Arbeidsformidling, mellommannsvirksomhet som tar sikte på å sette arbeidsgiver og arbeidssøker i forbindelse med hverandre og derved bidra til at arbeidskraften blir brukt på en måte som er gunstig for begge de nevnte parter og for næringslivet og samfunnet som helhet. Tidligere arbeidskontoret, nå NAV arbeid, er først og fremst serviceinstitusjon for de to partene på arbeidsmarkedet derhvert kontor betjener sitt formidlingsdistrikt.

I de gamle håndverkerlaugene, og senere i fagforeninger, ble det drevet en ganske betydelig arbeidsformidling. En lov fra 1896 fastsatte blant annet vilkår for bevilling til drift av private festekontorer. 

Visse regulerende inngrep i arbeidsformidling fra det offentliges side har vi hatt siden midten av 1700-tallet, da det ble påbudt at eventuell ledighet skulle kunngjøres på kirkebakken. Men offentlig arbeidsformidling i moderne forstand fikk vi først omkring siste århundreskifte, da det ble opprettet kommunale arbeidskontorer i Bergen (1897), Oslo (1898), Trondheim (1901) og Stavanger (1902).

Sysselsettingsloven av 27. juni 1947 fastslo bl.a. at privat arbeidsformidling i prinsippet var forbudt, og at den offentlige arbeidsformidling skulle være nøytral, upartisk og vederlagsfri. Loven førte med seg en bred utbygging av det formidlingsapparat som allerede eksisterte på kommunal basis. Etter 1960 drives arbeidsformidlingen for det meste i statens regi, og arbeidsmarkedsetaten har fått utvidet sine oppgaver og gjøremål.

Siden 2000 er sysselsettingsloven endret slik at det er tillatt å drive privat arbeidsformidling. Den som driver arbeidsformidling har ikke rett til å kreve betaling fra arbeidssøkeren for formidlingstjenesten (Ssl. § 26). For formidling av au pair kan slik betaling likevel kreves.

    Foreslå endringer i tekst

    Foreslå bilder til artikkelen

    Kommentarer

    Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

    Du må være logget inn for å kommentere.