arbeidsformidling

Arbeidsformidling er mellommannsvirksomhet som tar sikte på å sette arbeidsgivere og arbeidssøkere i forbindelse med hverandre med sikte på å etablere et arbeidsgiver/arbeidstakerforhold.

Arbeidsformidling i eldre tid

Visse regulerende inngrep i arbeidsformidling fra det offentliges side fantes allerede på midten av 1700-tallet, da det ble påbudt at eventuell ledighet skulle kunngjøres på kirkebakken. I de gamle håndverkerlaugene, og senere i fagforeninger, ble det drevet en ganske betydelig arbeidsformidling. Lov av 12. juni 1896 om forhyrings-, feste- og engagementskontorer slo fast at den som ville drive privat arbeidsformidling, måtte ha bevilling fra formannskapet i kommunen. Offentlig arbeidsformidling i moderne forstand fikk vi omtrent på samme tid, da det ble opprettet kommunale arbeidskontorer i Bergen (1897), Kristiania (1898), Trondheim (1901) og Stavanger (1902).

Før 2000 – arbeidsformidling i hovedsak et offentlig anliggende

Med hjemmel i lov om arbeidsformidling av 12. juni 1906 ble det opprettet offentlige arbeidskontorer i de kommuner hvor Kongen (regjeringen) bestemte det, til avgiftsfri formidling av arbeid. Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO), som var blitt opprettet i 1919, anbefalte i 1933 forbud mot privat arbeidsformidling. Samme år ble ILO-konvensjon nr. 34 vedtatt. Her ble medlemslandene anbefalt å ta visse regulerende forholdsregler overfor den private virksomhet på området, inntil den offentlige arbeidsformidling var så utviklet at de private kontorene kunne avskaffes. Konvensjonen ble ratifisert av Norge i 1949.

Arbeidsdirektoratet ble opprettet ved provisorisk anordning noen få dager før frigjøringen i 1945. Sysselsettingsloven av 27. juni 1947 fastslo blant annet at privat arbeidsformidling med noen unntak var forbudt, og at den offentlige arbeidsformidling skulle være nøytral, upartisk og vederlagsfri. Loven førte med seg en bred utbygging av arbeidskontorer, som inntil 1961 var kommunale, men drevet med statlige tilskudd. Etter 1960 ble arbeidsformidlingen for det meste drevet i statens regi, og arbeidsmarkedsetaten fikk utvidet sine oppgaver og gjøremål.

ILO-konvensjon nr. 96 av 1949 videreførte reguleringen i ILO-konvensjon nr. 34. Konvensjon nr. 96 forbyr ikke nødvendigvis privat arbeidsformidling, men inneholder et forbud mot arbeidskontorer som tar betaling ved formidlingen. Konvensjonen tok sikte på å avvikle slike arbeidskontorer.

I 1987 og 1989 ble forbudet mot privat arbeidsformidling oppmyket noe, ved at det ble gitt adgang for departementet til å gi dispensasjon fra forbudet. I 1992 konkluderte Sysselsettingskommisjonen med at man i større grad burde tillate privat formidling av arbeidskraft.

Etter 2000 – privat arbeidsformidling allment tillatt

I 2000 ble sysselsettingsloven endret slik at privat arbeidsformidling ble allment tillatt. Den som driver arbeidsformidling har imidlertid fortsatt ikke rett til å kreve betaling fra arbeidssøkeren for formidlingstjenesten. (Virksomhet som driver formidling av au pair er ved forskrift unntatt fra dette forbudet.) Arbeids- og velferdsetaten (NAV) ble åpnet 1. juli 2006 og overtok da ansvarsområder og oppgaver som tidligere tilhørte Aetat (tidligere Arbeidsdirektoratet) og Rikstrygdeverket.

Sysselsettingsloven er senere opphevet og erstattet av lov om arbeidsmarkedstjenester (arbeidsmarkedsloven) av 10. desember 2004 (i kraft 1. juli 2005). Ifølge loven har arbeidsgivere som hovedregel plikt til å melde alle ledige stillinger til NAV, men hvis det med en gang blir satt en ny arbeidstaker inn i stillingen, faller meldeplikten bort. Enhver har rett til å bli registrert som arbeidssøker hos NAV. Ledige stillinger blir da lagt ut på nav.no. NAV viderefører altså den offentlige arbeidsformidlingen. Samtidig er privat arbeidsformidling tillatt. Med privat arbeidsformidling menes i loven all aktiv kobling mellom arbeidssøker og arbeidsgiver som utføres av andre enn Arbeids- og velferdsetaten i den hensikt å etablere et arbeidsgiver/arbeidstakerforhold. Begrepet omfatter også personalutvelgelse, «headhunting» og lignende. Utenfor begrepet faller derimot kobling via internett, forutsatt at kontakten mellom partene skjer direkte uten ytterligere bistand fra leverandøren av tjenesten.

Virksomheter som driver med privat arbeidsformidling må oppfylle krav i arbeidsmarkedsloven og arbeidsmiljøloven.

Utleie og innleie av arbeidskraft

Utleie og innleie av arbeidskraft kan ses som en særlig form for arbeidsformidling, men følger egne regler. Slik utleie drives av bemanningsforetak (også kalt vikarbyråer). Norge fikk i 2013 nye regler om bemanningsforetak i arbeidsmiljøloven. Reglene er en implementering av vikarbyrådirektivet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev Aksel Hatland

I nest siste avsnitt står det: "Etter 1960 drives arbeidsformidlingen for det meste i statens regi, og arbeidsmarkedsetaten har fått utvidet sine oppgaver og gjøremål." Dette bør justeres etter Nav-reformen. Arbeidsmarkedsetaten eksisterer ikke lenger og oppgavene er igjen endret.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg