systemteori (internasjonal politikk)

Systemtenkning var først fremme i fysikken, men i midten av 1940-årene formulerte biologen Ludwig von Bertalanffy en altomfattende, «generell systemteori» som skulle kunne anvendes i studier av alle levende livsformer og deres tilpasning til omgivelsene, det være seg planter, insekter, dyr eller mennesker. Tilpasser en livsform seg ikke omgivelsene tilstrekkelig adekvat, får den problemer og blir kanskje utryddet. Noen kom på at en slik teori kanskje også kunne si noe om verdenspolitikken.

At enhetene står i relasjon til hverandre vil si at de har stadig kontakt med hverandre. Når enkelte relasjoner er særlig sterke og dominerende i systemet, sies de å danne strukturer. Et system kan være åpent eller lukket. Mens fysikerne holdt seg til modeller av lukkede systemer, gikk von Bertalanffy inn for å bruke åpne systemer som modell for studiet av levende organismer.

I et åpent system har systemet som helhet – eller enhetene – også kontakt med det som er utenfor – i et lukket system ikke. En gruppe land som samarbeider, kan illustrere et åpent system, for eksempel EU med landene som enheter. De samarbeider med hverandre og har også relasjoner med verden utenfor. Verden som helhet er et lukket system; så lenge det ikke er funnet liv på andre planeter, har verden ikke kontakt med noe eller noen utenfor seg selv.

Relasjonene mellom enhetene har betydning for hele systemets virkemåte og overlevelse. En viktig egenskap ved systemet, og ved relasjonene i det, er om de kan håndtere stress eller uventede påkjenninger. Et stabilt system er et som har vist at det kan overkomme uvante belastninger og forstyrrelser. Et instabilt system er ett som ikke tåler noe særlig av belastninger og som derfor risikerer å bryte sammen og kanskje kan endres fundamentalt eller forsvinne på grunn av stress. Et selv-korrigerende system blir da idealet – det vil si et system som «lærer» å reagere adekvat på forstyrrelser. Her er kybernetikken – læren om styringssystemer – et nærliggende teorifelt.

Strukturer kan ha ulik form, og teorien hevder at ulike slags strukturer får ulike konsekvenser for relasjonene i systemet. Strukturene antas med andre ord å gi systemet mye av dets egenart, et stipulert trekk som har vist seg spesielt anvendelig som forutsetning i studiet av internasjonale politiske relasjoner. Ifølge neo-realismen vil karakteren til den overgripende strukturen være den viktigste faktor for å forstå statenes handlemønster.

• Goldmann, Kjell (1978) Det internationella systemet – en teori och dess begränsningar. Aldus/Bonniers.
• Knorr, Klaus and Sidney Verba (eds.) (1961) The International System. Theoretical Essays. Princeton, NJ: Princeton University Press.
• Waltz, Kenneth (1979) Theory of International Politics. New York: Random House.