systemteori – internasjonal politikk

Systemteori, et perspektiv på studiet av internasjonal politikk som var mye i vinden på 1950- og 1960-tallet, og som siden har preget både begrepsbruk og  nyere teorier om internasjonal politikk. 

Et system består av enheter og relasjonene mellom dem. Når systemteori anvendes i studiet av internasjonal politikk er det som oftest stater som er enhetene. Verdenspolitikken blir da et overordnet system. Fra dette perspektivet har faget frem til idag beholdt tanken om at hele verden og den politikken som utspiller seg i den kan ses som et eneste stort system, “det internasjonale systemet”, og at forståelsen av delene av systemet vil bero på (blant annet) egenskaper ved systemet som helhet (se f.eks. Goldmann 1978).

Systemtenkning var først fremme i fysikken, men i midten av 1940-årene formulerte biologen Ludwig von Bertalanffy en altomfattende, “generell systemteori” som skulle kunne anvendes i studier av alle levende livsformer og deres tilpasning til omgivelsene, det være seg planter, insekter, dyr eller mennesker. Tilpasser en livsform seg ikke omgivelsene tilstrekkelig adekvat får den problemer og blir kanskje utryddet. Noen kom på at en slik teori kanskje også kunne si noe om verdenspolitikken.

At enhetene står i relasjon til hverandre vil si at de har stadig kontakt med hverandre. Når enkelte relasjoner er særlig sterke og dominerende i systemet sies de å danne strukturer. Et system kan være åpent eller lukket. Mens fysikerne holdt seg til modeller av lukkede systemer, gikk von Bertalanffy inn for å bruke åpne systemer som modell for studiet av levende organismer.

I et åpent system har systemet som helhet – eller enhetene – også kontakt med det som er utenfor; i et lukket system ikke. En gruppe land som samarbeider kan illustrere et åpent system, for eksempel EU med landene som enheter. De samarbeider med hverandre og har også relasjoner med verden utenfor. Verden som helhet er et lukket system; sålenge det ikke er funnet liv på andre planeter har verden ikke kontakt med noe eller noen utenfor seg selv. (Se teoretiske essays i samlingen av Knorr & Verba 1961.)

Relasjonene mellom enhetene har betydning for hele systemets virkemåte og overlevelse. En viktig egenskap ved systemet, og ved relasjonene i det, er om de kan håndtere stress eller uventede påkjenninger. Et stabilt system er ett som har vist at det kan overkomme uvante belastninger og forstyrrelser. Et instabilt system er ett som ikke tåler noe særlig av belastninger og som derfor risikerer å bryte sammen og kanskje kan endres fundamentalt eller forsvinne på grunn av stress. Et selv-korrigerende system blir da idealet – det vil si et system som “lærer” å reagere adekvat på forstyrrelser. Her er kybernetikken – læren om styringssystemer – et nærliggende teorifelt.

Strukturer kan ha ulik form, og teorien hevder at ulike slags strukturer får ulike konsekvenser for relasjonene i systemet. Strukturene antas med andre ord å gi systemet mye av dets egenart, et stipulert trekk som har vist seg spesielt anvendelig som forutsetning i studiet av internasjonale politiske relasjoner. Ifølge neo-realismen  vil karakteren til den overgripende strukturen være den viktigste faktor for å forstå statenes handlemønster (jfr. Walz 1979).

Goldmann, Kjell (1978) Det internationella systemet - en teori och dess begränsningar. Aldus/Bonniers.

Knorr, Klaus and Sidney Verba (eds.) (1961) The International System. Theoretical Essays. Princeton, NJ: Princeton University Press.

Waltz, Kenneth (1979) Theory of International Politics. New York: Random House.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.