påtaleunnlatelse

Påtaleunnlatelse er påtalemyndighetens unnlatelse av å reise tiltale for en straffbar handling. Når påtalemyndigheten finner at alle vilkår for straffbarhet er oppfylt og anser en person skyldig til straff, kan den likevel unnlate å fremme straffesak og i stedet gi påtaleunnlatelse. Dette er å anse som en strafferettslig reaksjon.

Det brukes gjerne der straffeskylden, etter en konkret vurdering, anses som liten, eller i situasjoner der lovbruddet primært rammer lovbryteren selv som for eksempel ved bruk av illegale rusmidler, der Riksadvokaten har bestemt at dette er den normale reaksjonsform for brukere.

Etter straffeprosessloven av 22. mai 1981 § 69 kan påtale unnlates etter en bred skjønnsmessig vurdering av alle sakens omstendigheter (siktedes alder og øvrige personlige og sosiale forhold, lovbruddets grovhet med mer). Dette er hovedregelen om påtaleunnlatelse og kalles gjerne påtaleunnlatelse etter opportunitetsprinsippet.

Har siktede begått flere straffbare handlinger, kan dessuten påtale unnlates for enkelte av handlingene dersom de bare vil ha liten betydning for straffens størrelse, såkalt påtaleunnlatelse av prosessøkonomiske grunner (§ 70).

Betinget påtaleunnlatelse

Påtaleunnlatelse etter § 69 kan gjøres betinget av at siktede i en prøvetid på normalt to år ikke begår ny straffbar handling eller overholder særskilt fastsatte vilkår, for eksempel om totalavhold fra alkohol, rusprøver eller lignende. Overholdes ikke vilkårene, kan påtalemyndigheten reise straffesak innen tre måneder etter utløpet av prøvetiden. Påtaleunnlatelse er ofte brukt overfor unge lovbrytere som tas for eksempel for bruk av mildere illegale rusmidler. I praksis gjøres de fleste påtaleunnlatelser betinget.

Kompetanse til å gi påtaleunnlatelse

Påtalemyndigheten i politiet (politimester, politiinspektør, politiadvokat og politifullmektig) har som hovedregel myndighet til å gi påtaleunnlatelse i saker hvor politiet er gitt kompetanse til å ta ut tiltale. I andre saker er hovedregelen at Statsadvokaten har kompetanse til å gi påtaleunnlatelse. I saker hvor tiltalespørsmålet hører under Riksadvokaten (for eksempel ved forbrytelser som kan straffes med fengsel fra 21 år og høyere), avgjør hen også spørsmålet om påtaleunnlatelse. Dersom saken er av et slikt alvor, skal det imidlertid mye til før påtaleunnlatelse er en aktuell reaksjon.

Politiattest

En påtaleunnlatelse anmerkes ikke på en ordinær politiattest etter politiregisterloven § 40, men på en uttømmende politiattest etter lovens § 41 (før politiregisterloven var reglene forskjellige for betingede og ubetingede påtaleunnlatelser). Hvis siktede bryter vilkårene og det blir ilagt en annen straffereaksjon, er det denne nye reaksjonen som avgjør hva som anmerkes på politiattesten.

Rettslig prøving

Dersom siktede mener at hen ikke er skyldig i et lovbrudd som påtale er unnlatt for etter straffeprosessloven § 69, kan hen kreve at påtalemyndigheten bringer saken inn for tingretten til avgjørelse dersom ikke siktelsen blir frafalt. Den siktede vil som utgangspunkt ikke ha rett til å få oppnevnt forsvarer på det offentliges bekostning i slike tilfelle, men kan få dekket saksomkostningene dersom vedkommende blir frifunnet. Om saken reiser spesielle rettslige eller faktiske spørsmål, kan retten bestemme at det skal oppnevnes offentlig forsvarer.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg

Fagansvarlig for Straffeprosess

John Christian Elden