Påtaleunnlatelse, påtalemyndighetens unnlatelse av å reise tiltale for en straffbar handling. Når påtalemyndigheten finner at alle vilkår for straffbarhet er oppfylt og anser en person skyldig til straff, kan den likevel unnlate å fremme straffesak og i stedet gi påtaleunnlatelse. Dette er å anse som en strafferettslig reaksjon.

Etter straffeprosessloven av 22. mai 1981 § 69 kan påtale unnlates etter en bred skjønnsmessig vurdering av alle sakens omstendigheter (siktedes alder og øvrige personlige og sosiale forhold, lovbruddets grovhet med mer). Dette er hovedregelen om påtaleunnlatelse og kalles gjerne påtaleunnlatelse etter opportunitetsprinsippet. Har siktede begått flere straffbare handlinger, kan dessuten påtale unnlates for enkelte av handlingene dersom de bare vil ha liten betydning for straffens størrelse, såkalt påtaleunnlatelse av prosessøkonomiske grunner (§ 70).

Påtaleunnlatelse etter § 69 kan gjøres betinget av at siktede i en prøvetid på normalt to år ikke forøver ny straffbar handling eller overholder særskilt fastsatte vilkår, f.eks. om totalavhold fra alkohol, rusprøver eller lignende. Reaksjonen er ofte brukt overfor unge lovbrytere som tas for eksempel for bruk av mildere narkotiske stoffer. Overholdes ikke vilkårene, kan straffesak reises innen tre måneder etter utløpet av prøvetiden. I praksis gjøres de fleste påtaleunnlatelser betinget. Slik påtaleunnlatelse anmerkes også i strafferegisteret, og vil fremkomme på en ordinær vandelsattest inntil tre år etter at den er ilagt – to år dersom lovbryteren er under 18 år.

Påtalemyndigheten i politiet (politimester, politiinspektør, politiadvokat og politifullmektig) har som hovedregel myndighet til å gi påtaleunnlatelse i saker hvor politiet er gitt kompetanse til å ta ut tiltale. I andre saker er hovedregelen at Statsadvokaten har kompetanse til å gi påtaleunnlatelse. I flere av de saker hvor tiltalespørsmålet hører under Riksadvokaten (f.eks. ved forbrytelser som kan straffes med fengsel inntil 21 år), er det Kongen i statsråd som avgjør spørsmålet om påtaleunnlatelse etter straffeprosessloven § 69. Dersom saken er av et slikt alvor, skal det imidlertid mye til før påtaleunnlatelse er en aktuell reaksjon.

Dersom siktede mener at han ikke er skyldig i et lovbrudd som påtale er unnlatt for etter straffeprosessloven § 69, kan han kreve at påtalemyndigheten bringer saken inn for tingretten til avgjørelse dersom ikke siktelsen blir frafalt. Den siktede vil som utgangspunkt ikke ha rett til å få oppnevnt forsvarer på det offentliges bekostning i slike tilfelle, men kan få dekket saksomkostningene dersom han blir frifunnet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.