forelegg

Forelegg, alternativ til rettssak ved mindre alvorlige lovbrudd.

Finner påtalemyndigheten at et straffbart forhold bør avgjøres ved bot og/eller inndragning, kan den utferdige forelegg i stedet for å reise tiltale ved domstolene etter straffeprosessloven § 255. Forelegg kan brukes ved alle lovbrudd, forutsatt at vedkommende straffebud gir adgang til å avgjøre saken ved bot. Etter Grunnlovens § 96 kan straff bare ilegges ved dom, men denne bestemmelsen er ikke ansett for å være til hinder for at den siktede frivillig vedtar en økonomisk straff i stedet for at det må avsies dom på bot i saken. Regler om forelegg er gitt i straffeprosessloven av 22. mai 1981 kap. 20 og i påtaleinstruksens kap. 20. De fleste mindre lovbrudd blir avgjort ved vedtagelse av forelegg.

Forelegget er et skriftlig tilbud til siktede om å vedta den straff og/eller inndragning som påtalemyndigheten foreslår. Forelegget skal bl.a. inneholde en beskrivelse av det forhold som forelegget gjelder, opplyse hvilket straffebud som er anvendt, det beløp som kreves betalt og eventuelt det som påstås inndratt. Dessuten skal det for lovbrytere over 18 år inneholde en subsidiære fengselsstraff som kan besluttes sonet dersom boten ikke blir betalt til tross for av den forelagte har evne til å betale eller almenne hensyn tilsier dette. I forelegg kan også tas med pålegg om betaling av erstatning til fornærmede og saksomkostninger til det offentlige.

Dersom siktede vedtar forelegget, har vedtagelsen samme virkning som dom, dog kan overordnet påtalemyndighet oppheve et vedtatt forelegg til gunst for siktede. Dette kan f.eks. skje hvor statsadvokaten finner at det pengebeløp som politiet har fastsatt i forelegget er satt altfor høyt. Et forelegg kan i visse tilfeller påankes til lagmannsretten, bl.a. når det gjøres gjeldende at vedtagelsen ikke er bindende som viljeserklæring.

Det er intet vilkår for å vedta et forelegg at man erkjenner seg skyldig. Et forelegg kan vedtas for å få en sak ut av verden, og den som vedtar kan samtidig som vedtakelsen klargjøre at han ikke anser seg straffeskyldig, og skal da heller ikke regnes som skyldig i lovbrudd.

Blir forelegget ikke vedtatt, sendes saken normalt til retten for pådømmelse. Forelegget kan i så fall brukes som tiltalebeslutning. Siktede har normalt ikke krav på forsvarer i tingretten når saken fremmes på grunnlag av et ikke vedtatt forelegg. Retten kan bare opprettholde et forelegg etter at den ved ordinær bevisvurdering har funnet den forelagte skyldig.

Retten kan da idømme bot eller annen straffereaksjon.

Visse trafikkforseelser og mindre overtredelser av tollovgivningen kan avgjøres ved såkalt forenklet forelegg. Straffebudet og det straffbare forhold blir betegnet ved stikkord og bøteleggelsen skjer etter faste satser for den enkelte type lovbrudd. En polititjenestemann som ellers ikke har foreleggsmyndighet, kan gis myndighet til å utferdige forenklet forelegg i trafikksaker, etter vegtrafikkloven av 18. juni 1965 § 31 b. Tolltjenestemenn kan gis myndighet til å utferdige forenklet forelegg i tollsaker etter tolloven av 10. juni 1966 § 68.

Den som er ilagt og har vedtatt en bot blir ført inn i straffe- eller bøteregisteret. Forenklede forelegg føres ikke i noen registere ut over politiets interne oversikter som føres av statistikkformål samt for å kunne vurdere gjentagelsesstraff og tap av førerrett som følge av prikkbelastning ved vegtrafikkovertredelser.