kolloider

Hos dispersjonskolloider består hver partikkel av et stort antall molekyler eller atomer.

Dispergert i en væske danner de derfor ikke en ekte løsning, men en såkalt sol (av latin solutio) eller kolloidal løsning. En hydrosol er en sol der vann er dispergeringsmiddelet, mens en organosol har et organisk løsemiddel som dispergeringsmiddel.

Noen eksempler på kolloidale løsninger er fettpartiklene i homogenisert melk, latekspartikler, dråpene i finere emulsjoner, glimmerflakene og andre mineralpartikler i finleire og gullpartiklene i gullrubinglass.

Dispersjonskolloider er ofte lyofobe (fra lyo=væske og fob=hate), det vil si at det er liten affinitet mellom kolloidet og «løsemiddelet». Når partiklene likevel ikke klumper seg sammen og faller ut, skyldes dette vanligvis at de blir elektrisk ladd på overflaten og derfor frastøter hverandre. Særlig sterke ladninger fås ved tilsetning av såper og andre ioniske overflateaktive stoffer (dispergeringsmidler). Ikke-ioniske overflateaktive stoffer kan gi partiklene et overflatebelegg som også virker stabiliserende (beskyttelseskolloider).

For å koagulere eller felle ut kolloidet kan man, alt etter kolloidets art, bruke for eksempel elektrolytt-tilsetning, elektroforese, oppvarming, frysing og tining, ultrasentrifugering eller inndamping. I dispersjonskolloider er disse prosessene oftest irreversible på grunn av de lyofobe egenskapene.

Dispergert i luft kalles dispersjonskolloider for aerosoler. Noen eksempler på slike er sot og andre partikler i røyk, og vanndråpene i tåkedis.

I løsninger av såpe over en viss konsentrasjon vil noen av såpemolekylene assosiere seg med hverandre til partikler, miceller, som er av kolloidal størrelse, og som er i likevekt med den omgivende ekte løsningen. Slike kolloider kalles assosiasjonskolloider.

Makromolekylære stoffer som for eksempel proteiner, stivelse, kautsjuk og syntetiske høypolymere stoffer løser seg molekylært i egnede løsemidler og danner altså ekte løsninger.

Molekylene til disse stoffene er imidlertid så store at de har kolloidale dimensjoner, og stoffene sies derfor å foreligge som molekylkolloider. På grunn av den gode affiniteten til løsemiddelet kalles disse kolloidale løsningene for lyofile (fra lyo=væske og fil=elske). Molekylkolloidenes kjemi omfatter deler av fysikalsk polymerkjemi.

Hvis løsninger av molekylkolloider dampes inn, er utfellingen reversibel. Kolloidet går i løsning igjen ved tilsetning av nytt løsemiddel. Ved avkjøling eller egnede tilsetninger som gjør løseligheten mindre, kan løsningen skille seg i to faser i likevekt: én med høyere kolloidkonsentrasjon (koaservatet) og én med meget lav konsentrasjon. Denne prosessen kalles koaservasjon (fra latinske coacervare, som betyr å gå sammen, aggregere).

Slike koaservater kan også dannes ved blanding av to løsninger av ioniserte molekylkolloider med motsatte ladninger, for eksempel gelatin og gummi arabicum.