grunnskolelærer

Grunnskolelærer underviser elever.
Av /NTB.

Artikkelstart

Grunnskolelærer er en lærer som er kvalifisert til å undervise i grunnskolen og som jobber med elever.

Grunnskolelærerutdanningen er en femårig profesjonsutdanning ved en høyskole eller et universitet. Utdanningen er delt i to studieretninger som kvalifiserer til undervisning på 1.-7. trinn og 5.-10 trinn. Grunnskolelærere er også kvalifisert til å undervise i voksenopplæringen. Man fordyper seg i visse skolefag, som norsk, fremmedspråk, matematikk, naturfag, samfunnsfag, religion, kroppsøving, mat og helse, kunst og håndverk. I tillegg får lærerstudentene opplæring i generell pedagogikk, fagdidaktikk, profesjonshistorie og profesjonsetikk.

Grunnskolelærerne har ansvar for elevenes faglige og sosiale utvikling. Undervisningen og pedagogisk opplegg legges opp på bakgrunn av nasjonale læreplaner, skolens verdigrunnlag og hver enkelt elevs faglige nivå. I det daglige samarbeider læreren med andre lærere, med rektor, avdelingsleder, spesialpedagoger og helsesykepleier. Samarbeidet med foreldrene er viktig.

Grunnskolelærerne er en stor yrkesgruppe. I 2020 var det i overkant av 77 000 grunnskolelærere i Norge. Tre av fire grunnskolelærere var da kvinner, og nesten halvparten av lærerne var under 40 år. Grunnskolelærerne er organisert i flere fagorganisasjoner.

Benevnelsen grunnskolelærer kom med Lov om grunnskolen i 1969. Sammen med lærerne i allmueskolen og folkeskolen – forløperne til grunnskolen – har grunnskolelærerne spilt en viktig rolle i utviklingen av det norske samfunnet gjennom snart 300 år.

Historie

Læreren i allmue- og folkeskolen

Tromsø lærerskole var en direkte etterfølger av Norges første offentlige lærerutdanningsinstitusjon, Trondenes seminarium i Harstad fra 1826. Seminaret ble flyttet til Tromsø i 1848 og fikk navnet Tromsø Seminarium. I 1902, rett før dette bildet ble tatt, skiftet seminaret navn til Tromsø offentlige lærerskole. I 1980 het institusjonen Tromsø lærerhøgskole. Fra 1994 ble lærerhøgskolen inkludert i Høgskolen i Tromsø som Avdeling for lærerutdanning, og i 2009 fusjonerte Høgskolen i Tromsø med Universitetet i Tromsø.

Skoleloven av 1739 etablerte den norske allmueskolen. Fram til godt ut på 1800-tallet var lærerens hovedoppgave å lære barna å lese og møte Gud gjennom skriften, slik at de kunne konfirmeres. Lærerne var stort sett fattige bondegutter. Det eneste kravet var at de kunne lese og skrive. Læreren fikk mat i husene der han gikk på omgang mellom gårdene for å undervise barna som samlet seg i huset hvor læreren overnattet.

I 1826 ble Trondenes seminarium i Harstad opprettet som landets første offentlige lærerseminar. Dette var begynnelsen på den organiserte lærerutdanningen i Norge. Fra Lov om allmueskolen på landet i 1860 ga Kirke- og undervisningsdepartementet både tilskudd til lærerlønninger og lån til kommunene for bygging av fastskoler over hele landet. Regelen ble nå faste skolebygg. Nye lærerseminarer ble etablert i stort omfang. Nå rykket også kvinner fra middel- og overklassen inn som «lærerinder», først og fremst i byskolene. Mange av de kvinnelige lærerne ble banebrytere i kvinnesaks- og stemmerettskampen.

I 1889 ble allmueskolen avløst av folkeskolen. Dette innvarslet en storhetstid for lærerne. De nye lærerseminarene (lærerskoler fra 1902) var ofte blant de flotteste bygningene, både på bygda og i byene. Lærerne overtok som kommunale skoleinspektører, de ble skoledirektører i amtene og styrte de stadig flere offentlige lærerskolene. Ti av sytten kirke- og undervisningsministre i perioden fra 1907 til 1940 hadde bakgrunn fra folkeskole eller lærerskole.

Under andre verdenskrig ble norske folkeskolelærere internasjonalt berømt for sin motstand mot den tyske okkupasjonsmakten. De aller fleste av de 14 000 lærerne støttet kampen mot forsøkene på å nazifisere skolen (lærerstriden). I de norske lærernes berømte erklæring fra 9. april 1942 het det at lærergjerningen ikke bare handlet om å «gi barna kunnskaper», men også om å «lære dem å tro og å ville det som er sant og rett». Dette var «et kall som vi har fått av det norske folk og som det norske folk kan kreve oss til regnskap for». Etter dette ble 1100 mannlige lærere arrestert. Over 500 av dem ble sendt til arbeidsleir i Kirkenes.

Grunnskolen og allmennlæreren

Lærerorganisasjonene hadde vært sentrale pådrivere for å opprette Pedagogisk forskningsinstitutt på Universitetet i Oslo i 1938. Håpet var at en vitenskapeliggjøring av pedagogikken kunne styrke lærernes profesjonelle status og etablere et sikrere kunnskapsgrunnlag for framtidens skoleutvikling og læreplanreformer. Dette kom til å legge sterke føringer på den videre utviklingen av læreryrket og lærerrollen.

Gjennom 1960-årene arbeidet Lærerutdanningsrådet, under ledelse av dosent Eva Nordland ved Pedagogisk forskningsinstitutt, med å reformere norsk lærerutdanning. Arbeidet var nært knyttet til utviklingen av den niårige obligatoriske grunnskolen. En ny lov om lærerutdanning introduserte i 1973 Lærerutdanningsrådets store nyskapning, allmennlæreren, i den norske skolen. Allmennlæreren var den reformerte grunnskolens lærer og skulle først og fremst ha bred pedagogisk kompetanse for å kunne håndtere svært sammensatte elevgrupper. Læreren skulle følge elevene i grunnskolen gjennom alle fag og kunne undervise på alle de ni klassetrinnene. Lærerskolene ble nå omgjort til lærerhøyskoler, og den treårige allmennlærerutdanningen ble dermed en del av det høyere utdanningssystemet.

Den nye lærerutdanningen skulle gi kompetanse innenfor barne- og ungdomspsykologi, differensieringspsykologi og sosialpedagogikk. Allmennlærerne skulle også ha kunnskap om spesialpedagogikk, slik at de også kunne drive med spesialundervisning og dermed gi alle elever like muligheter innenfor ett og samme klasserom. Lærerstudentene fikk en fagdidaktisk innføring i fire av de obligatoriske skolefagene, men de måtte bare fordype seg i ett av fagene i så mye som et halvt år. I samsvar med tidens sosialpedagogiske idealer beveget nå lærerrollen seg fra hovedsakelige å handle om formidling av fagkunnskap, til å handle mer om pedagogisk veiledning og rådgivning.

Under kritikk

Den nye lærerutdanningen kom snart under kritikk. Mot slutten av 1970-årene gikk det en debatt om ikke studieopplegget på de nye lærerhøyskolene var så fritt at man ikke lenger kunne vite hva lærerne faktisk lærte. Særlig på borgerlig side mente mange at den nye lærerutdanningen truet kunnskapsinnholdet i skolen. For andre, ikke minst yngre pedagoger, var 1970-årene tvert imot selve gullalderen, da pedagogisk kyndige og sosialt samvittighetsfulle lærere endelig plasserte den gamle og strenge puggeskolen på historiens skrap­haug.

Etter NOUen Med viten og vilje fra 1988 fikk kritikken politiske følger. Utvalget, som var ledet av sosiologen og arbeiderpartistrategen Gudmund Hernes, mente at utviklingen i den norske grunnskolen gikk ”i en uheldig retning”: Skolen og lærerne fikk stadig nye oppgaver som trakk oppmerksomheten bort fra undervisningen. Valgfriheten og lokale læreplaner overlot til den enkelte lærer å velge fagstoff uten klare retningslinjer og forpliktende fagplaner. Elevene hadde stort sett én og samme allmennlærer i alle fag de seks første skoleårene, og lærernes ulike kvaliteter og ofte skjeve fagbakgrunn fikk derfor etter utvalgets mening uforholdsmessig stor betydning for utviklingen i de enkelte klassene.

Utvalget pekte på reformene i lærerutdanningen som en hovedårsak til problemene. Etter reformen hadde læreryrket utviklet en større ubalanse mellom kjønnene. I 1974 var 60 prosent av søkerne til de pedagogiske høyskolene kvinner, og dette hadde steget til 76 prosent i 1987. Allmennlærerutdanningen stilte også svært lave krav til opptak. Lærerstudentenes faglige nivå hadde tradisjonelt vært høyt, men nivået var nå ifølge tall fra Lærerutdanningsrådet i ferd med å bli «betydelig svakere». En stor andel av lærerne i ungdomsskolen hadde ingen utdanning i noen av naturfagene de skulle undervise i. Hernes-utvalget uttrykte bekymring for denne kombinasjonen av lærernes svake kvalifikasjoner i sentrale skolefag på den ene siden og den store valgfriheten til å utforme lokale læreplaner på den annen, noe som ofte førte til at sentralt fagstoff forsvant på mange skoler.

Da Hernes ble undervisningsminister i Gro Harlem Brundtlands andre arbeiderpartiregjering i 1990 tok han grep. I løpet av kort tid la han ned Grunnskolerådet og Rådet for videregående opplæring, to sakkyndige råd som hadde vært bastioner for det sosialpedagogiske læreridealet. Lærernes representasjon i lokale skolestyrer falt bort, og fra 1994 forsvant også lærerrådene i grunnskolen. Hernes tok også et kraftig oppgjør med Norsk lærerlag og Norsk Undervisningsforbund. Departementet markerte nå statens styringsrett, ikke minst når det gjaldt arbeidstid og undervisningsplikt, til store protester fra lærerne. Undervisningsforbundets blad Skoleforum skrev at departementet under Hernes «oser av ønsket om sterk arbeidsgivermakt og fleksible lærere underlagt forskjellige former for bindinger». Lærere i grunnskolen i Oslo omtalte departementets offensiv som det «tøffeste angrepet vi har vært utsatt for som lærere», som et uttrykk for mistillit overfor lærerne og et angrep på selve «yrkets framtid».

Nye rammer – OECD og profesjonalisering

Etter publiseringen av de første PISA-resultatene i 2001 gikk både den norske skolen og lærerutdanningen inn i en ny og internasjonalt inspirert reformfase. PISA-undersøkelsen var laget av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD), og det nye styringsregimet i skolen, som ble utviklet under Høyres statsråd Kristin Clemet, ble basert på mål- og resultatstyring etter prinsipper fra New Public Management. Både skoleeier (kommunen), skolen og lærerne skulle gjøres tydeligere ansvarlig for elevenes læringsresultater. Også grunnskolelærerne ble nå stilt overfor sterkere krav om effektivitet, nytte og målbare resultater.

Med Kunnskapsløftet i 2006 fulgte kompetanseorienterte læreplaner som spilte opp til OECDs målsetting om å utvikle elevenes «21st Century skills» for framtidens kunnskapsøkonomiske arbeidsliv. Kunskapsløftet ble lansert under den rødgrønne regjeringen, men det var Kristin Clemet, Høyres kunnskapsminister fra 2001 til 2005, som var arkitekten bak reformen, godt understøttet av Kvalitetsutvalget under ledelse av direktøren for utdanningsetaten i Oslo kommune, Astrid Søgnen. Grunnskolelærerne skulle legge særlig vekt på å utvikle elevenes grunnleggende ferdigheter: å lese, regne, uttrykke seg muntlig og skriftlig og å bruke digitale verktøy. Det ble også sentrale mål å utvikle elevenes fleksibilitet, lederskap, initiativtagen, produktivitet og sosiale ferdigheter. Begreper som læringsutbytte og læringstrykk ble sentrale. Lærerne fikk samtidig større handlingsrom til å oppfylle intensjonene i læreplanene, og reformene gikk hånd i hånd med en profesjonalisering og akademisering av læreryrket med et mål om at skolene skulle utvikle seg som «lærende organisasjoner».

Med lærerutdanningsreformen i 2010 kom en fireårig grunnskolelærerutdanning som kvalifiserte til arbeid som adjunkt i grunnskolen. Grunnskolelærerutdanningen ble samtidig differensiert i to studieretninger, med én retning som kvalifiserte til undervisning på grunnskolens 1.–7. trinn og en annen som kvalifiserte til undervisning på 5.–10. trinn. I 2017 ble kravene, i samsvar med utviklingen i OECD-området, utvidet til en femårig masterutdanning for alle grunnskolelærere i Norge.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur:

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg