Den nye lærerutdanningen kom snart under kritikk. Mot slutten av 1970-årene gikk det en debatt om ikke studieopplegget på de nye lærerhøyskolene var så fritt at man ikke lenger kunne vite hva lærerne faktisk lærte. Særlig på borgerlig side mente mange at den nye lærerutdanningen truet kunnskapsinnholdet i skolen. For andre, ikke minst yngre pedagoger, var 1970-årene tvert imot selve gullalderen, da pedagogisk kyndige og sosialt samvittighetsfulle lærere endelig plasserte den gamle og strenge puggeskolen på historiens skraphaug.
Etter NOUen Med viten og vilje fra 1988 fikk kritikken politiske følger. Utvalget, som var ledet av sosiologen og arbeiderpartistrategen Gudmund Hernes, mente at utviklingen i den norske grunnskolen gikk ”i en uheldig retning”: Skolen og lærerne fikk stadig nye oppgaver som trakk oppmerksomheten bort fra undervisningen. Valgfriheten og lokale læreplaner overlot til den enkelte lærer å velge fagstoff uten klare retningslinjer og forpliktende fagplaner. Elevene hadde stort sett én og samme allmennlærer i alle fag de seks første skoleårene, og lærernes ulike kvaliteter og ofte skjeve fagbakgrunn fikk derfor etter utvalgets mening uforholdsmessig stor betydning for utviklingen i de enkelte klassene.
Utvalget pekte på reformene i lærerutdanningen som en hovedårsak til problemene. Etter reformen hadde læreryrket utviklet en større ubalanse mellom kjønnene. I 1974 var 60 prosent av søkerne til de pedagogiske høyskolene kvinner, og dette hadde steget til 76 prosent i 1987. Allmennlærerutdanningen stilte også svært lave krav til opptak. Lærerstudentenes faglige nivå hadde tradisjonelt vært høyt, men nivået var nå ifølge tall fra Lærerutdanningsrådet i ferd med å bli «betydelig svakere». En stor andel av lærerne i ungdomsskolen hadde ingen utdanning i noen av naturfagene de skulle undervise i. Hernes-utvalget uttrykte bekymring for denne kombinasjonen av lærernes svake kvalifikasjoner i sentrale skolefag på den ene siden og den store valgfriheten til å utforme lokale læreplaner på den annen, noe som ofte førte til at sentralt fagstoff forsvant på mange skoler.
Da Hernes ble undervisningsminister i Gro Harlem Brundtlands andre arbeiderpartiregjering i 1990 tok han grep. I løpet av kort tid la han ned Grunnskolerådet og Rådet for videregående opplæring, to sakkyndige råd som hadde vært bastioner for det sosialpedagogiske læreridealet. Lærernes representasjon i lokale skolestyrer falt bort, og fra 1994 forsvant også lærerrådene i grunnskolen. Hernes tok også et kraftig oppgjør med Norsk lærerlag og Norsk Undervisningsforbund. Departementet markerte nå statens styringsrett, ikke minst når det gjaldt arbeidstid og undervisningsplikt, til store protester fra lærerne. Undervisningsforbundets blad Skoleforum skrev at departementet under Hernes «oser av ønsket om sterk arbeidsgivermakt og fleksible lærere underlagt forskjellige former for bindinger». Lærere i grunnskolen i Oslo omtalte departementets offensiv som det «tøffeste angrepet vi har vært utsatt for som lærere», som et uttrykk for mistillit overfor lærerne og et angrep på selve «yrkets framtid».
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.