forskningsetikk

Forskningsetikk er forskernes yrkesetikk. I De nasjonale forskningsetiske komiteene har forskningsetikk blitt definert som det sett av normer, verdier og institusjonelle ordninger som definerer og regulerer forskningen. Forskningsetikken avgrenses mot andre temaer som vitenskapsetikk eller teknologietikk ved at fokuset ligger på moralske standarder for forskningsvirksomhetens aktører og ordninger.

Forskningsetikkens normer er delvis fagspesifikke ettersom ulike fag har ulike metoder, kan involvere mennesker, dyr og natur på ulike måter, og kan inngå i forskjellige samarbeidsrelasjoner med ulike samfunnsaktører.

Forskningsetikken er delvis lovregulert. Reguleringen gjelder først og fremst forskning på mennesker og dyr. Forskningsetikk er også etablert som eget forskingsfelt.

Institusjonelle ordninger

Forskersamfunnets institusjonelle ordninger er utviklet i et samspill mellom ledende universiteter, fagsammenslutninger, tidsskrift og politiske forsamlinger. Eksempelvis ledet oppgjøret med forskning på mennesker under andre verdenskrig til tidsskriftenes krav om etisk forhåndsgodkjennelse av medisinsk forskning.

I Norge ble Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk etablert i 1985 og lovfestet i 2008. De nasjonale forskningsetiske komiteer (FEK) ble etablert av Stortinget i 1990 som tre komiteer. En komité for naturvitenskap og teknologi (NENT), en komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) og en komité for medisin og helsefag (NEM), som i 2008 ble et ankeorgan for REK.

Institusjoner for forebygging og håndtering av uredelighet har blitt til i et tilsvarende samspill. I USA ble Office of Scientific Integrity etablert i 1989 etter en serie av jukseskandaler. I Norge ble det nasjonale granskningsutvalget (Nasjonalt utvalg for gransking av uredelighet i forskning, GRU) lovfestet i 2007, og lokale redelighetsutvalg i 2017.

Tre temaområder

De nasjonale forskningsetiske komiteene har delt forskningsetikken inn i tre områder, hver med sine tilhørende institusjonelle ordninger:

  1. redelighetsområdet, som skal sikre kvaliteten av forskningen som er kritisk avhengig av forskernes redelighet
  2. beskyttelsesområdet, som skal beskytte mennesker, dyr og natur som inngår i eller berøres av forskningsprosessen
  3. samfunnsansvarsområdet, som skal bidra til at også forskningsvirksomheten tar ansvar for bruken og samfunnsmessige virkninger av forskningsresultatene

Temaområdene dekkes av ulike begrep på engelsk. «Research integrity» og «research ethics» er etablerte betegnelser for henholdsvis redelighets- og beskyttelsesområdet. Det finnes ikke et tilsvarende etablert uttrykk for samfunnsansvarsområdet. Det som omfattes av uttrykket «forskningsetikk», ligger nærmere det som omfattes av den amerikanske betegnelsen «Responsible conduct of research», en betegnelse som ble valgt for å favne hele spekteret av yrkesetiske normer som skulle dekkes i forskeropplæringen.

Temaområdene overlapper ofte i enkeltsaker. Det er like fullt viktig å begrepsmessig skille dem fra hverandre, ettersom henholdsvis epistemiske, etiske og politiske aspekt ved profesjonsutøvelsen er i spill. Det er etablert ulike institusjonelle ordninger for hvert temaområde for å kunne ta høyde for disse forskjellene.

Redelighetsområdet

Redelighetsområdet handler om forskersamfunnets standarder for god forskningsskikk. Dette er yrkesetiske kvalitetsstandarder forskere primært lærer gjennom deltagelse i forskersamfunnet de tilhører. Slike standarder er utviklet over tid i et internasjonalt forskerfelleskap for å sikre produksjon av pålitelig kunnskap.

En forsker har opptrådt klanderverdig dersom forskeren med viten og vilje bryter disse standardene. Det kan handle om alt fra at forskeren har slurvet til regelrett å ha jukset i faget. Det siste anses som svært alvorlig, i slike saker sier en at forskeren har opptrådt uredelig.

Vitenskapelig uredelighet

Forskersamfunnet har satt en høy terskel for å kalle en forsker for uredelig, og forskningsetikken avgrenser begrepet uredelighet til uomtvistelige brudd på god forskningsskikk. Alvorlige brudd er det forskersamfunnet allment vurderer å være sterkt klanderverdig: når forskere forsettlig eller grovt uaktsomt bryter allment aksepterte standarder i forskersamfunnet.

Forskerfelleskapet har samlet seg om tre standardeksempler på uredelighet uttrykt i forkortelsen FFP:

Uredelighetsbegrepet avgrenses til de åpenbart klanderverdige tilfellene av flere grunner. Forskere kan være uenig om standarder, etablerte standarder må ofte oppdateres og utvikles, og ikke minst må det sikres et stort rom for hederlige feil. For å bedømme en forsker som uredelig må det kunne dokumenteres at det ikke var snakk om ærlige feil, men om grov forsømmelse eller et bevisst forsøk på villedning. Forskeres rettsvern må sikres, ettersom det kan være ødeleggende for en forskers karriere om forskeren blir vurdert som en uredelig forsker.

I Norge er de institusjonelle rammene for håndtering av alvorlige saker lovregulert gjennom forskningsetikkloven. Institusjonene har ansvar for å undersøke og behandle saker, alle institusjoner skal ha et redelighetsutvalg, og institusjonens vurdering kan ankes til Nasjonalt utvalg for granskning av uredelighet i forskning. Institusjonene fastsetter selv retningslinjene for varsling og behandling ved institusjonen, inkludert hvilken rolle redelighetsutvalget skal ha.

Mindre kritikkverdige forhold

Det er allmenn enighet om at det er få alvorlige saker, og at det er de mindre alvorlige saker som utgjør den største utfordringen for forskningens integritet (som medforfatterskap eller manglende habilitetsvurderinger).

Skillet mellom alvorlige og mindre alvorlige saker knyttes til graden av klanderverdighet. Dette gjenspeiles i språket: En skiller gjerne mellom alvorlig juks eller svik og mindre alvorlig sjusk eller snusk. Mindre alvorlige forhold omtales gjerne som «diskutable praksiser», på engelsk etablert med forkortelsen QRP, «questionable research practices».

Ledelsen kan irettesette og sanksjonere forskere i saker som blir vurdert som mindre alvorlig. Men det viktigste vernet mot uetisk forskning er forskersamfunnets omfattende selvregulerende mekanismer der fagfellevurdering utgjør en hjørnestein. Internasjonalt samarbeid bidrar til å etablere felles forståelse for forskeres redelighetsstandarder, som for eksempel retningslinjer utviklet av The European Federation of Academies of Sciences (ALLEA) og Committee on Publication Ethics (COPE). Videre finnes plattformer utviklet av enkeltforskere for ansvarliggjøring av forskere og tidsskrift, som eksempelvis Retraction Watch og PubPeer.

Beskyttelsesområdet

Forskernes standard for behandling av mennesker og dyr er et samfunnsanliggende, og forskere må ta hensyn til de standarder samfunnet setter for behandling av mennesker og dyr. Standardene som regulerer beskyttelsesområdet, omtales da også ofte som eksterne eller regulative, i kontrast til standarder på redelighetsområdet som omtales som interne eller konstitutive.

Der redelighetsområdet er rettet mot kvaliteten på sluttproduktet eller målet, retter beskyttelsesområdet blikket mot midlene. Det handler om å ta pasientens, intervjuobjektet eller dyrets perspektiv.

Grunnregler

Grunnregelen som er etablert på tvers av fag, er at forskningsdeltagernes autonomi og personvern skal sikres. Forsøksdeltagere skal spørres, informeres om formål og risiko og gi sitt samtykke. Deltagelse skal være ubetinget frivillig, noe som innebærer at deltagere skal kunne trekke seg fra studien når som helst uten å måtte oppgi grunner. Persondata skal sikres, og det skal ikke innhentes mer informasjon enn nødvendig.

Den etablerte grunnregelen for dyreforskning oppsummeres i 3R-prinsippet: Forskere skal bestrebe seg på å redusere (reduce), raffinere (refine) og erstatte (replace) bruk av dyr til forsøksformål.

Enkeltforskere må kunne tolke grunnreglene og begrunne eventuelle avvik i det enkelte forskningsprosjektet. Dette innebærer at forskeren må kunne vurdere hvordan en kan balansere forskningsverdien og samfunnsnytten mot skade, belastning og risiko for mennesker eller dyr, og hvilke prosjektet som trenger forhåndsgodkjenning. Institusjonen har ansvar for å gi tilstrekkelig opplæring på beskyttelesesområdet i de fagene det er aktuelt.

Institusjonelle ordninger

Forskersamfunnet har etablert prinsipper for beskyttelsesområdet gjennom dokumenter som forplikter forskersamfunnet i kraft av å få allmenn tilslutning. Viktige eksempler er Helsinkideklarasjonen utarbeidet av World Medical Association, og retningslinjer utviklet av Vancouvergruppen, en sammenslutning av redaktører for medisinske tidsskrift. I Norge spiller Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) en sentral rolle i å etablere felles standarder for beskyttelse av forskningsdeltagere i humaniora og samfunnsvitenskapelig forskning.

I tillegg finnes tre lovfestede organ for forhåndsgodkjenning av forskning:

  1. Medisinsk og helsefaglig forskning skal godkjennes av de Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (forankret i helseforskningsloven).
  2. Dyreforsøk skal godkjennes av Mattilsynet (forankret i dyrevelferdsloven).
  3. All forskning som innhenter persondata, skal meldes til Sikt (forankret i personopplysningsloven)

Samfunnsansvarsområdet

Samfunnsansvarsområdet handler om forskningens samfunnsoppdrag som kunnskapsleverandør. Der redelighetsområdet er rettet mot målet og beskyttelsesområdet mot midlene, er samfunnsansvarsområdet rettet mot konsekvensene av forskningen.

Yrkesetiske standarder for forskernes samfunnsansvar har hovedsakelig vært knyttet til forskningsformidling. Forskere skal formidle kunnskap slik at den kan komme til nytte i samfunnet samt bidra til arenaer for folkeopplysning. I kraft av sin ekspertise har også forskerne et ansvar for å bidra til en opplyst offentlig diskusjon, for eksempel ved å korrigere faktiske feil i premissgrunnlaget i debatter.

Forskersamfunnet har de siste tiårene i økende grad blitt konfrontert med spørsmål om hvilket selvstendig ansvar forskningen har for den samfunnsutviklingen den er en del av. I dag finnes det flere forskere enn noen gang, og de fleste arbeider i den industrielle snarere enn den akademiske sektoren. I begge sektorene oppmuntres man til å innrette forskningen utover mot eksterne samfunnsaktører snarere enn innover mot fagspesifikke problemstillinger. Målsetting om mer utadrettet samarbeid forsterkes av realiteten av dagens store globale utfordringer.

Samfunnsansvarsområdet har i økende grad blitt en del av forskeres yrkesetiske anliggende som følge av disse endringene. Spørsmål om forskeres ansvar for konsekvensene av forskningen, hva det forskes på, og hvordan resultatene tas i bruk, har i denne situasjonen blitt mer påtrengende.

Sentrale tema innen samfunnsansvarsområdet diskutert i Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologis (NENT) retningslinjer, er spørsmål om forskningens ansvar for å sikre borgermedvirkning, bærekraftig utvikling, føre-var-prinsippet og global relevans av og tilgang til kunnskap.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg

Fagansvarlig for Vitenskapsteori

Fredrik Haraldsen
Førsteamanuensis, NTNU – Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet