Taushetsplikt, plikt til å hemmeligholde visse opplysninger man har fått. Personer som gjennom sitt arbeid eller sin stilling får kunnskap om andres personlige, økonomiske eller forretningsmessige forhold, har etter norsk rett som regel taushetsplikt. Regler finnes i straffeloven av 22. mai 1902, forvaltningsloven av 10. feb. 1967 og i lovgivningen om enkelte yrker. Av særlig praktisk betydning er taushetsplikten for offentlige tjenestemenn, for prester, advokater, leger, tannleger, farmasøyter, jordmødre og deres medhjelpere. Brudd på taushetsplikten kan medføre straffansvar og erstatningsansvar; det siste er særlig aktuelt ved misbruk av forretnings- eller driftshemmelighet.
I kollisjon mellom regler om opplysningsplikt og taushetsplikt, må taushetsplikt gis fortrinn med mindre annet følger av lov. Dersom det blir spørsmål om vitnesbyrd for retten, bortfaller taushetsplikten når den som har krav på hemmeligholdelse (evt. en overordnet offentlig tjenestemyndighet) samtykker, eller når vitnesbyrdet i straffesaker trengs for å forebygge at noen uskyldig blir dømt (straffeprosessloven av 22. mai 1981 §§ 117–120 og tvisteloven 17. juni 2005 nr. 90 kap. 22.)
Kommentarer
Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.
Du må være logget inn for å kommentere.