tolk

Autorisasjonsprøven i tolking administreres ved OsloMet (tidligere Høgskolen i Oslo og Akershus). Det finnes ikke noe spesielt studium eller kurs som fører frem til prøven. Denne autorisasjonsordningen er den eneste offentlige godkjenningsordningen for tolker i Norge, og autorisasjonen gis av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI). En oversikt over tolkers formelle kompetanse i tolking mellom norsk og andre språk finnes i dag i Nasjonalt tolkeregister.

Personer som ønsker å jobbe som tolk, men som ikke har dokumenterte tolkefaglige kvalifikasjoner, statsautorisasjon eller tolkeutdanning, kan ta Tospråktesten. Tospråktesten er eliminasjonsverktøy i en mer omfattende kvalitetssikringsprosess, som ikke gir «godkjenning som tolk», men er et første ledd for videre opplæring.

OsloMet tilbyr tolkeutdanning, både grunnmodul (30 studiepoeng) og bachelorgrad (180 studiepoeng). Utdanningen kvalifiserer for oppføring i Nasjonalt tolkeregister.

I Norge finnes det to interesseorganisasjoner for tolker i offentlig sektor: Norsk tolkeforening og Statsautoriserte tolkers forening.

OsloMet, NTNU og Høgskulen på Vestlandet tilbyr treårig bachelorgradstudie i tegnspråk og tolking (180 studiepoeng).

Tolking i høyere utdanning, i arbeidslivet, i helsevesenet og i forbindelse med dagliglivets gjøremål administreres av NAV-tolketjeneste. Det er den enkelte kommunen som har ansvar for tolking i barne- og ungdomsskole, mens det er fylkeskommunen som har ansvar for tolking i videregående skole. Oppdragene dekkes av fast ansatte tolker eller frilanstolker.

Interesseorganisasjonen er Tolkeforbundet.

For å kunne tolke på en forsvarlig måte, må tolken ha særdeles gode ferdigheter på de språk tolken jobber med, ha oppøvet evne til å tolke, samt kunnskap om tolkens yrkesetikk og funksjon i kommunikasjonen.

Tolkens konsentrasjonsevne, stresstoleranse og utholdenhet er avgjørende for tolkingen, ikke minst for å mestre det tidspress tolkens hukommelse arbeider under. For at tolken skal kunne ivareta sin oppgave på en forsvarlig måte, må arbeidsforholdene være riktig tilrettelagt. Tolken trenger dessuten å få tilstrekkelige forhåndskunnskaper om konteksten tolken skal tolke i.

Det finnes ulike tolkemetoder, som konsekutivtolking, simultantolking eller hvisketolking. Noen ulike tolketeknikker som kan benyttes er:

• tolking med tegn som støtte (TSS)
• skrivetolking (tolken skriver det som sies, og teksten vises på en skjerm)
• tolking og ledsaging for døvblinde (tolken toker det som sies, beskriver omgivelsene og ledsager personer med kombinert syns- og hørselstap)

I tillegg til disse metodene og teknikkene kan tolking foregå som såkalt prima vista-oversettelse (tolking fra skriftlig tekst), fjerntolking (telefontolking/skjermtolking) eller fremmøtetolking.

Profesjonene tolk, oversetter og (statsautorisert) translatør bør ikke forveksles, ettersom de er ulike yrker og krever ulike kompetanser. En tolk gjengir tolkingen der og da, mens en oversetter og en translatør kan bruke tid på sin oversettelse. Kun oversettere som har bestått Translatøreksamen får bevilling som statsautorisert translatør.

• tegnspråk
• oversettelse

• Informasjon om tolking i offentlig sektor på IMDIs hjemmesider
• Norsk tolkeforening sine hjemmesider
• Tolkeforbundets hjemmeside
• Informasjon om bruk av tolk på NAVs hjemmesider