tolk

Artikkelstart

Tolk er en person som oversetter noe som blir sagt fra et språk til et annet på det tidspunktet ytringen blir gjort.

Tolking kan skje mellom to talte språk, et talt og et tegnet språk eller mellom to tegnede språk. De to sistnevnte variantene kalles tegnspråktolking. Døve og hørselshemmede kan også benytte skrivetolking, der en talespråklig ytring gjøres om til skriftspråklig form.

Tittelen tolk er ikke en beskyttet tittel, og per i dag kan hvem som helst benytte seg av betegnelsen, uten å inneha de kvalifikasjonene som tolkeoppdrag krever. For å få bevilling som statsautorisert tolk i offentlig sektor, må en ha bestått autorisasjonsprøven i tolking (Tolkeprøven). For å bli offentlig godkjent som tolk til og fra tegnede språk eller som skrivetolk, må en ha en bachelorgrad eller tilsvarende i tolking for døve, døvblinde og døvblitte (personer som har blitt døve).

Tolk i offentlig sektor

Autorisasjonsprøven i tolking administreres ved OsloMet (tidligere Høgskolen i Oslo og Akershus). Det finnes ikke noe spesielt studium eller kurs som fører frem til prøven. Denne autorisasjonsordningen er den eneste offentlige godkjenningsordningen for tolker i Norge, og autorisasjonen gis av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI). En oversikt over tolkers formelle kompetanse i tolking mellom norsk og andre språk finnes i dag i Nasjonalt tolkeregister.

Personer som ønsker å jobbe som tolk, men som ikke har dokumenterte tolkefaglige kvalifikasjoner, statsautorisasjon eller tolkeutdanning, kan ta Tospråktesten. Tospråktesten er et eliminasjonsverktøy i en mer omfattende kvalitetssikringsprosess, som ikke gir «godkjenning som tolk», men er et første ledd for videre opplæring.

OsloMet tilbyr tolkeutdanning, både grunnmodul (30 studiepoeng) og bachelorgrad (180 studiepoeng). Utdanningen kvalifiserer for oppføring i Nasjonalt tolkeregister.

I Norge finnes det to interesseorganisasjoner for tolker i offentlig sektor: Norsk tolkeforening og Statsautoriserte tolkers forening.

Tegnspråktolk

OsloMet, NTNU og Høgskulen på Vestlandet tilbyr treårig bachelorgradstudie i tegnspråk og tolking (180 studiepoeng).

Tolking i høyere utdanning, i arbeidslivet, i helsevesenet og i forbindelse med dagliglivets gjøremål administreres av NAV tolketjenesten. Det er den enkelte kommunen som har ansvar for tolking i barne- og ungdomsskole, mens det er fylkeskommunen som har ansvar for tolking i videregående skole. Oppdragene dekkes av fast ansatte tolker eller frilanstolker.

Arbeid som tolk

For å kunne tolke på en forsvarlig måte, må tolken ha særdeles gode ferdigheter på de språk tolken jobber med, ha oppøvet evne til å tolke, samt kunnskap om tolkens yrkesetikk og funksjon i kommunikasjonen.

Konsentrasjonsevne, stresstoleranse og utholdenhet er avgjørende for tolkingen, ikke minst for å mestre det tidspresset tolkens hukommelse arbeider under. For at tolken skal kunne ivareta sin oppgave på en forsvarlig måte, må arbeidsforholdene være riktig tilrettelagt. Tolken trenger dessuten å få tilstrekkelige forhåndskunnskaper om konteksten hen skal tolke i.

Det finnes ulike tolkemetoder, som konsekutivtolking, simultantolking eller hvisketolking. Noen ulike tolketeknikker som kan benyttes er:

  • tolking med tegn som støtte (TSS)
  • skrivetolking (tolken skriver det som sies, og teksten vises på en skjerm)
  • tolking og ledsaging for døvblinde (tolken tolker det som sies, beskriver omgivelsene og ledsager personer med kombinert syns- og hørselstap)

I tillegg til disse metodene og teknikkene kan tolking foregå som såkalt prima vista-oversettelse (tolking fra skriftlig tekst), fjerntolking (telefontolking/skjermtolking) eller fremmøtetolking.

Profesjonene tolk, oversetter og (statsautorisert) translatør bør ikke forveksles, ettersom de er ulike yrker og krever ulike kompetanser. En tolk gjengir tolkingen der og da, mens en oversetter og en translatør kan bruke tid på sin oversettelse. Kun oversettere som har bestått Translatøreksamen får bevilling som statsautorisert translatør.

Yrkesetiske retningslinjer

En tolks yrkesetikk er normert av lov om offentlige organers ansvar for bruk av tolk (tolkeloven) og forskrift til tolkeloven (tolkeforskriften), utarbeidet av henholdsvis Arbeids- og inkluderingsdepartementet og Kunnskapsdepartementet. Tolkeloven og tolkeforskriften erstatter Forskriften Retningslinjer for god tolkeskikk, utarbeidet i 1997 av Kommunal- og regionaldepartementet (KRD, den gang KAD). Loven og forskriften forteller hvordan tolken skal oppføre seg og utføre sitt arbeid.

I Forskrifter om bevilling som statsautorisert tolk og tolkeprøven av 6. juni 1997, § 5 pålegges statsautoriserte tolker å utføre sin virksomhet i samsvar med god tolkeskikk, men de gjelder også for alle tolker som er oppført i Nasjonalt tolkeregister (Tolkeportalen). KRD anbefaler likevel at retningslinjene bør være retningsgivende for alle andre som påtar seg etter hvert tolkeoppdrag, uansett hvem oppdragsgiveren er.

Hovedpunktene i retningslinjene er:

§ 1. Tolken skal ikke påta seg oppdrag uten å ha de nødvendige kvalifikasjoner.§ 2. Tolken skal ikke påta seg oppdrag hvor han/hun er inhabil.§ 3. Tolken skal være upartisk og ikke tillate at egne holdninger eller meninger påvirker arbeidet.§ 4. Tolken skal tolke innholdet i alt som sies, intet fortie, intet tillegge, intet endre.§ 5. Tolken har taushetsplikt.§ 6. Tolken må ikke i vinnings eller annen hensikt misbruke informasjon som han/hun har fått kjennskap til gjennom tolking.§ 7. Tolken skal ikke utføre andre oppgaver enn å tolke under tolkeoppdraget.§ 8. Tolken skal si fra når tolking ikke kan skje på en forsvarlig måte.§ 9. En statsautorisert tolk som utfører skriftlige oversettelser har ikke adgang til å bruke betegnelsen i forbindelse med bekreftelse av riktigheten av en oversettelse av et dokument, verken på selve oversettelsen eller i et dokument med referanse til oversettelsen.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg