arkitektur i buddhismen

De første buddhistiske munkene bodde ikke i klostre, men vandret omkring uten fast bopel. Bare i regntiden samlet de seg i huler eller små hytter. Allerede på keiser Ashokas tid (200-tallet f.Kr.) var imidlertid munkene etablert i permanente klostre, og fra de første århundrene e.Kr. finner vi klostre og templer hogd inn i klippevegger en rekke steder i Nord-India (Ajanta, Bhaja, Ellora, Karli, Nasik osv.). Mønsteret er åpenbart frittstående bygninger; man finner imiterte treribber som skal gi inntrykk av å bære takhvelvet. Med sine skip, avdelt ved søylerader, og sin apsis (ofte med en liten stupa) minner de sterkt om hellenistiske basilikaer, men den historiske sammenheng er usikker.

Fra senere epoker er det bevart rester av frittliggende klostre, bygd i murstein, bl.a. Nalanda og Sarnath; Nalanda, i provinsen Bihar, var nærmest et universitet med flere hundre lærestoler og tusener av studenter. Også frittliggende templer ble bygd, f.eks. i Buddh Gaya, det eneste buddhistiske tempel som er bevart i India (utenom Himalaya-områdene) til i dag.

En egenartet type byggverk som er karakteristisk for buddhistisk arkitektur i hele Asia, er den såkalte stupa. I sin enkleste form er dette en kjegleformet jordhaug, omgitt av et gjerde; opprinnelig kan stupaen ha fungert som gravhaug, men etter hvert ble den betraktet som et symbol for Buddha og hans nirvana. De eldste bevarte stupaer er Bharhut fra 100-tallet f.Kr., og den noe senere Sanchi. Også i Sarnath ved Varanasi og i Nalanda finnes godt bevarte stupaer. Både samtidige beretninger og den buddhistiske litteratur vitner om at stupaene var viktige kultsentre og pilegrimssteder.

De opprinnelig enkle jordhaugene ble etter hvert dekket av stein og hvitkalket på utsiden. Senere ble de dekorert med relieffer og medaljonger, og reist på sokler og terrasser med tallrike nisjer som inneholdt buddhafigurer. Slik kunne stupaen uttrykke en komplisert kosmologisk symbolikk (Borobudur), og bli et bilde på det kosmiske verdensfjell eller på kosmos i sin helhet. I denne form fikk stupaen stor utbredelse; på iransk område, på Sri Lanka (Polonaruwa, Anuradhapura), i Myanmar og Thailand, der den fremdeles spiller en viktig rolle i det religiøse liv. Også tantrismens kosmologiske diagrammer lot seg identifisere med stupaens grunnplan, noe som er typisk for Tibet og Nepal; de to store stupaene ved Katmandu, Svayambhunath og Bodhnath, tiltrekker seg fremdeles tusener av pilegrimer.

I Øst-Asia (Kina, Korea, Japan) fikk stupaens spir en så sterk betoning at resten av byggverket etter hvert forsvant helt; resultatet var den såkalte pagode, som kan rage opptil 60 m til værs. Et kjent eksempel er Horyuji (Nara, Japan, 600-tallet). Både i Kina og Japan finner vi en buddhistisk tempelarkitektur som har tilpasset seg nasjonale tradisjoner, f.eks. templene i Kyoto (1200–1300-tallet).

I Tibet utviklet det seg en rik arkitektur, dels i form av større og mindre klostre der den særpregede tibetanske stilen med massive, skrånende vegger dominerer, dels i form av stupaer som videreutvikles til templer i flere etasjer; veggene i hver etasje er dekket innvendig med fresker der hele den tantriske buddhismens gudeverden er avbildet. Særlig berømt er stupaen i Gyantse (Sentral-Tibet, 1500-tallet).

• Fisher, Robert E. 1993. Buddhist art and architecture, isbn 0-500-20265-6, Finn boken