Zahlkassen

Fra ca. 1660 og til 1714 ble alle kongelige inntekter (også kalt oppebørsler) mottatt av norske embetsmenn betalt inn til en av fire stiftamtstuekasser, ledet av hver sin stiftsskriver. Det var en slik kasse for hvert stiftamt.

De viktigste inntektene var ulike skatter, tollinntekter, forpaktningsavgifter, landskyld av kronens jordegods og diverse andre mindre avgifter.

Fra stiftsamtstuene ble pengene som kom inn brukt til å dekke ulike offentlige utgifter, eller de ble overført til den dansk-norske sentralkassen i København. Utbetalinger kunne kun skje etter en utbetalingsordre, en såkalt assignasjon, utstedt av Rentekammeret i København. Unntaket var årene 1710–1712, da en egen kommisjon i Norge, Krigskassedeputasjonen, fikk myndigheten til å gjøre dette. Årsaken var da usikker postforbindelse med Danmark over Nordsjøen under den første fasen av elleveårskrigen.

I 1714 ble kassevesenet i Norge omorganisert. Den norske Zahlkasse ble opprettet i Christiania. Den overtok som det direkte ansvaret til stiftamstuekassene i Kristiansand og Akershus stift, i tillegg til å være regnskapskontor for de samlede inntektene i Norge. Zahlkasseren satte opp et generalregnskap for hele riket på grunnlag av innsendte regnskapsekstrakter fra stiftamtstuene i Bergen og Trondheim. Regnskapene til Zahlkassen og de forskjellige norske embetsmennene ble samtidig sendt ned til Rentekammeret for revisjon.

Norge ble således en regnskapsmessig enhet for første gang, mens Island og Færøyene ble skilt ut og lagt under sentraladministrasjonen i København. Det varierte hvor mye av de norske inntektene som ble brukt i Norge og hvor store summer som ble sendt til København.

Kassen var landets største overlegent største pengebeholdning, og kassereren satt på den største kontantbeholdningen i landet.

Etter dødsfallet til Jens Kølle (zahlkasserer i 1722–1741) ble det oppdaget at han hadde begått et betydelig underslag av kassens midler. Store summer var blitt lånt til næringsdrivende i Christiania. Kølle hadde brukt kontantbeholdningen i kassen som en slags uformell bank, med vekslende hell.

I 1783 ble det under en revisjon oppdaget at også Jacob Juel (zahlkasserer i 1774–1783) hadde begått omfattende underlag. Midlene hadde Juel investert i egen forrretningsvirksomhet. Han var allerede før ansettelsen en av Christianias største redere og trelasthandlere. Juel ble satt i arrest, men klarte i 1784 å rømme fra Akershus festning, hjulpet av flere medlemmer av Christianias elite. Han levde resten av livet i eksil i Sverige. Etter et omfattende kommisjonsarbeide ble Juels bo gjort ansvarlig for den enorme summen 556 000 riksdaler.

I 1784 ble det ansatte en kassakontrollør ved Zahlkassen. Vedkommende skulle kontrollere alle kvitteringer og utbetalingsordrer og dessuten føre et eget, separat regnskap.

Under Napoleonskrigene fungerte på nytt et særnorsk organ, nå kalt Kassedireksjonen, som anvisningsmyndighet for Zahlkassen, i årene 1807–1811 og 1813–1814.

Etter 1814 fungerte Zahlkassen som statskasse for Norge. I 1864 ble Zahlkassen lagt ned og dens virksomhet overtatt av Finansdepartementet.

• Norge under dansk styre
• korrupsjon
• statskasse

• Johannesen, Geir (1978). At dele med Kongen: Zahlkasserer Jacob Juels kassemangelsak 1783. Oslo: Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo.
• Karlsen, Svein Egil (2003), Kølle i klemme. Underslag i Den norske Zahlkasse 1741: "Angaaende Cancellieraad og Casserer Kølles fordølgede Effecters Opdagelse", hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo. Lenke
• Nakken, Alfhild (2000), Sentraladministrasjonen i København og sentralorganer i Norge 1660–1814, Oslo.
• Weidling, Tor (2000), Eneveldets menn i Norge: Sivile sentralorganer og embetsmenn 1660–1814. Oslo.