Vladimir Nazor

Vladimir Nazor ble født i den lille byen Postira på øya Brač 30. mai 1876. På den tiden tilhørte Dalmatia Østerrike innenfor Østerrike-Ungarn. Barndommen på Brač, en øy med gamle tradisjoner og middelhavsnatur, var viktig for ham hele livet. Han gikk på gymnaset i Split og studerte botanikk i Graz. Han arbeidet som lektor, først i Zadar, så på Istria-halvøya (1903–1918). Oppholdet på Istria kom til å bli viktig i hans forfatterskap. Han var sjef for et barnehjem i Crikvenica 1920–1931, deretter bodde han i Zagreb.

I 1942, under andre verdenskrig, sluttet han seg til den senere jugoslaviske statslederen Josip Titos partisaner og var med dem til slutten av krigen. Dette var oppsiktsvekkende, at en aldrende dikter oppsøkte partisanene som var i kamp oppe i fjellene. Tito kunne dermed nyte godt av hans berømmelse. Under krigen, i 1943, ble han formann i det provisoriske kommunistledede styringsorganet ZAVNOH, etter krigen hadde han stillingen som president i den kroatiske nasjonalforsamlingen. Han døde i Zagreb 19. juni 1949.

Vladimir Nazors forfatterskap er mangfoldig og strekker seg over femti år. Han debuterte i 1900 med diktsamlingen Slavenske legende («Slaviske legender»), og i 1904 kom Knjiga o kraljevima hrvatskijem («En bok om de kroatiske kongene»). Dette er den perioden i kroatisk litteratur som kalles moderna. I denne første fasen var han en nyromantisk dikter, opptatt av historiske myter. Det er ikke så mye man vet om den førkristne slaviske mytologien, men noen gudenavn er kjent, og for Nazor ble dette knyttet til den nasjonale mytologien, mytene om kroatiske konger i middelalderen. For Nazor består nasjonens historie av en rekke mytiske figurer som fører sitt folk mot en utopisk fremtid.

De neste diktsamlingene, Lirika (1910) og Nove pjesme («Nye dikt», 1913) var preget av et panteistisk livssyn og intens naturopplevelse. Den mediterrane naturen blir oppfattet mytisk. I diktet Maslina («Oliventreet») ser han i en visjon fra barndommen hvordan Pallas Athene stiger ned i en sky og tar en håndfull modne oliven fra familiens olivenlund ved havet og lar solen tenne fyr. Slik tenker han når han en vinterkveld sitter ved lampen som lyser med olivenolje modnet av solen – ringen er sluttet. Nazors livsbejaende og optimistiske poesi var noe nytt i kroatisk poesi, som i denne perioden var preget av pessimisme og livslede.

Noen av hans beste bøker handler om Istria, fra den perioden han bodde der. I 1913 kom Istarske priče («Istria-fortellinger») og romanen Veli Jože («Store-Jože»). Dette var en kombinasjon av realistisk prosa om det harde livet blant bøndene på Istria, blandet med fantastiske elementer og folkloristiske motiver. På Istria møtte han den čakaviske dialekten fra sin barndoms Dalmatia, og han skrev en rekke dikt på čakavisk, et idiom som skiller seg mye fra standard kroatisk.

Selvreflekterende og personlige er diktsamlingene Intima og Pjesni ljuvene («Kjærlighetsdikt») fra 1915. I 1916 utgav han flere verker med allegoriske motiver, det episke Utva zlatokrila («Anden med gullvinger»), novellesamlingen Stoimena («Hundre-navn») og det episke verket Medvjed Bruno (’Bjørnen Bruno’). Senere tok han opp kristen mytologi i Pjesme o četiri arhandjela («Dikt om de fire erkeenglene»).

På 1920-tallet skrev han mer realistisk prosa. Hans barndomsminner i Price iz djetinjstva («Fortellinger fra barndommen», 1924) og Price s ostrva, iz grada i sa planina («Fortellinger fra øya, byen og fjellet», 1927) gir et fascinerende bilde av livet i Dalmatia på slutten av 1800-tallet. Han fortsetter med det selvbiografiske i fortellinger fra Crikvenica, som ligger lenger nord ved Adriaterhavskysten.

På 1930-tallet skrev han romaner med et sosialt innhold, gjerne med tema fra storbyen, det vil si Zagreb. Dette gjelder også novellesamlingen Zagrebačke novele («Zagreb-noveller», 1942). Et spesielt interessant verk fra denne tiden er romanen Pastir Loda («Gjeteren Loda», 1938), som gjennom en sagnfigur bretter opp historien til øya Brač gjennom århundrene.

Nazors siste fase var det han skrev mens han var med Titos partisaner under andre verdenskrig. Pjesme partizanke («Partisankvinnedikt», 1944) er hyllingsdikt til Tito, ofte i en oppsvulmet stil. I 1946 kom Legende o drugu Titu («Legender om kamerat Tito»). For Nazor gikk Tito inn i tradisjonen med mytiske historiske personer og en utopisk visjon. Interessant er hans dagbok S partizanima («Med partisanene», 1945), hvor vi kommer tett inn på Tito og hans kampfeller.

Vladimir Nazor var en usedvanlig produktiv forfatter som skrev innenfor mange sjangrer. En del av diktene og enkelte prosaverk regnes som høydepunkter i moderne kroatisk litteratur. Etter kommunismens fall ble mange skeptiske til ham på grunn av hans politiske dikt om Tito, men dette utgjør tross alt bare en liten del av et rikt forfatterskap. Nazor var også oversetter, fra italiensk, tysk og fransk. Blant annet oversatte han dikt av D’Annunzio og Goethe. Vladimir Nazor-prisen er staten Kroatias høyeste pris for kunstnerisk livsverk.

• Kroatias litteratur
• Kroatias historie