Uruguays litteratur oppstod først etter uavhengighetskrigene i første halvdel av 1800-tallet. Bartolomé Hidalgo var i sin poesi en av forløperne til den senere så populære gaucho-diktningen. Gaucho-motivet ble også behandlet i romanen Caramurú (1848) av Alejandro Magariños Cervantes, en av landets første romantiske diktere. En senromantiker var Juan Zorrilla de San Martín. Eduardo Acevedo Díaz skrev realistiske romaner som Ismael (1888) om gauchoenes deltakelse i frihetskrigene.

«Modernista»-bevegelsens fremste representanter var lyrikerne Julio Herrera y Reissig (1875–1910), María Eugenia Vaz Ferreira (1875–1924) og Delmira Agustini (1886–1914), kjent for sine glødende erotiske dikt. Bevegelsens teoretiker var José Enrique Rodó (1871–1917), med sitt hovedverk, det store essayet Ariel (1900). Romanforfatteren Carlos Reyles (1868–1938) og novelleforfatterne Javier de Viana (1868–1926) og Horacio Quiroga (1878–1937) stod modernista-bevegelsen nær, samtidig som de oppviste sterke realistiske trekk. I sine filosofiske skrifter viste Carlos Vaz Ferreira (1873–1958) seg som motstander av positivismen. Den realistiske og naturalistiske tradisjonen ble imidlertid ført videre av bl.a. dramatikerne Florencio Sánchez (1875–1910) og Ernesto Herrera (1889–1917).

Omkring den første verdenskrig dukket det opp en ny forfattergenerasjon, med Juana de Ibarbourou (1892–1979) som den fremste lyrikeren. I mellomkrigsårene gjorde en rekke romanforfattere sin entré: Enrique Amorim, som tok opp igjen gaucho-motivet i El caballo y su sombra (1941), Francisco Espínola, Felisberto Hernández og Juan Carlos Onetti. Blant lyrikere som har stått frem etter den annen verdenskrig bør nevnes Idea Vilariño (f. 1920) og Saúl Ibargoyen Islas (f. 1930). Blant novelleforfattere kan nevnes Carlos Martínez Moreno (f. 1917), og innen dramaet Antonio Larreta (f. 1922), Carlos Maggi (f. 1922) og Mauricio Rosencof (f. 1933). Mario Benedetti (f. 1920) har gjort seg bemerket både som roman- og novelleforfatter, som kritiker, lyriker og dramatiker. Eduardo Galeano (f. 1940) gjorde seg først internasjonalt kjent med sin bok om Latin-Amerikas underutvikling (Latin-Amerikas åpne årer, 1979). Han har senere skrevet romaner om sin samtid, mens Cristina Peri Rossi (f. 1941) er kjent for sine feministiske romaner og noveller.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.