Uruguays litteratur har sitt utspring i uavhengighetskrigene på begynnelsen av 1800-tallet. Derfra har litteraturen utviklet seg i tråd med litterære strømninger i resten av Latin-Amerika generelt, og i Argentina spesielt.
Uruguays litteratur
Nasjonal identitet og gaucho-litteratur
Den tidlige uruguayanske litteraturen karakteriseres ikke av spesielle estetiske uttrykk, men av å være opptatt av en søken etter uruguayansk identitet. Spørsmålet «hva vil det si å være fra Uruguay?» var viktig.
Bartolomé Hidalgo (1788–1822) var i sin poesi en av forløperne til den senere så populære gaucho-diktningen. Hidalgo tok også opp temaer som ønsket om en egen uruguayansk stat, og den uruguayanske nasjonaliteten. I samme epoke finner vi Fransisco Acuña Acevedo (1791–1862), forfatteren av Uruguays nasjonalsang.
Andre forfattere som tok for seg nasjonalstaten, den uruguayanske identiteten og gauchoene i sine tekster var Alejandro Magariños Cervantes (1825–1893), med romanen Caramurú (1848), Eduardo Acevedo Díaz (1851–1921), med den realistiske romanen Ismael (1888) og Juan Zorrilla de San Martín (1855–1931).
Magariños var en av landets første romantiske diktere.
«Generasjon 900»
På starten av 1900-tallet var uruguayanske forfattere påvirket av modernismen. De forfatterne som var aktive mellom 1880 og 1920 ble definert som «la generación del 900» (generasjon 900). «Modernista»-bevegelsens fremste representanter var lyrikerne Julio Herrera y Reissig (1875–1910), María Eugenia Vaz Ferreira (1875–1924) og Delmira Agustini (1886–1914), kjent for sine glødende erotiske dikt. Bevegelsens teoretiker var José Enrique Rodó (1871–1917), med sitt hovedverk, det store essayet Ariel (1900).
Romanforfatteren Carlos Reyles (1868–1938) og novelleforfatterne Javier de Viana (1868–1926) og Horacio Quiroga (1878–1937) stod modernista-bevegelsen nær, samtidig som de oppviste sterke realistiske trekk. I sine filosofiske skrifter viste Carlos Vaz Ferreira (1873–1958) seg som motstander av positivismen. Den realistiske og naturalistiske tradisjonen ble imidlertid ført videre av blant annet dramatikerne Florencio Sánchez (1875–1910) og Ernesto Herrera (1889–1917).
Etter første verdenskrig
Omkring første verdenskrig dukket det opp en ny forfattergenerasjon, med Juana de Ibarbourou (1892–1979) som den fremste lyrikeren. Av andre representanter bør nevnes Carlos Sabar Ercasty (1887–1982), Emilio Oribe (1893–1975) og Esther de Cáseres (1903–1971).
I mellomkrigsårene gjorde en rekke romanforfattere sin entré: Enrique Amorim, som tok opp igjen gaucho-motivet i El caballo y su sombra (Hesten og dens skygge) fra 1941, Francisco Espínola, Felisberto Hernández (1902-1964) og Juan Carlos Onetti (1900-1964).
«Generasjon 45»
De uruguayanske forfatterne som var aktive i perioden 1945–1950 har fått betegnelsen «la generación del 45» (generasjon 45). Denne gruppen av forfattere fikk stor innflytelse på datidens intellektuelle miljø i Uruguay, og gruppen bestod av, i tillegg til forfattere, advokater, litteraturkritikere og musikere. Mange av medlemmene tilhørte den politiske venstrebevegelsen i Uruguay. Noen kjente representanter for «la generación del 45» er Carlos Quijano (1900–1984), Angel Rama (1926–1983), Maria Silva Inés Vila (1927–1991), Idea Vilariño (1920–2009), Armonía Somer (1914–1994) og Mario Benedetti (1920–2009).
Juan Carlos Onetti (1909–1994) nevnes også som del av generasjon 45, til tross for at han var en del år eldre enn mange av de andre medlemmene. Flere mener at Onetti var en så viktig forfatter at han også bør nevnes som del av den latinamerikanske blomstringen (el boom latinoamericano). Dette var et litterært oppsving som fant sted i Latin-Amerika på 1960- og 1970-tallet, med det utfallet at flere forfattere fra kontinentet fikk stor suksess og anerkjennelse i Europa.
Slutten av 1900-tallet
Det var diktatur i Uruguay fra 1973 til 1985. Gjenopprettelsen av demokratiet førte til at mange av de forfatterne som av frykt ikke ga ut tekster under diktaturet, nå gjenopptok arbeidet. Landets nylige historie var gjennomgangstema blant mange forfattere. Eksempelvis tekster som omhandler forfatternes egne historier om hva de opplevde under diktaturet. Mauricio Rosencof (1933–) og Eleuterio Fernandez Huidobro (1942–2016) med sin bok Memorias del calabozo fra 1987 bør nevnes i den forbindelse.
Selv om mange forfattere tok tak i tema som tortur, diktatur og landets nyere historie, var det flere som skrev om helt andre ting. Romanen Maluco, la novela de los descubridores fra 1989 av Napoleón Baccino Ponce de León (1947–) handler om Magallanes sine opplevelser, fortalt gjennom øynene til en av besetninga på skipet. Blant novelleforfattere kan nevnes Carlos Martínez Moreno (1917–1986), og innen dramaet Antonio Larreta (1922–2015) og Carlos Maggi (1922–2015).
Mario Benedetti (1920–2009) har gjort seg bemerket både som roman- og novelleforfatter, og som kritiker, lyriker og dramatiker. Eduardo Galeano (1940–2015) gjorde seg først internasjonalt kjent med sin bok om Latin-Amerikas underutvikling (Latin-Amerikas åpne årer, 1979). Han har senere skrevet romaner om sin samtid, mens Cristina Peri Rossi (1941–) er kjent for sine feministiske romaner og noveller. Andre kjente forfattere er Hugo Fontana (1955–), Jorge Burel (1956–) og José Hugo Burel Guerra (1951–).
Ny uruguayansk litteratur
Den økonomiske krisen som Uruguay gjennomgikk i 2002 ga inspirasjon til tekster om ny fattigdom og få framtidsutsikter. Andre forfattere skriver om helt andre tema, og som har elementer av historie og fantasi. Damián González Bertolino (1980–) og Valentín Trujillo (1979–) er to unge forfattere som er verdt å nevne.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.