Juana de Ibarbourou

Faktaboks

Juana de Ibarbourou
Uttale
iβarβˈoro
Født
8. mars 1892, Melo, Uruguay
Død
15. juli 1979, Montevideo, Uruguay
Bildet er tatt fra det argentinske bladet Siete Días Ilustrados (Syv dager illustrert), mai 1974.

Artikkelstart

Juana de Ibarbourou var en uruguayansk forfatter. Sammen med Gabriela Mistral og Alfonsina Storni regnes hun til de tre fremste spansk-amerikanske kvinnelige diktere i første halvdel av 1900-tallet.

Forfatterskap

Hennes diktsamling Las lenguas de diamante (Diamantspråkene) fra 1919 gjorde henne straks berømt. Den ble fulgt av en samling prosadikt: El cántaro fresco (Den kalde muggen) fra 1920 og av diktsamlingen Raíz salvaje (Villrot) fra 1922. Hennes ungdomsdiktning, med kjærligheten og naturen som hovedmotiver, karakteriseres av spontanitet, friskhet og sensualitet. I de senere diktsamlingene, for eksempel La rosa de los vientos (Vindens rose) fra 1930, med surrealistiske trekk, Perdida (Mistet) fra 1950 og Elegía fra 1967, er temaer som ensomhet, melankoli, forgjengelighet og død mer fremtredende.

Foruten dikt utgav hun en samling fortellinger bygd på barndomsminner, Chico Carlo (Gutten Carlo) fra 1944, og barneteater, Los sueños de Natacha (Natachas drømmer) fra 1945. I 1929 ble Ibarbourou hedret over hele Latin-Amerika med tittelen «Juana de América». I 1962 utkom et utvalg av hennes poesi i svensk oversettelse, Döda är blodets falkar.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg