Juana de Ibarbourou, uruguayansk forfatter. Sammen med Gabriela Mistral og Alfonsina Storni regnes hun til de tre fremste spansk-amerikanske kvinnelige diktere i første halvdel av 1900-tallet. Hennes diktsamling Las lenguas de diamante (1919) gjorde henne straks berømt. Den ble fulgt av en samling prosadikt, El cántaro fresco (1920) og av diktsamlingen Raíz salvaje (1922). Hennes ungdomsdiktning, med kjærligheten og naturen som hovedmotiver, karakteriseres av spontanitet, friskhet og sensualitet. I de senere diktsamlingene, f.eks. La rosa de los vientos (1930), med surrealistiske trekk, Perdida (1950) og Elegía (1967), er temaer som ensomhet, melankoli, forgjengelighet og død mer fremtredende.

Foruten dikt utgav hun en samling fortellinger bygd på barndomsminner, Chico Carlo (1944), og barneteater, Los sueños de Natacha (1945). I 1929 ble Ibarbourou hedret over hele Latin-Amerika med tittelen «Juana de América». I 1962 utkom et utvalg av hennes poesi i svensk oversettelse, Döda är blodets falkar.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.