Thomas Glavinic

Glavinics første roman, Carl Haffners Liebe zum Unentschiedenen (1998, Carl Haffners forkjærlighet for uavgjort), er en såkalt sjakkroman i tradisjonen til blant annet Vladimir Nabokovs Forsvaret (1930, norsk oversettelse i 1970) og Stefan Zweigs Schachnovelle (1942). Handlingen er lagt til 1910. Forfatteren, som selv er en dyktig sjakkspiller, beskriver et verdensmesterparti i sjakk hvor Carl Haffner (figuren er basert på livet til den østerrikske sjakkspilleren Carl Schlechter) møter den tyske tittelforsvareren Emanuel Lasker. Psykologisk, med bakgrunn i Haffners oppvekst i beskjedne kår og med hans tilbakeholdne og fordringsløse personlighet, skildrer Glavinic hvordan Haffner, som kunne ha vunnet, spiller passivt og gir avkall på seieren. Gjennom Carl Haffners Liebe zum Unentschiedenen oppnådde forfatteren internasjonal anerkjennelse.

I bestselgeren Der Kameramörder (2001, Kameramorderen) bruker Glavinic kriminalromanens sjangertrekk. To ektepar tilbringer noen påskedager sammen i et hus i den østerrikske provinsen. Men ferieidyllen forstyrres av nyheten om to makabre drap som har skjedd i nærheten: En mann skal ha tvunget to barn til å hoppe i døden fra et tre, og han har filmet ugjerningen. Parene blir oppslukt av nyhetene, og uhyggestemningen brer seg. Etter hvert blir det klart at en av de fire har noe med drapene å gjøre. Glavinic velger et fortellergrep som Agatha Christie introduserte i The Murder of Roger Ackroyd (1926), nemlig en jeg-forteller som til slutt viser seg å være morderen. Der Kameramörder, som kombinerer kriminalromanens fortettede spenning med refleksjoner over hva som kan få et menneske til å begå slike ugjerninger og med krass mediekritikk, innbrakte forfatteren den høythengende kriminallitteraturprisen Friedrich-Glauser-prisen (2002). Den ble filmatisert i 2009 (regi: Robert A. Pejo). Også Lisa (2011) har kriminalromanens karakteristiske trekk, men oppnådde ikke samme gjennomslag som Der Kameramörder.

Som Carl Haffners Liebe zum Unentschiedenen gir også romanen Die Arbeit der Nacht (2006, Nattens arbeid) litterære assosiasjoner, særlig til Marlen Haushofers Die Wand (1963, norsk oversettelse Veggen, 1994) og til Friedrich Dürrenmatts surrealistiske fortelling Der Tunnel (1992, Tunnelen). Die Arbeit der Nacht kan leses som en negativ robinsonade: En mann, Jonas, våkner en dag i hjembyen Wien. I løpet av natten har alle andre – både mennesker og dyr – forsvunnet, Jonas er den eneste gjenlevende i metropolen. Mens Jonas forsøker å finne ut hva som kan ha skjedd og hvordan han skal klare seg videre, blir han på ekstremt vis konfrontert med seg selv. Glavinic skaper en konsentrert uhyggestemning hvor ensomhet og isolasjon får protagonistens skygge- eller nattside (noe tittelen Die Arbeit der Nacht henspiller på) til å komme fram. Jonas dukker opp igjen i Das Leben der Wünsche (2009, Ønskenes liv), og i Das größere Wunder (2013, Det største underet). I Das Leben der Wünsche griper realitet og fantasi inn i hverandre og fantasiens eller ønskenes egendynamikk får alvorlige følger. Romanen Das größere Wunder, som ble nominert til den høythengende Deutscher Buchpreis, kan leses som en eventyrroman. Jonas deltar på en farefull og dramatisk ekspedisjon opp på Mount Everest. Her utsettes protagonisten for ekstremsituasjoner, et av Glavinics ledetemaer, men romanen er mer enn en eventyrroman: Forfatteren kombinerer den spennende ytre handlingen med elementer fra utviklingsromanen og fra Faust-stoffet. I romanen Das Jonas-Komplex (2016, Jonas-komplekset) tar Glavinic opp igjen Jonas-figuren og videreutvikler flere av motivene.

I romanen Das bin doch ich (2007, Men det er jo jeg) beskjeftiger Glavinic seg på humoristisk vis og med tallrike henvisninger til sine foregående romaner med eget forfatterskap, med forfatterrollen og med litteraturmarkedets mekanismer. Han skriver også sin venn og litteraturkollega Daniel Kehlmann inn i romanen, og skaper dermed et virvar av realitet og fiksjon. Das bin doch ich kan leses som en svært underholdende kommentar til og analyse av samtidens litterære offentlighet. Meine Schreibmaschine und ich (2014, Min skrivemaskin og jeg) videreutvikler dette temakomplekset.

I Gebrauchsanweisung zur Selbstverteidigung (2017) reflekterer forfatteren over grenseoppgangen mellom kampsport og kampkunst (som han selv har praktisert siden tenårene).