Paris-avtalen ble vedtatt som en rettslig bindende avtale under rammeavtalen Klimakonvensjonen på klimatoppmøtet i Paris 12. desember 2015. Avtalen slår fast at den globale oppvarmingen bør holdes godt under to grader og helst begrenses til 1,5 grader i forhold til 1990-nivået.

195 stater har forpliktet seg gjennom Paris-avtalen, og avtalen kan derfor karakteriseres som den første rettslig bindende klimaavtalen med bred global deltakelse fra alle verdens land. I april 2016 signerte 175 land Paris-avtalen.

Det var bestemt at Paris-avtalen skulle tre i kraft 30 dager etter at den var ratifisert av minst 55 parter som samlet sto for 55 prosent av de totale globale utslippene. Dette målet ble nådd i begynnelsen av oktober 2016. Da hadde 72 land, som sto for over 56 prosent av utslippene, ratifisert. Dermed trådte Paris-avtalen i kraft 5. november samme år. 

1. juni 2017 kunngjorde president Donald Trump at han kommer til å trekke USA fra Paris-avtalen. Ingen land kan trekke seg fra avtalen før den har vært i kraft i minst tre år, og det må da skje med ett års varsel.

Formålet med Paris-avtalen er å gjennomføre Klimakonvensjonen og oppfylle dens målsetninger. For å oppnå dette fastsetter Paris-avtalen et mål for statene om å begrense den gjennomsnittlige globale oppvarmingen til «godt under to grader» og om at statene arbeider for å begrense oppvarmingen til 1,5 grader sammenlignet med pre-industriell tid, da dette målet i betydelig grad vil redusere risiko og virkninger av klimaendringene. 

For å oppnå målsetningen om å begrense oppvarmingen til under to grader, har statene gjennom avtalen forpliktet seg til å arbeide for at de globale utslippene skal slutte å stige så snart som mulig. I andre halvdel av dette århundret er målet ifølge avtalen at det skal være en balanse mellom utslipp og opptak av klimagasser

Avtalen fastslår også at alle land er forpliktet til å utarbeide nasjonale utslippsmål som de skal etterstrebe å oppnå. Nivået for utslippsmålene følger imidlertid ikke av avtalen, men fastsettes av landene selv. Hvert lands innsats skal etter avtalen øke over tid og reflektere landets høyest mulige ambisjon. Utslippsmålene til den enkelte stat skal videre oppdateres hvert femte år. Avtalen reflekterer prinsippet om felles, men differensiert ansvar. De rike, industrialiserte landene skal ta ledelsen når det gjelder utslippsreduksjoner og støtte og bidra til utviklingslandenes gjennomføring av Paris-avtalen. Avtalen inneholder videre bestemmelser om klimafinansiering til utviklingsland og bestemmelser om utvikling og bruk av markedsmekanismer. 

Landene som er part i avtalen skal regelmessig rapportere om gjennomføringen av avtalens forpliktelser. Videre er det gjennom avtalen etablert en egen mekanisme, en ekspertkomité, som skal bidra til implementering og oppfyllelse av avtalen. Det er imidlertid ikke fastsatt sanksjoner for stater som ikke oppfyller forpliktelsene sine etter avtalen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.