Boris Vilkitskij

Boris Vilkitskij ble født i Pulkovo, St. Petersburg i 1885. Hans far ledet det russiske hydrografiske direktoratet i den russiske marinen. Vilkitskij ble uteksaminert fra marinehøyskolen i 1903 og tjenestegjorde i Stillehavsskvadronen. Han ble hardt skadet under det japanske angrepet på Russlands marinebase Port Arthur i Mandsjuria i 1905 og ble dekorert for tapperhet. Deretter ble han uteksaminert fra den hydrografiske avdelingen av det russiske marineakademiet og tjenestegjorde i den baltiske flåten.

Vilkitskij ledet den fjerde ekspedisjonen som var organisert av den russiske marinen for utforskning av havområdet langs Den nordlige sjøruten nord for Sibir. Vilkitskijs far var en viktig planlegger for ekspedisjonene, men det var først etter farens død at hans sønn ble utnevnt. «Den russiske hydrografiske ekspedisjonen i Polhavet» (fjerde sesong) etterfulgte ekspedisjoner i 1910, 1911 og 1912 som hadde utført kartlegging av havet og kysten fra Beringstredet til Lena-elvens delta. I 1913 var planen å fortsette kartleggingen og arbeide videre vestover fra Lenadeltaet til Tajmyrhalvøya og det nordligste punktet Kapp Tsjeljuskin.

Den opprinnelige lederen var Ivan S. Sergejev, men Vilkitskij overtok etter at Sergejev fikk hjerteinfarkt og måtte evakueres. Vilkitskij var kaptein på Tajmyr og Petr Aleksejevitsj Novopashennij på Vajgatsj. Tajmyr ble brukt til kartlegging først videre langs sibirkysten og så langs nordkysten av De nysibirske øyene (Novosibirskije ostrova). Der ble en ny øy oppdaget, som fikk navnet Ostrov Vil'kitskogo. Begge skipene fortsatte da med kartlegging av Tajmyr-kysten. Før de nådde Kapp Tsjeljuskin ble Ostrov Tsesarevicha Alekseya oppdaget, nå kalt Maljj Tajmyr (Lille Tajmyrøya). Videre mot nordvest oppdaget de og kartla en del av et større landområde. De landet og kalte landet for Zemlja Imperatora Nikolaja II etter tsaren. Isforholdene gjorde det umulig for Vilkitskij å bestemme om det var en sammenhengende landmasse eller flere øyer. Det ble først konstatert i 1930—1932 at det var en øygruppe som nå heter Severnaja Zemlja (Nordlandet). Det var i tillegg for mye is til at skipene fikk passere rundt Kapp Tsjeljuskin og de returnerte til Vladivostok.

I 1914 startet Vilkitskij og Novopashennij fra Vladivostok med de samme to isbryterne på det som ble både femte og sjette sesongen av kartleggingen av Den nordlige sjøruten. Denne gangen var ordren å foreta en full gjennomseiling av passasjen frem til Arkhangelsk. De ble forsinket både av utbruddet av Første verdenskrig og av leting etter mannskapet fra Karluk, en kanadisk ekspedisjon som var strandet på Wrangeløya. 10. august dro Tajmyr og Vajgatsj mot vest hvor de undersøkte flere små øyer underveis. Det gikk greit denne gangen å passere Kapp Tsjeljuskin, men så møtte de tung is og Tajmyr ble skadet den 27. august. Samme dagen fikk de kontakt med Otto Sverdrup på Eclipse som lå 275 kilometer lenger vest. Vilkitskijs ekspedisjon ble sittende fast i isen og måtte overvintre ved Bukhta Dika på vestkysten av Tajmyr. De beholdt kontakten med Sverdrup gjennom vinteren og Sverdrup kunne formidle beskjeder frem og tilbake til St. Petersburg.

Sverdrup var blitt bedt av russiske myndigheter om å lete etter tre forsvunne russiske ekspedisjoner i Polhavet nord for nordvest Sibir. Disse ble ikke funnet, men under overvintringen med Eclipse i Karahavet kom han i radiokontakt med Vilkitskijs ekspedisjon. Etter hvert ble situasjonen kritisk for de åtti mennene om bord i de to isbryterne og i slutten av april 1915 dro Sverdrup på en nesten seks ukers hundesledetur fra Eclipse til Tajmyr. 39 av de russiske mannskapene ble da hentet over til Eclipse. Dette avverget det som ellers kunne ha blitt en tragedie for de russiske mannskapene.

I slutten av juli 1915 kom de russiske skipene seg fri fra isen og nådde Arkhangelsk 3. september etter å ha hente de 39 underveis. De gjennomførte således den første gjennomseilingen av Den nordlige sjøruten fra øst til vest. I tillegg var de geografiske oppdagelsene og kartleggingene store. Severnaja Zemlja ble oppdaget som den siste store ukjente landmassen på Jorden, kart- og hydrografiske data ble innsamlet langs hele sibirkysten og en del små øyer var oppdaget. Botaniske og zoologiske undersøkelser var også gjennomført.

Etter disse to store ekspedisjonene ledet Vilkitskij en mindre ekspedisjon i 1918 til Karahavet og fikk etablert radiostasjonen på Dicksonøya ved Jenisejmunningen. I 1919 ledet han på Tajmyr en ny Karahavs-ekspedisjon for å transportere militære forsyninger og personell til Omsk med returlast av korn fra Ob'-deltaet. Som resultat av vanskeligheter etter den russiske revolusjonen i 1917 emigrerte Vilkitskij i 1920 til London. Både i 1923 og 1924 ledet han to konvoier fra London til Karahavet og tilbake. Han slo seg til slutt ned i Brussel i Belgia, og arbeidet i mange år som hydrograf i Belgisk Kongo.

Vilkitskijstredet, hovedforbindelsen mellom Karahavet og Laptevhavet langs Den nordlige sjøruten er oppkalt etter Boris Andrejevitsj Vilkitskij i tillegg til Vilkitskijøya. I 1996, i forbindelse med 300-års jubileet for den russiske marinen, ble Vilkitskijs rester tatt med til St. Petersburg og gravlagt på Smolenskij gravlund.

• oppdagelsesreiser
• ekspedisjoner i Arktis
• Nordøstpassasjen

• Barr, William: Vil'kitskii, Boris Andreevich, Encyclopedia of the Arctic, 2005, Routledge
• Hegge, Per Egil: Otto Sverdrup : aldri rådløs, 1996, J.M. Stenersens forlag
• Holland, Clive: Arctic Exploration and Development c.500 b.c. to 1915, 1994, Garland Publishing, Inc.