Madagaskars litteratur

Europeiske misjonærer brakte trykkekunsten til Madagaskar på begynnelsen 1800-tallet. Den første trykkepressen kom til landet i 1827. Bibelen ble trykt på madagassisk i 1835, og den første avisen på madagassisk begynte å komme ut i 1866. Siden har det vært stor journalistisk og litterær aktivitet på madagassisk i landet. Den muntlige dikteriske tradisjonen har også stått svært sterkt, og har utviklet en rekke former og sjangere som er blitt videreført også i den skriftlige litteraturen.

Blant de første forfatterne som gjorde seg gjeldende i første halvdel av 1900-tallet, var romanforfatteren og presten Andriamatoa Rabary (1864–1947) og dramatikerne Alexis Rakotobe, Justin Rainizanabobolona (1861–1938) og Tselatra Rajaonah (1863–1931). Disse tre skapte en musikalsk komedieform med elementer både fra de tradisjonelle teater- og danseformene og fra fransk operettetradisjon, og inspirerte også andre forfattere som videreutviklet dramaformen på madagassisk, bl.a. Romain Andrianjafy (1888–1917), som hadde sitt eget teater i Antananarivo, Jasmina Ratsimiseta (1890–1946), Naka Rabemanantsoa (1892–1943) og Justin Rajoro (1893–1949), som hadde sitt eget faste teaterensemble.

Lyrikeren Edouard Andrianjafintrimo (1881–1972) eksperimenterte med å blande franske og tradisjonelle madagassiske versformer i sin poesi. Presten Maurice Rasamuel (1886–1954) gav ut romanen Tao Manjakadoria i 1942. Madagaskars første store kvinnelige forfatter, Charlotte Razafiniaina, skrev dikt og skuespill, men fremfor alt romaner som tok opp møtet mellom fransk og madagassisk kultur. Landets første fremtredende moderne lyriker var Ramanantoanina (1891–1940). To antologier med madagassisk poesi kom ut i 1920-årene, redigert av lyrikerne Rodlish (pseudonym for Arthur Razakarivony) og Jean Narivony.

Da Madagaskar ble fransk koloni, ble undervisningsspråket i skolene fransk, og fransk overtok etter hvert i stor grad for madagassisk i presse og andre litterære sammenhenger. Den franskspråklige litteraturen gjorde seg særlig gjeldende fra 1920-årene av. Konflikten mellom fransk og madagassisk kultur var et viktig tema i poesien til Jean-Joseph Rabéarivelo, den mest markante dikteren fra mellomkrigstiden. Han følte seg splittet mellom franske og madagassiske litterære tradisjoner, men benyttet den klassiske versformen hain-teny med stort hell i sin franskspråklige lyrikk. Denne versformen er av L. Dahle blitt sammenliknet med norske stev, og også franske forskere har bygd videre på denne sammenlikningen. To franske forfattere, Pierre Camo og Octave Mannoni, fikk betydning for utviklingen av madagassisk litteratur på fransk gjennom utgivelsen av flere tidsskrifter. Kritikeren og essayisten Jean Paulhan hadde et lengre opphold på Madagaskar og hadde også innflytelse på den litterære utviklingen.

De to mest fremtredende dikterne i andre halvdel av 1900-tallet var Jacques Rabemananjara og Flavien Ranaivo. Begge uttrykte motstand mot den franske kolonimakten og hevdet verdien av madagassisk kultur i sin diktning, og særlig Rabemananjara var aktiv i den anti-koloniale bevegelsen. Siden selvstendigheten har regjeringen oppmuntret til bruk av madagassisk som litteraturspråk, og dette har medvirket til at flere forfattere har utgitt romaner på morsmålet. Nevnes kan Alphonse Ravoa Janahary, Jean Louis Rasamizafy, Michel Paul Abraham-Razafimaharo og E. D. Andriamalala. Imidlertid har også den franskspråklige litteraturen fortsatt å eksistere etter uavhengigheten, bl.a. representert ved kvinnelige forfattere som dramatikeren Michèle Rakotoson og lyrikerne Charlotte Rafenomanjata og Jocelyne Trime. Etter militærkuppet i 1972 var situasjonen en stund meget vanskelig for forfattere og journalister, og flere gikk i eksil, blant dem Rabemananjara og Ranaivo. De seneste årene har det likevel vært en tendens til normalisering av arbeidsvilkårene for litterater og kulturarbeidere.