Se egen artikkel om Litauens historie før 1985.

Oppmykningen av sovjetsystemet begynte da Mikhail Gorbatsjov ble partileder i 1985. I Liatuen bidro det til å forsterke ønsket om demokrati og selvstyre, etter hvert også uavhengighet.

Tsjernobyl-ulykken i 1986 gjorde et dypt inntrykk også i Litauen. I 1980-årene vokste det frem en miljøbevegelse, først relativt upolitisk, så mer politisk. I Litauen gjaldt engasjementet særlig planene for en ny reaktor ved kjernekraftverket Ignalina, som ble bygd i 1974 etter samme prinsipper som Tsjernobyl, og for utvidelser av den kjemiske industrien i landet. Den litauiske regjeringen hadde sagt nei til utbygging i tre byer som alt var kraftig forurenset av kjemisk industri, men i juni 1988 ble det likevel bestemt i Moskva at utvidelsene skulle finne sted. Det virket mobiliserende for kravene om selvstyre.

I mai/juni 1988 begynte organiseringen av folkefronten «Den litauiske fornyelsesbevegelsen», gjerne bare kalt Sąjūdis. Initiativtakerne var intellektuelle, og mange var medlemmer av kommunistpartiet, noe som vakte skepsis hos enkelte dissidenter. Ved stiftelseskongressen i oktober 1988 ble musikkprofessoren Vytautas Landsbergis valgt til formann. Tidligere på høsten hadde det vært store demonstrasjoner i Vilnius, og i november vedtok Litauens Øverste råd/sovjet at litauisk skulle være republikkens offisielle språk. I august hadde nasjonalflagget og nasjonalsangen fra mellomkrigstiden fått offisiell godkjenning. Russiskundervisningen ble redusert, og litauisk historie ble gjeninnført som skolefag. Utviklingen av det litauiske kommunistpartiet i mer nasjonal retning ble kraftig forsterket av at folkefronten Sąjūdis begynte å bli en maktfaktor, og i oktober 1988 overtok den reformvennlige Algirdas Brazauskas som førstesekretær i partiet.

Ved valgene til den sovjetiske Folkekongressen (en nyskapning under Gorbatsjov) i mars 1989 ble Sąjūdis' styrke åpenbar. Nesten alle de litauiske delegatene kom fra Sąjūdis. I mai vedtok Litauens høyeste råd (før: Øverste sovjet) en erklæring om litauisk suverenitet. Blant annet skulle litauiske lover ha forrang i forhold til de sovjetiske.

Den 23. august 1989 − 50-årsdagen for den tysk-sovjetiske pakten − var hundretusener av litauere med i menneskekjeden fra Vilnius over Riga til Tallinn. I desember 1989 løsrev det litauiske kommunistpartiet seg fra det sovjetiske og vedtok et sosialdemokratisk reformprogram. Det ble fulgt opp med et vedtak i februar 1990 om at partiet hadde en selvstendig litauisk stat som mål. Partinavnet ble i desember 1990 endret til Det litauiske demokratiske arbeiderpartiet (LDDP).

I februar 1990 var det valg til Det høyeste råd (nasjonalforsamlingen i Litauen), der Sąjūdis fikk rent flertall, og den 11. mars erklærte rådet full uavhengighet for Litauen, altså løsrivelse fra Sovjetunionen. Landets navn ble endret til Republikken Litauen, og en midlertidig grunnlov ble vedtatt. Folkefrontlederen Vytautas Landsbergis ble valgt til president og Kazimiera Prunskiene ble statsminister.

Moskva la press på Litauen for å få vedtaket om uavhengighet omgjort. Først var presset politisk. I april fulgte en økonomisk blokade som rammet hardt, ikke minst når det gjaldt oljeforsyninger. Den gjorde sin virkning − i juni suspenderte Litauen uavhengighetserklæringen. Blokaden ble opphevet, og forhandlinger kom i gang. Men de ble aldri reelle. I stedet ble presset forsterket gjennom militære midler. I januar 1991 ble det satt inn ekstra sovjetiske styrker. Pressesenteret ble tatt den 11. januar og fjernsynshuset den 13. januar. Fjorten mennesker ble skutt eller kjørt ned av stridsvogner. Mange hundre ble såret. Den sovjetiske aksjonen bidrog bare til å øke uavhengighetsønsket, og i en folkeavstemning den 9. februar stemte 90 prosent for uavhengighet.

Sluttfasen i uavhengighetskampen ble gjort lettere av det mislykkede statskuppet mot Gorbatsjov i Sovjetunionen 19. august 1991. Under kuppet tok sovjetiske styrker kontrollen over en rekke strategiske punkter i Vilnius og andre byer. Men da kuppet mislyktes, vendte de tilbake til sine kaserner. Under kuppet erklærte også Estland og Latvia sin uavhengighet, og i ukene etter ble de tre baltiske statene anerkjent diplomatisk av en lang rekke stater. USA anerkjente dem den 2. september og Sovjetunionen den 6. september. Island var det første landet som anerkjente Litauen; det skjedde alt den 12. februar. Litauen ble medlem av FN den 17. september.

Nasjonalforsamlingen skiftet juli 1992 navn til Seimas. Det første valget etter uavhengigheten fant sted i oktober/november 1992. Her ble det politiske bildet snudd helt om. Sąjūdis fikk bare 22 prosent av stemmene og måtte overgi makten til Det demokratiske arbeiderpartiet (det tidligere kommunistpartiet), som fikk 45 prosent av stemmene og rent flertall i Seimas. Kommunistene i Litauen hadde ført en nasjonalkommunistisk linje. Samtidig med valget ble det holdt folkeavstemning om en ny grunnlov, som innebar at Litauen skulle ha en relativt sterk presidentmakt, der presidenten velges direkte av folket.

Valgnederlaget for Landsbergis skyldtes både en autoritær lederstil og at mange velgere la skylden for den økonomiske tilbakegangen på den sittende regjeringen. Den viktigste årsaken var likevel at Sąjūdis ved valget i 1990 hadde hatt rollen som en bred, tverrpolitisk folkebevegelse for å oppnå nasjonal uavhengighet, mens det i 1992 fremstod som ett av flere partier. Partiet ble deretter omorganisert til Fedrelandsunionen – litauiske konservative (TS-LK). Partiet legger stor vekt på nasjonale verdier med et religiøst tilsnitt og har skarp front mot sosialistene. Partisystemet i Litauen har vært ustabilt helt siden selvstendigheten, med mange nye partier og vekslende oppslutning.

I 1992 ble Algirdas Brazauskas valgt til president i nasjonalforsamlingen, og han etterfulgte dermed Landsbergis som midlertidig statsoverhode. Ved det første ordinære presidentvalget i februar 1993 ble Brazauskas valgt med 60 prosent av stemmene. Landsbergis fryktet nederlag og stilte ikke til valg.

I februar 1996 opplevde Litauen et kraftig politisk uvær da statsminister Adolfas Slezevičius ble tvunget til å gå av i forbindelse med en bankskandale. Mindaugas Stankevičius overtok som statsminister. En større finansiell redningsoperasjon måtte settes i gang etter bankkrakket, og de negative følgene for den videre økonomiske utvikling i 1996 var betydelige. Dette gav seg også utslag ved parlamentsvalget, der det ble store forandringer i styrkeforholdet mellom partiene. Det demokratiske arbeiderpartiet (LDDP, det tidligere kommunistpartiet) mistet regjeringsmakten da det bare oppnådde 9,5 prosent av stemmene (12 mandater). Bankskandaler, korrupsjonsanklager og misnøye med levekårene på tross av forbedringer av landets økonomiske situasjon generelt kan forklare nederlaget. Valgets klare vinner ble Landsbergis' parti, Fedrelandsunionen. Men siden partiet manglet ett mandat på å få flertall i parlamentet, gikk partiet i koalisjon med kristligdemokratene og Sentrumsforbundet.

Brazauskas stilte ikke til gjenvalg ved presidentvalget i desember 1997. Den partiløse Valdas Adamkus, med flere tiår bak seg som amerikansk statsborger, ble ny president i 1998. I 1999 førte politisk og personlig strid mellom president Adamkus og statsminister Vagnorius til at statsministeren gikk av. Presidenten uttalte blant annet at statsministeren hadde mislyktes i å bekjempe korrupsjon i offentlig sektor. I mai ble borgermesteren i Vilnius, Rolandas Paksas fra Fedrelandsunionen, ny statsminister for en regjering med samme konstellasjon. Han måtte imidlertid gå av samme høst og etablerte deretter et nytt parti, sentrumspartiet Det liberale forbundet (LLS).

Etter valget i 2000 dannet Paksas regjering på nytt. Den sprakk sommeren 2001 på grunn av uenighet omkring den økonomiske politikken, spesielt i forhold til Paksas' privatiseringspolitikk. I juli ble veteranen Brazauskas utnevnt til ny statsminister. Ved presidentvalget i januar 2003 vant Rolandas Paksas overraskende over den sittende presidenten, Valdas Adamkus, i andre valgomgang.

Det oppstod en politisk krise i oktober 2003. Det gikk rykter om at president Paksas hadde forbindelser til organisert kriminalitet. I april 2004 avholdt nasjonalforsamlingen i Litauen riksrett mot presidenten. Han ble funnet skyldig i brudd på grunnloven i en korrupsjonssak. Statsminister Algirdas Brazauskas var en av politikerne som gikk hardt ut mot presidenten. Det ble avholdt et ekstraordinært presidentvalg i juni. Etter to valgomganger ble det klart at den tidligere presidenten Valdas Adamkus – uavhengig sentrumspolitiker – hadde vunnet. Han tiltrådte som ny president i midten av juli.

Algirdas Brazauskas fortsatte som statsminister etter valget 2004. Ved dette valget ble ni partier representert i parlamentet, og det største ble det nystartede populistiske Arbeidspartiet.

Sommeren 2006 gikk statsminister Brazauskas av som statsminister etter at Arbeiderpartiet trakk seg ut av regjeringskoalisjonen. Gediminas Kirkilas overtok som statsminister. Ved parlamentsvalget høsten 2008 ble det konservative ”Hjemlandspartiet” det største partiet.

Det er bred enighet om de store linjene i litauisk utenrikspolitikk; NATO-medlemskap, integrasjon i EU og andre europeiske strukturer og et særlig nært forhold til USA. Litauen er nå medlem av alle de store vestlige samarbeidsinstitusjonene. Våren 2004 ble Litauen medlem av både EU og NATO. 21. desember 2007 gikk Litauen inn i Schengensamarbeidet.

Forholdet til Russland er en viktig del av litauisk utenrikspolitikk. Sammenlignet med Estland og Latvia er den russiske minoriteten i Litauen liten, bare 9 prosent. Dette har ført til at forholdet mellom Litauen og Russland har vært mindre anstrengt enn i de andre baltiske statene. Tilbaketrekning av de russiske troppene som stod i landet fra sovjettiden, var et viktig spørsmål. De siste sovjetiske soldatene forlot Litauen i august 1993.

En stadig viktigere sak for Litauen, både innenriks- og utenrikspolitisk, er energi. Her er også forholdet til Russland sentralt. Litauen er fortsatt avhengig av Russland når det gjelder olje- og gassleveranser. Etter stengingen av den siste reaktoren i Ignalina 2009 gjaldt dette også elektrisitet. Litauiske prioriteringer er nå å få en elektrisitetsbro til Polen, kabling til Sverige under Østersjøen, samt bygging av et nytt atomkraftverk i Ignalina.

Den første tiden etter kommunismens fall var preget av en viss spenning mellom Litauen og Polen. Det skyldtes blant annet uenighet om rettigheter (deriblant språklige) for polakkene i Litauen. Dessuten var det på litauisk side bekymring for den litauiske befolkningen i Polen. I 1992 signerte de to statene en avtale om gjensidig garantier for rettighetene til minoritetene i begge land. Den eksisterende grensen mellom statene ble også anerkjent i avtalen.

Forholdet til Latvia har generelt vært preget av samarbeid, selv om det har vært uenighet om sjøgrenser i forbindelse med oljeleting i Østersjøen. Litauen var blant de nasjonene som støttet USAs strategi under Irak-konflikten i 2003, sammen med de andre baltiske statene, Polen og Tsjekkia. Landet gikk dermed imot den fransk-tyske linjen i Irak-spørsmålet..

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.