Litauens samtidshistorie

Litauen erklærte seg som en suveren stat i 1989, og året etter løsrev landet seg fra Sovjetunionen. En drivende kraft bak disse begivenhetene var folkefronten Sąjūdis under sin leder Vytautas Landsbergis. Landsbergis, som på bildet taler under et folkemøte, var Litauens president 1991–92. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Litauen av /NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse
Den 11. mars 1990 erklærte Litauens høyeste råd full uavhengighet for Litauen, altså løsrivelse fra Sovjetunionen. Dagen blir markert med parade, her fra 2007.
11. mars-parade av . Public domain

Litauens samtidshistorie er historien etter 1991. Litauen fikk tilbake sin uavhengighet i 1991, etter å ha vært en del av den Sovjetunion-styrte Østblokken i over femti år.

Demokratiseringen av Sovjetunionen i siste halvdel av 1980-tallet –perestroika – ga litauerne mulighet for å organisere seg i uavhengighetsbevegelsen Sąjūdis, der Vytautas Landsbergis var en lederskikkelse. Det litauiske kommunistpartiet brøt med det sovjetiske moderpartiet i desember 1989. Litauen fikk igjen sin uavhengighet i september 1991, etter over ett års åpen konflikt med Moskva.

De første valgene etter uavhengigheten

Den litauiske parlamentsbygningen i Vilnius der nasjonalforsamlingen Seimas holder til.
Seimas av . CC BY SA 3.0
Algirdas Brazauskas var Litauens statsoverhode i 1992–1998, president i nasjonalforsamlingen Seimas i 1992–1993 og folkevalgt president i 1993–1998. Han var Litauens visestatsminister i 1990–1991 og statsminister i 2001–2006.
Algirdas Brazauskas av . CC BY SA 2.5

Nasjonalforsamlingen skiftet i juli 1992 navn til Seimas. Det første valget etter uavhengigheten fant sted i oktober/november 1992. Sąjūdis fikk bare 22 prosent av stemmene og måtte overgi makten til Det demokratiske arbeiderpartiet (det tidligere kommunistpartiet), som fikk 45 prosent av stemmene og rent flertall i Seimas. Kommunistene i Litauen hadde ført en nasjonalkommunistisk linje. Samtidig med valget ble det holdt folkeavstemning om en ny grunnlov, som innebar at Litauen skulle ha en relativt sterk presidentmakt, der presidenten velges direkte av folket.

Valgnederlaget for Landsbergis skyldtes både en autoritær lederstil og at mange velgere la skylden for den økonomiske tilbakegangen på den sittende regjeringen. Den viktigste årsaken var likevel at Sąjūdis ved valget i 1990 hadde hatt rollen som en bred, tverrpolitisk folkebevegelse for å oppnå nasjonal uavhengighet, mens det i 1992 fremstod som ett av flere partier. Partiet ble deretter omorganisert til Fedrelandsunionen – litauiske konservative (TS-LK). Partiet legger stor vekt på nasjonale verdier med et religiøst tilsnitt og har skarp front mot sosialistene. Partisystemet i Litauen har vært ustabilt helt siden selvstendigheten, med mange nye partier og vekslende oppslutning.

I 1992 ble Algirdas Brazauskas valgt til president i nasjonalforsamlingen, og han etterfulgte dermed Landsbergis som midlertidig statsoverhode. Ved det første ordinære presidentvalget i februar 1993 ble Brazauskas valgt med 60 prosent av stemmene. Landsbergis fryktet nederlag og stilte ikke til valg.

Politisk og økonomisk ustabilitet

I februar 1996 opplevde Litauen et kraftig politisk uvær da statsminister Adolfas Slezevičius ble tvunget til å gå av i forbindelse med en bankskandale. Mindaugas Stankevičius overtok som statsminister. En større finansiell redningsoperasjon måtte settes i gang etter bankkrakket, og de negative følgene for den videre økonomiske utvikling i 1996 var betydelige.

Dette gav seg også utslag ved parlamentsvalget, der det ble store forandringer i styrkeforholdet mellom partiene. Det demokratiske arbeiderpartiet (LDDP) mistet regjeringsmakten da det bare oppnådde 9,5 prosent av stemmene (12 mandater). Bankskandaler, korrupsjonsanklager og misnøye med levekårene på tross av forbedringer av landets økonomiske situasjon generelt kan forklare nederlaget. Valgets klare vinner ble Landsbergis' konservative parti, Fedrelandsunionen. Men siden partiet manglet ett mandat på å få flertall i parlamentet, gikk partiet i koalisjon med kristeligdemokratene og Sentrumsforbundet.

Nye koalisjoner

Brazauskas stilte ikke til gjenvalg ved presidentvalget i desember 1997. Den partiløse Valdas Adamkus, med flere tiår bak seg som amerikansk statsborger, ble ny president i 1998. I 1999 førte politisk og personlig strid mellom president Adamkus og statsminister Vagnorius til at statsministeren gikk av. Presidenten uttalte blant annet at statsministeren hadde mislyktes i å bekjempe korrupsjon i offentlig sektor.

I mai ble borgermesteren i Vilnius, Rolandas Paksas som da var med i Fedrelandsunionen, ny statsminister. Han måtte imidlertid gå av samme høst og gikk deretter over i sentrumspartiet Det liberale forbundet (LLS) hvor han ble valgt til formann. Han begrunnet overgangen med at han var uenig i regerkingens beslutning om på selge det strategisk viktige oljeraffineriet Mažeikių Nafta til et US-amerikansk selskap.

Ved valget i 2000 kom LSS inn i Seimas med en stor gruppe og Paksas dannet regjering på nytt. Den sprakk sommeren 2001 på grunn av uenighet omkring den økonomiske politikken, spesielt rundt Paksas' privatiseringspolitikk. I juli ble veteranen og sosialdemokraten Brazauskas utnevnt til ny statsminister. Samme år slo LDDP seg sammen med det historiske sosialdemokratiske partiet, som var blitt tilatt igjen etter Litauens løsrivelse fra Sovjetunionen. Det nye partiet fikk navnet Litauens sosialdemokratiske parti, LSDP.

Ved presidentvalget i januar 2003 vant Rolandas Paksas overraskende over den sittende presidenten, Valdas Adamkus, i andre valgomgang. Paksas kom mot slutten av 2003 under sterkt politisk press på grunn av anklager om korrupsjon og påståtte forbindelser til den russiske mafia, der han skulle ha lekket statshemmeligheter. Han ble i april 2004 stilt for riksrett og avsatt av nasjonalforsamlingen – Seimas – og fratatt retten til å stille til valg på livstid. Denne avgjørelsen ble seinere kritisert både av landets Grunnlovsdomstol og av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Etter at Paksas måtte gå av, ble Adamkus igjen valgt til president i Litauen 2004. Han gikk av 2009 og ble etterfulgt av sentrum-høyrekandidaten Dalia Grybauskaitė, som vant presidentvalgene i 2009 og 2014.

Det oppstod en politisk krise i oktober 2003. Det gikk rykter om at president Paksas hadde forbindelser til organisert kriminalitet. I april 2004 avholdt nasjonalforsamlingen i Litauen riksrett mot presidenten. Han ble funnet skyldig i brudd på grunnloven i en korrupsjonssak. Statsminister Algirdas Brazauskas var en av politikerne som gikk hardt ut mot presidenten. Det ble avholdt et ekstraordinært presidentvalg i juni. Etter to valgomganger ble det klart at den tidligere presidenten Valdas Adamkus – uavhengig sentrumspolitiker – hadde vunnet. Han tiltrådte som ny president i midten av juli.

Algirdas Brazauskas fortsatte som statsminister etter valget 2004. Ved dette valget ble ni partier representert i parlamentet, og det største ble det nystartede populistiske Arbeidspartiet.

Sommeren 2006 gikk statsminister Brazauskas av som statsminister etter at Arbeidspartiet trakk seg ut av regjeringskoalisjonen. Gediminas Kirkilas overtok som statsminister. Ved parlamentsvalget høsten 2008 ble Fedrelandspartiet det største partiet og Andrius Kubilius ble utnevnt til statsminster. I 2012 ble sosialdemokratene størst og Algirdas Butkevičius ble ny statsminster. Etter brakvalget for partiet Litauens forbund av bønder og grønne (LVŽS) i 2016 ble Saulius Skvernelis statsminister i koalisjon med sosialdemokratene, LSDP. LSDP brøt høsten 2017 ut av regjeringen etter en avstemning i distriksforeningene. I april 2018 dannet LVŽS en ny regjering under Svernelis sammen med utbrytere fra LSDP, som nå hadde dannet et nytt parti, Litauens sosialdemokratiske arbeiderparti, LSDDP.

Finanskrisen i 2009 rammet Litauen hardt. En dramatisk utvandring av unge og arbeidsføre har ytterligere rammet landet. Rundt 20 prosent av befolkningen har forlatt landet siden tidlig 1990-tall.

Utenrikspolitikk

Det er bred enighet om de store linjene i litauisk utenrikspolitikk, som er NATO-medlemskap, medlemskap i EU og andre europeiske strukturer og et særlig nært forhold til USA. Litauen er nå medlem av alle de store vestlige samarbeidsinstitusjonene. Våren 2004 ble Litauen medlem av både EU og NATO. Ved folkeavstemningen om EU-medlemskap året før, hadde over 90 prosent gitt sin tilslutning. Den 21. desember 2007 gikk Litauen inn i Schengensamarbeidet. Euroen erstattet den gamle lita'en som valuta den 1. januar 2015. Landet ble medlem i OECD den 5. juni 2018.

Forholdet til Russland

Forholdet til Russland er anstrengt, og Litauen har påtatt seg rollen som pådriver innad i EU for en restriktiv linje overfor nabolandet. Dette er en viktig del av litauisk utenrikspolitikk.

Sammenlignet med Estland og Latvia er den russiske minoriteten i Litauen liten. Med bare 6,3 prosent utgjør russerne en betydelig mindre gruppe enn i de to nordligere baltiske republikkene. Innflyttede russere fra sovjet-tiden fikk statsborgerskap ved løsrivelsen i 1991 i motsetning til i Estland og Latvia.

Tilbaketrekning av de russiske troppene som stod i landet fra sovjettiden, var i sin tid et viktig spørsmål. De siste sovjetiske soldatene forlot Litauen i august 1993. I 2008 vedtok nasjonalforsamlingen en lov som sidestilte, og forbød, nazistisk og sovjetisk symbolikk. Nasjonalforsamlingen Sejmas gjeninnførte almenn verneplikt i 2015 med henvisning til Ukraina-krisen og den russiske anneksjonen av Krim-halvøya.

En stadig viktigere sak for Litauen, både innenriks- og utenrikspolitisk, er energi. Her er også forholdet til Russland sentralt. Litauen er fortsatt avhengig av Russland når det gjelder olje- og gassleveranser. Etter stengingen av den siste reaktoren i Ignalina i 2009 gjaldt dette også elektrisitet. Litauiske prioriteringer er nå å få en elektrisitetsbro til Polen, kabling til Sverige under Østersjøen, samt bygging av et nytt atomkraftverk i Ignalina.

Forholdet til Polen og Latvia

Også forholdet til Polen er til tider anstrengt. Høyrefløyen i begge landene har historiepolitikk som en av sine politiske pillarer. Hvordan man skal skrive historien om den i sin tid viktige polske kulturbyen Wilno (nå Vilnius), som tilfalt Sovjet-Litauen da grensene ble flyttet etter den annen verdenskrig, står her sentralt. Det samme gjelder rettighetene (deriblant språklige) for de etniske polakkene i Litauen. I 1992 signerte de to statene en avtale om gjensidig garantier for rettighetene til minoritetene i begge land, men det har stått strid om hvorvidt Litauen overholder den. Den eksisterende grensen mellom statene ble også anerkjent i avtalen. I motsetning til spørsmålet om minoritetsrettigheter, det ikke strid om grensedragningen.

Forholdet til Latvia har generelt vært preget av samarbeid, selv om det har vært uenighet om sjøgrenser i forbindelse med oljeleting i Østersjøen.

Internasjonale konflikter

Litauen var blant de nasjonene som støttet USAs strategi under Irak-konflikten i 2003, sammen med de andre baltiske statene, Polen og Tsjekkia. Således var Litauen med i "Koalisjonen av frivillige" som bidro militært da USA uten vedtak i Sikkerhetsrådet gikk inn i Irak i 2003. Landet gikk dermed imot den fransk-tyske linjen i Irak-spørsmålet. Tilsvarende fulgte Litauen den amerikanske linjen i den åpne militære konflikten som brøt ut i Georgia sommeren 2008 etter et georgisk angrep på separatiststyrker i Sør-Ossetia og en påfølgende russisk innmarsj. Også i Ukraina-konflikten har Litauen markert seg som en sterk kritiker av russisk politikk.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg