Lierne nasjonalpark

På den lange slake skråningen i den vestlige delen av parken er det mange store myrstrøk omgitt av tynne striper med kortvokst gran.
Lierne og Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalparker (oransje), landskapsvernområder (grønt) og naturreservater (rødt).

Strøkene innover mot svenskegrensen er preget av slake daler med mange fiskevann.

Turt er en karakteristisk plante i de frodige skogene.

Lierne nasjonalpark er en nasjonalpark i Lierne kommune i Trøndelag, mot grensen til Sverige.

Nasjonalparken består av høyfjells- og liområder, og har blant annet sjeldne landskapsformer fra istiden. Høyeste punkt er Hestkjøltoppen (1390 moh.). Nasjonalparken Området har et rikt fugle- og dyreliv og rike planteforekomster. Arealet er 333 km2.

Lierne nasjonalpark ble opprettet ved kongelig resolusjon 17. desember 2004. Samtidig ble Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark opprettet like vest for denne. Sammen med Skjækra landskapsvernområde og Berglimyra, Klumplifjellet og Merkesfloen naturreservat utgjør de to nasjonalparkene et av Norges største verneområder på 2369 km2, som igjen er knyttet sammen med verneområder på svensk side av grensen. Området utgjør sentrale sørsamiske bruks- og bosettingsområder, og verneforskriftene avspeiler dette ved at blant annet reindrift skal kunne opprettholdes.

Berggrunnen

Berggrunnen i nasjonalparken er gjennomgående nokså sur, dominert av gabbro og gneis, særlig innenfor snaufjellsområdet. Et spesielt geologisk trekk er imidlertid en del små koller eller knauser av serpentin. Det er en rød bergart som inneholder mye magnesium, noe som gjør at få eller ingen planter kan vokse der. Bergarten står derfor fram som røde knoller i terrenget, sterkt avvikende fra det ellers jevne grønne vegetasjonsdekket. Rødfargen har da også gitt navn til fjell som Fjellraudberget og Raudbergklumpen lengst nord i nasjonalparken. Her ligger det også en samling av oppsprukne serpentinblokker med det merkelige navnet Nils Fredriksa urda, oppkalt er en same som levde her for mange år siden.

Spor etter istiden

Mens fjellene vestover mot Snåsa og Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark er nokså nakne, er Hestkjølen dominert av bunnmorener, og bare omkring Hestkjøltoppen og nordover mot Fiskeløysdalen er det større områder med blottet berggrunn.

Det som særlig har gjort Hestkjølen kjent kvartærgeologisk, er den usedvanlig flotte utformingen av tallrike såkalte Rogen-morener. Det er små morener som er dannet på tvers av storbreens bevegelsesretning. Moreneryggene er vanligvis mellom fem og ti meter høye, og de kan ligge tett i tett og demmer vanligvis opp tallrike små vann, mange uten andre utløp enn gjennom grunnen. Resultatet blir et forvirrende terreng med rygger, hauger og små tjern eller dammer. Enkelte steder har bekker og elver brutt gjennom ryggene og skapt elveløp som svinger og bukter seg i alle retninger. Rett øst for Hestkjøltoppen og inn mot grensen, ligger et av Norges største felt med slike morener.

Biologisk mangfold

Nord-Trøndelag har lenge vært et kjerneområde for bjørn, og Lierne har den høyere tetthet av bjørn i landet, noe som skyldes en jevn innvandring over svenskegrensen. En skal ikke ha gått lenge langs elvene her inne, før en ser spor etter bever, en nylig innvandrer fra Sverige etter at den var utryddet omkring 1850.

Fuglelivet er rikt i Hestkjølen, og årsaken er variasjonen i livsmiljøer. Det rikeste fuglelivet er på de store myrområdene, med sine tallrike tjørn og småvann. Her er det ideelle rugeplasser for vadefugler som bekkasin, brushane, myrsnipe og temmincksnipe og ender som svartand, toppand og kvinand.

Tilgjengelighet

Skogsbilveier inn fra riksvei 74, mellom Kvesjøen og Sandsjøen og skogsbilvei fra Endsetbygda i Sørli inn til nasjonalparkgrensen. Det er ingen turisthytter eller rødmerkete stier i parken, men flere godt synbare stiler forøvrig.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg