Israel Gottlieb Wernicke

Da Wernicke kom til København i 1770-årene, vakte han oppsikt som klavervirtuos. Først og fremst ble han kjent for sitt spill av Johann Sebastian Bachs verker til tross for at Bachs musikk ikke lenger representerte den tidstypiske stilen. Etter en tid fikk Wernicke et stipendium og dro til Berlin for videre studier hos Johann Philipp Kirnberger (1721—1783), en av Bachs elever. Som representant for en streng Bach-tradisjon var Kirnberger en av tidens fremste musikkteoretikere, og med sin kunnskap om Bach-tradisjonen viste Wernicke seg som en musikkteoretiker med en grundig kontrapunktisk utdannelse.

Da kapellmesteren ved Det kongelige kapell, Scalabrini, sluttet, ble Wernicke tilbudt kapellmesterstillingen og takket ja til tross for at han hadde mer lyst til å fortsette hos Kirnberger. Wernicke viste nemlig ingen interesse for den musikken som på denne tiden var på mote — blant annet begynte Haydns og Mozarts musikk å gjøre seg gjeldende i København. Men Haydns og Mozarts musikk vakte ingen gjenklang hos Wernicke. Det var Bach og Bachs musikk alene som var Wernickes store interesse, og som teaterkapellmester hadde han ingen god tid som dirigent. Han manglet erfaring som orkesterdirigent, og med hans konservative musikksyn og barokkpregede utdannelse passet han ganske enkelt ikke for stillingen og fikk avskjed fra kapellmesterstillingen i 1786, men fikk beholde sin lønn. Etter at han slo han seg ned i Kolding på Jylland, ble han etter hvert en berømt musikkteoretiker og lærer. Ole Andreas Lindeman (1769–1857), organisten i Vår frue Kirke i Trondheim, studerte med Wernicke og kom dermed til å formidle Bach-tradisjonen til Norge.

Både som komponist og kapellmester arrangerte og komponerte Wernicke en del scenemusikk, men det handler om leilighetsmusikk uten noen større betydning. Av større interesse er en del av hans klaverkomposisjoner, blant annet en fuge og noen kortere stykker. To større verk finnes i manuskript. Begge variasjonskomposisjonene må ses som Wernickes viktigste verk for klaver. Det ene — «Arietta con 50 variazioni per il clavicembalo» — kan ha vært gjort ferdig til trykking i 1794, men uten å bli publisert. Det handler om figuralvariasjoner med omfattende bruk av kontrapunktiske detaljutsmykninger og kan ha hatt Bachs Goldbergvariasjoner som forbilde. Det andre variasjonsverket — «Arietta con Variazioni per il Clavicembalio o Forte-Piano» — består av den enkle barnesangen «Jeg er trett og går til ro», med 20 variasjoner. Wernickes verk synes imidlertid ikke å ha fått noen stor utbredelse.

• «Herlig Mildheds Minde», duett for to sopraner og strykeorkester, datert 1784.
• «Christianus noster vivat», hyldningskantate til det danske kongehus for femstemt kor og stort orkester i åtte satser med tekst på latin.

• «Arietta con 50 variazioni per il clavicembalo». «Ariettaen» er en tysk folketone, «Gestern Abend war Vettere Michel da».
• «Arietta con Variazioni per il Clavicembalio o Forte-Piano». «Ariettaen» er den enkle barnesangen «Jeg er trett og går til ro» og består av 20 variasjoner.

I tillegg er mindre klaverstykker, flere etyder og andre øvelsesstykker og en rekke «canons» og en fuge bevart.

Flere av Wernickes verk er gått tapt, blant annet gikk flere av hans komposisjoner tapt ved brannen på Christiansborg slott i februar 1794.