Etter forfatningen av 1949, i kraft fra 1950, er India en parlamentarisk-demokratisk og republikansk forbundsstat. India var britisk koloni til 1947 og er medlem av Commonwealth. Lovgivende makt er lagt til et tokammerparlament, Sansad, bestående av det 245 medlemmer store delstatsrådet (Rajya Sabha) og det 545 medlemmer store folkehuset (Lok Sabha).

En velger har to stemmer, en til delstatsforsamlingen og en til Lok Sabha. Begge valgene gjøres i en valgkrets hvor kandidaten med størst prosent av stemmene vinner valget. Det har lite å si om kandidaten har 20 % eller 60 % av stemmene, så lenge ingen andre har mer.

Parlamentets underhus, Lok Sabha består av folkevalgte fra 543 valgkretser og to valgt av presidenten. Representantene til Overhuset, Rajya Sabha, velges av delstatsforsamlingene samt 12 representanter valgt av presidenten.

Et samlet parlament velger presidenten som igjen utnevner statsministeren, i forhold til dominerende partiers ønske. Statsministeren danner så regjeringen, som må ha støtte av et flertall i parlamentet.

236 av medlemmene til delstatsrådet velges av delstatsforsamlingene, mens ni nomineres av presidenten, alle for seks år; en tredjedel skiftes ut hvert annet år. Medlemmene av folkehuset velges i direkte valg i enpersonskretser for fem år; to av medlemmene nomineres av presidenten for å representere det anglo-indiske samfunn. Stemmerettsalderen er 18 år. Den utøvende makt ledes av en regjering, utgått fra og ansvarlig overfor parlamentet (folkehuset). Regjeringens leder, statsministeren, er den reelle politiske leder i India. Statsoverhodet, presidenten, velges for fem år av et valgkollegium bestående av parlamentets to hus og delstatsforsamlingene, og har mest titulære funksjoner.

Indisk politikk var helt siden selvstendigheten preget av ett parti, kongresspartiet. I mesteparten av tiden har partiet og regjeringen også vært ledet av medlemmer av én familie. Fra 1990-årene ble kongresspartiet splittet i flere fraksjoner og indisk politikk har deretter ikke vært like stabil. Noe nytt tyngdepunkt i politikken er ikke oppstått etter kongresspartiets svekkelse. De økende religiøse spenningene har ført til vekst for religiøst baserte partier, og regionale motsetninger har ført til styrket tilslutning for regionale partier. Også etniske motsetninger preger politikken.

India omfatter 28 delstater, hver styrt som selvstendige parlamentariske demokratier, med en folkevalgt forsamling (valgt for fem år) og en regjering ansvarlig overfor forsamlingen (men utnevnt av presidenten). Fem delstater har tokammerforsamlinger. I tillegg til delstatene er det seks unionsterritorier samt hovedstadsområdet, ledet av egne administratorer utnevnt av presidenten. Delhi- og Pondicherry-territoriene har også valgte regjeringsledere og forsamlinger. Hvis et delstatsstyre ikke fungerer som det skal etter forfatningen, kan delstaten settes under direkte presidentstyre, noe som fra tid til annen har skjedd.

Over en del tid har det også skjedd en overføring av myndighet fra delstatene til lokale enheter, med landsbyråd (Panchayat) og landsbyforsamlinger (Gram Sabha).

Lovgivningen fra før uavhengigheten, som var nokså uensartet og preget av både britiske, hinduistiske, islamske og andre tradisjoner, er beholdt så fremt den ikke strider mot forfatningen, men er gradvis blitt erstattet av ny sentral lovgivning. Unionen har eksklusiv lovgivningsmyndighet på områder som utenriks-, forsvars-, penge- og bankvesen og er gitt konkurrerende myndighet på områder som strafferett, prosessrett, familierett og noen andre rettsområder. Familieretten (skilsmisse osv.) kan likevel praktiseres etter de enkelte religionssamfunnenes regler.

Domstolene danner et felles hierarki. Det skjelnes ikke, som i USA, mellom forbunds- og delstatsdomstoler. Øverste domstol er høyesterett, med en rettspresident og inntil 25 dommere, som utnevnes av presidenten; de kan ikke avsettes før pensjonsalderen uten etter vedtak i de to parlamentskamre. Høyesterett er appellrett, men dømmer i første instans i saker som gjelder forholdet mellom union og delstater eller delstater innbyrdes og i håndhevelsen av forfatningsgaranterte friheter. Høyesterett kan prøve unions- og delstatslovers forfatningsforenlighet. Slik prøving har av og til skapt politisk-konstitusjonelle spenninger. I hver delstat er det en øverste domstol, hvis dommere utnevnes av presidenten. I straffesaker for en øverste domstol medvirker en jury. Ordningen varierer for underordnede retter. I hver delstat er det egne distriktsretter. På landsbyplan er det legdommere.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.