fjellandene øst for Adriaterhavet; navn etter et folk, illyrerne, som bodde der i oldtiden. Illyrerne skildres av greske historikere som et barbarisk folk; de tatoverte seg og ofret mennesker til gudene. Illyriske stammer synes å ha hatt større utbredelse nordover i forhistorisk tid, men de ble der fordrevet av keltere. Gresk kolonisasjon langs kysten begynte ca. år 600 f.Kr.; de viktigste byer var Epidamnos og Salona (nær Split).
Illyrerne kriget innbyrdes og mot naboene, og drev sjørøveri langs kysten. Etter to kriger (229 og 219 f.Kr.) la romerne under seg en del av landet, og 167 f.Kr. tok de resten, men Dalmatia holdt seg uavhengig til Octavian erobret landet ca. 33 f.Kr. En ny oppstand, den siste, ble slått ned av Tiberius 4 e.Kr. Latinsk språk og kultur bredte seg raskt, og Illyricum ble en av de viktigste romerske provinser. Denne ble under Augustus delt i provinsene Pannonia og Dalmatia. Illyricum var så navn på et tollområde som dertil omfattet provinsene, Raetia, Noricum, Moesia og Dacia; ble 379 e.Kr. delt mellom den vestlige og østlige rikshalvdel. Kom under det østgotiske rike og deretter, fra 537, under Konstantinopel. Navnet ble tatt opp igjen i Napoleons De illyriske provinser 1809 og Kongeriket Illyria 1816–49.