Theodor Mommsen

Theodor Mommsen, født i Schleswig, var en tysk historiker, jurist og klassisk filolog. I 1902 fikk han Nobelprisen i litteratur.

Mommsen var sterkt engasjert i den tyske striden mot danskene i den slesvigske krig i 1848. Han ble professor i Leipzig i 1848, men ble avskjediget i 1851 på grunn av sitt radikale politiske engasjement. Mommsen var medlem i den prøyssiske landdag og den tyske riksdagen. Han var liberaler og tysknasjonal, og er kjent for sine innlegg mot antisemittismen. Mommsen ble professor i Zürich i 1852, i Breslau (Wrocław) i 1854. I 1858 kom han til Berlin, hvor han var professor fra 1861.

Mommsens enorme produksjon som spenner over hele «oldtidsvitenskapen», er på mange felter banebrytende. Han tok i 1862 initiativet til det latinske innskriftverket Corpus inscriptionum Latinarum. Hans Römisches Staatsrecht (3 bind, 1871–1888) ble grunnleggende for rettshistorien.

Hovedverket er Römische Geschichte. Bind 1-3 ble utgitt i 1854–1856 og bind 5 i 1885. Bind 4 utkom aldri fordi manuskriptet ble ødelagt ved brann. Femte bind, som behandler de romerske provinsene i keisertiden, er det mest innholdsrike. Mommsens oppfatning av antikkens sosiale og politiske motsetninger preges av hans eget politiske grunnsyn. Caesar er befrieren fra aristokratiets åk og Mommsens store helt. Verket er et stykke klassisk tysk kunstprosa, og for dette fikk han Nobelprisen i litteratur i 1902.

• Romerrikets historie
• Romerrett

• Nobelstiftelsens nettsider om Theodor Mommsen
• Theodor Mommsen i Den store danske

• Demandt, Alexander m.fl., red.: Theodor Mommsen : Wissenschaft und Politik im 19. Jahrhundert, 2005
• Rebenich, Stefan: Theodor Mommsen : eine Biographie, 2002
• Wickert, Lothar: Theodor Mommsen : eine Biographie, 1959-80, 4 b., Finn boken