Marcus Junius Brutus var en romersk senator og forkjemper for republikken som i 44 fvt. var en sentral skikkelse i sammensvergelsen mot Caesar og i oppgjøret i etterkant av mordet. 

Marcus Junius Brutus var av en ærverdig plebeiisk slekt. Den regnet blant sine forfedre Lucius Junius Brutus, mannen som drev ut Romas siste konge, Tarquinius Superbus, og innførte republikken i 509 fvt. (etter tradisjonen). Marcus' far med samme navn var en romersk politiker og hærfører som i 77 fvt., i tumultene etter Sullas død, havnet i væpnet konflikt med en hær ledet av Pompeius. Han overga seg, men ble henrettet. Marcus' mor Servilia skal ha vært Caesars elskerinne og fortrolige venninne i lange perioder, og Caesar sørget godt for henne og sønnen. Etter farens død ble Marcus oppdratt av sin onkel Cato den yngre og drev historiske og filosofiske studier.

Da Caesar krysset Rubicon, gikk mot Roma og innledet borgerkrigen, sluttet Marcus Brutus seg til senatspartiet og Pompeius. Etter Pompeius' nederlag fikk han full tilgivelse av Caesar, som gjorde ham til pretor og lovet ham guvernørposisjonen i provinsen Makedonia. Likevel lot han seg involvere i sammensvergelsen og mordet på Caesar, sammen med Cassius og Decimus Junius Brutus (som ikke var i hans familie). Da hadde Caesar etablert seg som dictator på livstid, og mange senatorer følte at republikken og deres frihet var truet. Det var viktig for de sammensvorne å få med Marcus Brutus på grunn av hans tilknytning til Cato og aner tilbake til «tyrannutdriveren» Brutus.

Det var da Brutus hogg ham med sin dolk at Caesar skal ha sagt på gresk kai zu theknon («også du, barn»), ofte lettere omskrevet og gjengitt på latin som Et tu, mi fili Brute («Også du, min sønn Brutus»). Det er dette utsagnet, og forholdet Caesar skal ha hatt til moren, som har gitt liv til forestillingen om at Caesar faktisk var Brutus' far. Det var han ganske sikkert ikke. 

Da stemningen i byen hadde snudd seg mot Caesar-morderne, dro Brutus til Makedonia, hvor Cassius sluttet seg til ham. I forening kjempet de i slaget ved Filippi mot Octavian og Antonius; men etter det avgjørende nederlaget tok Brutus sitt eget liv.

Brutus forfattet flere filosofiske skrifter, som er gått tapt. Derimot er en del av hans brevveksling med Cicero bevart. Shakespeare kaller ham i Julius Caesar «The noblest Roman of them all»; ordene er lagt i Antonius' munn med et snev av ironi. Dante anbringer ham i helvete sammen med Judas Iskariot.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.