De parlamentariske forholdene, med fire jevnstore partier som både har en nasjonal og økonomisk dimensjon, har ført til at Færøyene har vært preget av koalisjoner. Ved valget 1958 gikk sosialdemokratene inn for å gjennomføre den danske folkepensjonsordningen av 1957. De nasjonalt aktive partiene var imot av frykt for økt finansiell avhengighet av Danmark, men sosialdemokratene og Sambandspartiet vant og gjennomførte reformen.
I 1962 seiret de nasjonalt aktive partiene ved lagtingsvalget, men da deres forsøk på å få i stand et utvidet hjemmestyre mislyktes, vesentlig på grunn av innbyrdes strid, led de nederlag igjen i 1966. Den tidligere koalisjonen av sosialdemokratene og Sambandspartiet kom på nytt til makten og beholdt den i de følgende åtte årene. Ved valget i 1974 ble det vanlige partipolitiske mønsteret brutt. Færøyene stod da overfor livsviktige internasjonale forhandlinger om havretts- og fiskerispørsmål. Situasjonen krevde et parlamentarisk sterkt landsstyre, og Atli Dam fikk i stand en koalisjon av Sosialdemokratene, Folkepartiet og det republikanske parti. Samarbeidet sprakk imidlertid i 1980.
Ved lagtingsvalget i 1988 ble Folkepartiet det største partiet, men det måtte en tiukers regjeringskrise til før det lyktes å få i stand en regjering ledet av Folkepartiets Jógvan Sundstein. Koalisjonsregjeringen brøt sammen i 1990, og det ble avholdt nyvalg. Sosialdemokratene ble igjen det største partiet og dannet koalisjonsregjering med Folkepartiet. Lagtingsvalget i 1994 medførte omfattende endringer i Lagtingets politiske sammensetning. Sosialdemokratene gikk kraftig tilbake, den nydannede Arbeiderfylkingen (Verkmannafylkingin) ble representert, og flere småpartier fikk styrket sin stilling. Etter valget ble det dannet en koalisjonsregjering av fire partier, der Edmund Joensen fra Sambandspartiet avløste sosialdemokraten Marita Petersen som lagmann.
Samtidig var Færøyene i 1990-årene inne i en økonomisk depresjon som i praksis pekte mot konkurs. En rekke bedrifter gikk over ende, ledigheten økte, inflasjonen og utenlandsgjelden likeså. Skattene ble satt opp, mens lønnsnivået sank. Kollapsen inntraff etter en periode med jappetidstilstander i 1980-årene, da en høykonjunktur utløste en kraftig og langt på vei lånebasert investeringsvekst innen fiskerinæringen. En utvidet og modernisert fiskeflåte gav store gevinster på kort sikt, men pengestrømmen ble kanalisert til privat forbruk og offentlige tjenester – og i liten grad til ny næringsvirksomhet. Flåten viste seg snart å være overdimensjonert i forhold til fiskeriressursene og FNs nye havrettskonvensjon (se havrett).
Også bankvesenet ble hardt rammet av krisen. Den danske stat måtte gå inn med betydelige støttetiltak, på betingelser som bidrog til en tillitskrise mellom Danmark og Færøyene; kravene omfattet blant annet kutt i budsjettet og i flåten. Det økonomisk sett største problemet knyttet seg til overtakelsen av Føroya Bankin fra Den Danske Bank i 1993, noe som påførte Færøyene en gjeld på seks milliarder kroner. En granskningskommisjon noen år senere konkluderte med at verken landsstyret eller den danske regjering hadde vært tilstrekkelig informert om at banken slet med svære underskudd. Folketinget rettet sin kritikk primært mot bankledelsen. Men også flere danske regjeringer ble kritisert for sin håndtering av Færøyenes økonomiske krise.
I 1998 ble det inngått en avtale av historiske dimensjoner om langsiktig tilbakebetaling og delvis ettergivelse av gjelden. Danmark forpliktet seg samtidig til å avstå fra innblanding i Færøyenes økonomiske politikk. Men dermed gav avtalen også ny næring til de krefter som gjennom alle år hadde holdt liv i tanken om løsrivelse fra Danmark.
Valget i 1998 gav en kraftig fremgang for selvstendighetspartiene; det liberalkonservative Folkepartiet kom ut som Lagtingets største parti etter å ha økt sin velgerandel fra 13 til 23 %. Resultatet ble en koalisjonsregjering av de tre partiene som har uavhengighet på programmet, men som frem til da hadde vært ideologisk splittet. I regjeringserklæringen ble Færøyene utropt til en suveren nasjon, som kunne delegere myndighet på avgrensede saksområder til Danmark – ikke omvendt. En ny grunnlov skulle utarbeides, basert på felles valuta og kongehus. Den årlige overføringen fra Danmark på ca. en milliard kroner skulle være gjenstand for langsiktig nedtrapping. Mange øynet nå en parallell til utviklingen som førte til Islands selvstendighet i 1944.
Færøyingene var imidlertid fortsatt delt i synet på selvstendighet. En lagtingsdebatt i 1999 om den videre prosessen for løsrivelsen viste – eller bekreftet – at et knepent flertall, 18 av tingets 32 medlemmer, støttet prosjektet. Det store mindretallet, ledet av sosialdemokratene og det borgerlige Sambandspartiet, hadde lenge advart mot troen på at en egen stat ville ha et tilstrekkelig økonomisk fundament. En ekspertgruppe hevdet derimot at fundamentet var til stede, forutsatt en stram finanspolitikk og at avviklingen av tilskuddet fra Danmark kunne strekkes over 15–20 år. Meningsmålinger antydet at befolkningen var delt omtrent på midten i uavhengighetsspørsmålet.
På nyåret i 2001 hadde landsstyret opplegget klart for en folkeavstemning. I mai samme år skulle velgerne svare et prinsipielt ja eller nei til løsrivelse og gjennom flere spørsmål ta stilling til en nærmere beskrevet avviklingsprosess. Det hele skulle munne ut i en ny, endelig avstemning om færøysk suverenitet i 2012. Danmark gjorde det imidlertid klart at et løsrivelsesvedtak ville medføre avvikling av de økonomiske overføringene i løpet av fire år. Og den uavhengighetsskeptiske opposisjonen erklærte for sin del at man ikke ville anse seg forpliktet til å kjøre løpet videre etter et eventuelt regjeringsskifte. Folkeavstemningen ble dermed lagt på is. Og lagtingsvalget i 2002 ble tolket som et signal om at færøyingene ønsket større selvstyre, men intet snarlig brudd med Danmark. Sambandspartiet fikk størst fremgang, mens selvstendighetspartiene samlet sett gikk tilbake; i sum fikk man et lagting delt nøyaktig på midten.
Langvarige forhandlinger endte med at selvstyrepartiene regjerte videre i en utvidet koalisjon, uten en egen selvstyreminister og for øvrig med redusert tempo i selvstyrebestrebelsene. Økonomisk var Færøyene nå inne i en ny blomstringstid, med ledigheten i null og en god buffer mot fall i fiskeprisen. Koalisjonen sprakk i desember 2003 – på gamle personstridigheter – og et nyvalg etter årsskiftet resulterte i en ny, bred koalisjon, denne gang under ledelse av sosialdemokratene.
Den danske regjering og den færøyske regjering stod bak en lov som trådte i kraft 1. januar 2005 og som åpnet for gradvis utvidelse av selvstyret, innen rammen av riksfellesskapet. Det økonomiske tilskuddet utgjorde dermed ikke lenger noe stort stridsspørsmål. Danmark tok imidlertid ett forbehold om størrelsen, og det gjelder Færøyenes mulige oljeinntekter i fremtiden. En avtale med EU fra 2003, som gir Færøyene rett å videreselge bearbeidet fisk fra utenlandske fartøyer, åpnet for en mer variert næringsstruktur. Men overenskomsten av 1999 mellom Storbritannia, Danmark og Færøyene om oljeutvinning i 200-milssonen har skapt forventninger om at olje og gass på lengre sikt kan avlaste fiskerinæringen som bærebjelke i øygruppens økonomi.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.