Israel kan deles inn i tre naturgeografiske hovedregioner, som strekker seg i retning nord–sør: kystslettene, høydepartiene mot Vestbredden og høylandet, og Jordansenkningen. Langs Middelhavet ligger tre fruktbare sletteområder: Zebulunsletta i Galilea, Sharonsletta sør for Haifa og Judeasletta sør for Tel Aviv.

Høydepartiene mot Vestbredden er naturgeografisk en del av denne. Sammen med høylandet er de bygd opp av kalkstein fra kritt og tærtiær. Mellom kalklagene ligger basaltlag fra vulkanutbrudd i kritt. Bergartene er svakt foldet og stykket opp ved nord–sørgående forkastninger. Høyeste punkt er Berg Meron (1208 moh.) i det nordlige Galilea og Ramon (1035 moh.) i Negev, nær grensen mot Egypt. Det nordlige høylandet i Galilea flater i sør ut mot Yize'eldalens grøderike sletteområder, som strekker seg sammenhengende sørøstover fra Haifa mot Jordansenkningen. Sletteområdene er avgrenset mot høylandet på Vestbredden og de langstrakte Karmelhøydene (528 moh.), som når helt ut til havet ved Haifa. Den sørlige delen av høylandet består av området fra sørskråningene mot Vestbredden og det tørre Negevområdet, som strekker seg sørover til Elat innerst i Akababukta.

Østenfor høydedragene løper Jordansenkningen i hele landets lengde. Senkningen er en del av den 5600 km lange Rift Valley som strekker seg ut gjennom Rødehavet til langt ned i Øst-Afrika. Den er i hovedsak dannet i senere del av tertiærtiden og i kvartærtiden og viser spor av vulkansk aktivitet med bl.a. varme kilder. Vannflaten på Dødehavet er det laveste punkt på jordoverflaten.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.