Sodoma og Gomorra

Sodoma og Gomorra er den bibelske betegnelsen på to førhistoriske byer som skal ha ligget ved sørenden av Dødehavet. Ifølge 1. Mosebok 18–19 førte innbyggernes gudløshet og ugjestmilde oppførsel til at Jahve så seg nødt til å ødelegge byene med ild og svovel. Bare Lot og hans nærmeste familie fikk anledning til å unnslippe. 

Fortellingene om Lot har også fått innpass i Koranen, men der nevnes ikke byene Sodom og Gomorra ved navn. 

Helt fra middelalderen har hendelsene som beskrives i 1. Mosebok inspirert kunstnere. Det finne fremdeles både tresnitt, trykk og malerier av kjente kunstnere. 

Fortellingen begynner med at Jahve (i skikkelse av tre menn) oppsøker Abraham og forteller at han har hørt klager på at innbyggerne i Sodom og Gomorra lever et syndefullt liv. Han planlegger derfor å ødelegge begge byene og utrydde befolkningen. Abraham tar mot til seg og ber Jahve om å spare byene hvis det også finnes gode mennesker der. Han får antallet forhandlet ned til ti anstendige mennesker.

Som et resultat av Abrahams bønn, sender Jahve to engler til Abrahams nevø, Lot. I Lots hus blir de godt mottatt og få mat og hvile. Men mennene i Sodom reagerer annerledes. De stormer Lots hus og forlanger å få mennene utlevert, for å "kjenne dem". Lot mener hans plikt overfor fremmede gjester veier tyngst, og tilbyr de rasende beleirerne sine jomfruelige døtre som erstatning, men det er de fremmede gjestene folket vil ha utlevert.

Når Jahve ser at det ikke finnes ti gode mennesker i byen, bestemmer han seg for å gjennomføre ødeleggelsene. Bare den gudfryktige Lot, og hans nærmeste familie fikk unnslippe. Under flukten snur Lots hustru seg, tross advarsel, noe som forvandler henne til en saltstøtte.

Fortellingen om Sodom og Gomorra, Lot og hans familie knyttes av bibeltekstenes forfattere også til to viktige nabofolks opprinnelse. Etter flukten skal hans to døtre ha fryktet at det ikke var flere menn igjen i landet, og at slekten skulle dø ut. Derfor skjenker de sin far full, for deretter å ligge med ham. Resultatet var at den eldste datteren fikk en sønn som hun kalte Moab. Han ble moabittenes stamfar. Den yngste datteren fødte sønnen Ben-Ammi (Sønn av mitt folk), som ble stamfar til ammonittene. 

Sodom og Gomorras synder er blitt tolket på ulike måter, både i andre bibeltekster og i senere jødisk, kristen og muslimsk tradisjon. Den hebraiske formuleringen "å kjenne" kan også bety samleie. Bibelselskapets bibler oversetter med "få vår vilje med dem". En  nyere jødisk oversettelse velger "å være intime med".

I 1. Mosebok 19 er det befolkningens manglende gjestfrihet det legges mest vekt på. Også hos profeten Esekiel knyttes navnet Sodoma til overlegenhet og gjerrighet (Esekiel 16,49). Det samme gjør Matteus 10,14–15). Talmud og andre rabbinske tekster fokuserer også på befolkningens manglende gjestfrihet (Talmud, Sanhedrin 109b). Jødisk fortellertradisjon, aggada, har mange utdypende fortellinger om Sodoms fruktbarhet og velstand og innbyggernes gjerrighet. Dette anses for å være mot Guds vilje. Også i Koranen legges det vekt på folkets ugudelighet (Sure 15,50–75; Sure 21,71–76). 

Hvorvidt befolkingens synder hovedsakelig skal ha dreid seg om det som ble sett på som avvikende seksuell adferd er ikke klart. Kristen tradisjon har likevel vært opptatt av sodomittenes seksuelle utskeielser. Handlinger man mente var mot naturen, ble etter hvert beskrevet som sodomi. Dette igjen er blitt knyttet både til seksuell omgang med dyr og til homoseksualitet. Også Koranen knytter fortellingen om Lots fiender, sodomittene, til homoseksualitiet (Sure 7, 78–79.)

Det har vært fremsatt mange teorier rundt Sodom og Gomorras beliggenhet, men ingen har lykkes med å finne spor etter gamle byer i dette området. Dette til tross for at andre bibeltekster forteller at det var til sammen fire byer i området som ble ødelagt: Sodom, Gomorra, Adma og Zebojim (5. Mosebok 29,23).

Området sør for Dødehavet oppmuntrer imidlertid til å forestille seg at fryktelige ødeleggelser kan ha funnet sted her. Grunnen er opprevet og utilgjengelig og antar fantastiske formasjoner. Det er også funnet både olje og asfalt i området, noe som antyder at jordskjelv og antennelse av olje og gass kan ligge til grunn for beretningen i Den hebraiske bibelen. Dødehavet størrelse har også variert gjennom tidene.

Dødehavet har i den sørvestlige enden et lavt fjellparti som delvis består av kompakt krystallinsk salt. Grunnen er stadig utsatt for erosjon som danner spir og søyler i berggrunnen. Enkelte søyler kan ha menneskelignende skikkelse og assosieres i bibelske og islamske overleveringer med Lots hustru. 

• Bibelen. Den hellige skrift. Det gamle og det nye testamente. Det Norske bibelselskap 1991.
• Koranen. Norsk-arabisk utgave tilrettelagt av Einar Berg. Universitetsforlaget, Oslo 1989.
• Tanakh, the Holy Scriptures. According to the Traditional Hebrew Text. Jewish Publication Society, Philadelphia. Jerusalem 1985.
• The Book of Legends. Sefer ha-Aggada. Oversatt av William G. Braude. Redigert av Hayim Nahman Bialik og Yehoshua Hana Ravnitzky, Schocken Books. New York 1992.