Benins litteratur

Benin er et av Afrikas minste land, og det regnes også blant de landene i verden som i nyere tid har hatt lavest økonomisk vekst. Likevel har Benin et forholdsvis rikt litterært liv, folketallet tatt i betraktning. En hovedgrunn til dette er trolig at Benin er blitt spart for borgerkrigene som har preget mange andre afrikanske land. Den skriftlige litteraturen er hovedsakelig på fransk, men det finnes også skriftlig litteratur på flere av de afrikanske språkene som brukes i landet.

Fra muntlig til skriftlig litteratur

Som andre afrikanske land og områder har Benin en muntlig litterær tradisjon på afrikanske språk som går langt tilbake i tid. Den muntlige litteraturen er ofte beretninger om landets gamle konger og høvdinger og deres bedrifter. De første eksemplene på skriftlig litteratur fra Benin var sakprosatekster som ble til i annen halvdel av det 19. århundre. I særlig grad har man beretninger om oppdagelsesreiser og om økonomiske og administrative forhold i landet, Skjønnlitteraturen i Benin begynte å utvikle seg mot slutten av 1920-tallet. Allerede under kolonitiden ble landet undertiden kalt «Afrikas latinerkvarter» på grunn av sine forholdsvis mange forfattere og intellektuelle.

Blant bøker som ble utgitt før andre verdenskrig er det naturlig å nevne L'Esclave (1929, «Slaven») av Félix Couchero (1900–1968) og Doguicimi (1938) av Paul Hazoumé (1890–1980). Hazoumés roman, som skildrer en ung kvinnes kamp for å bestemme over sitt eget liv, blir regnet blant klassikerne i franskspråklig afrikansk litteratur. Hazoumé er også kjent for sine etnografiske skildringer fra det gamle Dahomey-kongedømmet.

Fra kolonitid til selvstendighet

Blant forfatterne fra de første tiårene etter andre verdenskrig er Olympe Bhêly-Quénum (født 1928) en av de mest fremtredende. Romanene hans skildrer overgangen fra kolonitiden til det moderne Afrika. Albert Tévoédjrè (født 1929) ble etter hvert en viktig politiker. På slutten av 1950–tallet skrev han to romaner som oppfordret til kamp mot den europeiske innflytelsen over Afrika. Jean Pliya (1931−2015) var en sterkt engasjert katolikk. Han er mest kjent for sine skuespill.

Blant lyrikerne fra samme generasjon er Paulin Joachim (1931–2012) og Richard Dogbeh (1932−2003) særlig fremtredende. Jerôme Carlos (født 1944) har gjort seg bemerket både som historiker og som journalist. Som skjønnlitterær forfatter er han mest kjent for novellesamlingen Les enfants de Mandela (1988, «Mandelas barn»).

Kvinnelige forfattere

Det er undertiden blitt sagt at Benins litteratur lenge var fullstendig dominert av menn, men fra 1980-tallet har kvinnelige forfattere gjort seg stadig mer gjeldende. I 1986 fikk Gisèle Hountondji (født 1954) sitt gjennombrudd med romanen Une citronelle dans la neige («En hjertensfryd i snøen»), en skarp og illusjonsløs skildring av de fordommene en ung mørkhudet kvinne møter når hun kommer til Paris for å studere.

Adélaïde Fassinou (født 1955), som særlig er opptatt av situasjonen for kvinner og barn i Benin, har etter århundreskiftet utgitt en rekke romaner og fortellinger. Hun har også vært leder for Benins UNESCO–kontor. Som den første kvinnelige lyrikeren i Benin regnes Colette Agossou Houeto (født 1939) som fikk sitt gjennombrudd med samlingen L'Aube sur le cactus («Daggry over kaktusen») i 1981. Diktene fortelle ikke minst om hennes feministiske idealer. Hun har også som pedagog og administrator arbeidet for å styrke kvinnenes stilling i Benin.

Sosialt engasjement og språklig lek

Blant mannlige forfattere som slo igjennom på 1980-tallet og som også har satt sitt preg på tiden etter årtusenskiftet, peker særlig Edgar Okiki Zinsou (født 1957) og Florent Couao–Zotti (født 1964) seg ut. Zinsou har vunnet flere litterære priser for sine skildringer av sosiale og økonomiske motsetninger i det moderne Benin. Han er blant annet kjent for romanen Le discours d'un affamé (1988, «En utsultet manns tale») og novellesamlingen La femme du mari inconnu (1988, «Hustruen til den forsvunne ektemann». Okiki Zinsou har også skrevet komedier og essayer om utviklingen i landet.

Couao–Zotti regnes blant de yngre forfatterne fra Benin som er best kjent utenfor landets grenser. Han har en forholdsvis stor produksjon som omfatter både romaner, noveller og skuespill. Han er kritisk til mange sider ved utviklingen i dagens Afrika, og ikke minst mener han at moderne afrikansk litteratur ofte gir et bilde av kontinentet som er preget av klisjeer. Couao–Zottis stil er fylt av svart humor. Man har også sagt at bøkene hans minner om bøkene til den franske renessanseforfatteren François Rabelais, særlig fordi han er glad i å skape nye ord og uttrykk. Blant de mest kjente bøkene hans er Notre pain de chaque nuit (1998, «Vårt nattlige brød») som beskriver kriminelle miljøer i de store byene i Vest–Afrika, og Les fantômes du Brésil (2006. «Gjenferdene fra Brasil») som skildrer trafikken av slaver på 1800-tallet mellom Vest-Afrika og Sør-Amerika.

Den yngste generasjonen

I tiden etter tusenårsskiftet har det vært en sterk økning av bøker skrevet av forfattere fra Benin. Litteraturkritikere er likevel undertiden usikre på om kvaliteten på landets nye litteratur alltid er like høy. En forfatter som har oppnådd stor anerkjennelse, er Sophie Adonon (født 1964). Hun er særlig kjent for psykologiske kriminalromaner, og selv om hun har bodd lenge i Frankrike, er hovedpersonen i romanene hennes en afrikansk detektiv som bare arbeider i Afrika.

Moudjib Djinadou (født 1965) er jurist og har arbeidet for FNs høykommissær for flyktninger. Han har også utgitt flere romaner. En av dem behandler aids–trusselen i Afrika. En annen av bøkene hans er en samfunnssatire der fortelleren tenker seg at europeerne plutselig begynner å betrakter alt fra Benin som slikt man for enhver pris må etterlikne i Europa.

Daté–Atavito Barnabé Akayi (født 1978) har både skrevet romaner og teaterstykker, men er særlig kjent for novellene sine. Stilen hans har fått impulser både fra Marcel Proust og fra representantene for Le nouveau roman. Et typisk trekk ved tekstene hans at han gjerne behandler tragiske og utfordrene temaer med ironi og distanse. Romanene til Okri Pascal Tossou (født 1974) er preget av hans feministiske grunnsyn. De rommer en intens kritikk av den kvinneforakt han mener gjennomsyrer samfunnene og kulturen i Vest-Afrika.

Eustache Prudencio (1922–2001) er Benins mest kjente pedagog. En av hans hovedtanker var at et utviklingsland ikke ukritisk kunne overta pedagogiske prinsipper tilpasset europeiske barn, men måtte lage sin egen pedagogikk som bygget på erfaringsbakgrunnen til barna i landet. Han skrev også dikt og noveller som i stor grad blir brukt i undervisningen i Benin.

Benin har flere fremtredende litteraturhistorikere som blant annet har utgitt oversikter over landets litteratur og litteraturen i Afrika. Fordi litteratur spiller en såvidt stor rolle i Benin, har landet også en forlagsbransje av en viss betydning. Derfor har forfatterne fått anledning til å gi ut bøkene sine i hjemlandet og ikke i Frankrike. Også forfattere fra andre fransktalende land i Afrika gir ut bøkene sine i Benin.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg