Apollo. Månelandingsfartøyet Apollo 11 på Månens overflate. Foran fartøyet sees astronauten Buzz Aldrin i ferd med å pakke ut eksperimentelt utstyr.

NASA. begrenset

Apollo. Apollo 17 etter landingen i Stillehavet. Astronautene heises opp i et helikopter, mens selve kapselen sikres ved flytebøyer.

SCODE. begrenset

Apollo. Apollo 11 ved oppskytningen 16. juli 1969.

NASA. begrenset

Apollo er en serie amerikansk tremanns romfartøy, konstruert for å landsette mennesker på Månen og bringe dem tilbake. Fartøeyene ble brukt i Apollo-programmet som ble annonsert i 1961 og varte til 1972. Menneskehetens første landing på et annet himmellegeme ble foretatt med Apollo 11 søndag 20. juli 1969, kl. 21.17.42 (norsk tid).

Romfartøyet bestod av tre seksjoner, kommandoseksjonen (KS), serviceseksjonen (SS) og månelandingsfartøyet (MF). Det ble fra en parkeringsbane rundt Jorden sendt til et kretsløp rundt Månen, der to av de tre astronautene gikk ombord i månelandingsfartøyet. Etter frakobling ble MF dirigert ned til landing i et forutbestemt område på Månens forside. Etter avsluttet oppdrag lettet de to i startdelen av månelandingsfartøyet, som gjennomførte et møte og sammenkobling med kommandoseksjonen og serviceseksjonen. Etter at astronautene og måneprøver m.m. var overført til kommandoseksjonen, ble startdelen frakoblet, og kommandoseksjonen og serviceseksjonen satte kurs for Jorden.

Kommandoseksjonen var romfartøyets kontrollsenter, og ble brukt som oppholds- og arbeidssted for astronautene under hele ferden unntatt perioden da månelandingsfartøyet opererte på egen hånd. Den var formet som en kjegle med en diameter på 3,9 meter og en høyde på 3,2 meter. Vekten ved oppskytning var ca. 5,5 tonn. Selve kabinen rommet blant annet styreinnretninger og instrumenter (inkludert navigasjonsutstyr og en datamaskin). Kommandoseksjonen var den eneste delen av romfartøyet som vendte tilbake til Jorden, og hadde derfor utenpå et lag av rustfritt stål (kalt «honeycomb» fordi den minner om bikubestruktur) og ytterst et varmeskjold. Kommandoseksjonen møtte atmosfæren med en hastighet av omkring 11 km/s, og skjoldet beskyttet dels ved at smeltet materiale ble fjernet (ablasjon), dels ved en fordampning og dels ved forkulling. I siste fase av landingsoperasjonen ble hastigheten redusert til rundt 35 km/t av tre fallskjermer med en diameter på 25 m. KS hadde et stillingskontrollsystem basert på to ganger seks små rakettmotorer. Øverst på seksjonen var det montert et redningstårn på 10,3 m med en rakett; dets oppgave var å frigjøre seksjonen under oppskytingen hvis det oppstod fare for astronautene. Tårnet ble ellers frigjort få minutter etter starten.

Serviceseksjonen var ikke bemannet, men rommet en relativ stor rakettmotor, drivstoff til rakettmotoren, kommandoseksjonens primære strømforsyningssystem (tre brenselceller), drivstoff til brenselcellene og mesteparten av oksygenet til kommandoseksjonens kabinatmosfære. Rakettmotoren hadde en skyvkraft på 91,2 kN, brukt til banekorreksjoner Jorden/Månen og retur, til å bremse opp romfartøyet for å komme inn i kretsløp rundt Månen samt til å øke hastigheten i månebanen for å innlede hjemreisen. Serviceseksjonen ble frakoblet kommandoseksjonen like før tilbakevending i jordatmosfæren. Seksjonen var sylinderformet med en høyde på 7,5 meter, en diameter på 3,9 meter og en oppskytningsvekt på ca. 24 tonn. For stillingskontroll og mindre manøvre var den utstyrt med 16 små rakettmotorer.

Månelandingsfartøyet besto av en landingsdel og en startdel. Landingsdelen omfattet blant annet landingsstellet og landingsmotoren med drivstoff. Det rommet også instrumentlasten og eventuelt månekjøretøyet. Landingsmotoren kunne skyvkraftreguleres i området 4,6–43,8 kN.  

I startdelen var startmotoren (skyvkraft 15,6 kN) med drivstofftanker, og mannskapskabinen, som også ble brukt som oppholdskvarter på Månen når astronautene ikke var ute på overflaten. Månelandingsfartøyet hadde en høyde på 7 meter, en største bredde på 9,5 meter (diagonalt mellom føttene på det utfelte landingsstellet) og en startvekt på ca. 14,7 tonn. Hele Apollo hadde, med redningstårnet på toppen, en lengde på 25 m og en startvekt på ca. 44 tonn.

Forberedende planer for Apollo-programmet ble lansert 25. mai 1961 da president Kennedy foreslo for Kongressen at USAs mål skulle være å landsette et menneske på Månen før tiåret var omme. NASA inngikk 1961 kontrakt med Space Division, Rockwell International Corp. (den gang North American Aviation Inc.) om bygging av Apollos kommando- og serviceseksjon. Utviklingen av store bæreraketter i Saturn-programmet var igangsatt sent i 1958, og tidlig i 1962 ble programmet utvidet for å imøtekomme kravene til en månelanding. Samme år offentliggjorde NASA beslutningen om å benytte «møte-i-månebane»-teknikken i Apollo-programmet og sluttet kontrakt med Grumman Aerospace Corporation (den gang Grumman Aircraft Engineering Corporation) om utvikling og bygging av månelandingsfartøyet. Flere oppskytningsprøver av ubemannede romfartøyer eller modeller fant sted, i to tilfeller – Apollo 4 i 1967 og Apollo 6 i 1968 – med Saturn 5 bæreraketter.

Første prøve med et bemannet Apollo-romfartøy i jordbane skulle ha funnet sted i februar 1967, men 27. januar inntraff en eksplosjonsaktig brann i kommandoseksjonen mens de utvalgte astronautene Grissom, White og Chaffee forberedte ferden. Astronautene omkom, og det ble nødvendig å foreta endringer på romfartøyet. Først 11. oktober 1968 foregikk oppskytningen av Apollo 7, den første bemannede Apollo i jordbane. Mannskap på den nesten 11 dager lange ferden var Schirra, Eisele og Cunningham. Apollo 8 brakte i 1968 for første gang mennesker til Månen – Borman, Lovell og Anders kretset rundt himmellegemet 10 ganger før de returnerte til Jorden. Dette var også første gang en Saturn 5-rakett ble brukt til oppskytning av et bemannet romfartøy. Med Apollo 9 prøvde McDivitt, Scott og Schweickart i 1969 for første gang et komplett Apollo-romfartøy i jordbane. Månelandingsfartøyet hadde tidligere kun vært benyttet til ubemannede prøver. Noen måneder senere foretok Stafford, Young og Cernan med Apollo 10 en generalprøve på selve månelandingen.

Menneskehetens første landing på et annet himmellegeme ble foretatt med Apollo 11 søndag 20. juli 1969, kl. 21.17.42 (norsk tid). Da kom månelandingsfartøyet Eagle, med Armstrong og Aldrin ombord, ned i Stillhetens hav (posisjon 0° 41ʹ 15ʹʹ N, 23° 6ʹ Ø). Collins ventet i kommandoseksjonen Columbia i kretsløp rundt Månen. Noen timer senere, den 21. juli kl. 03.56.20 (norsk tid) satte Armstrong foten på månen.

November 1969 gjennomførte Conrad, Bean og Gordon med Apollo 12 en ny månelandingsekspedisjon. Landingen foregikk i Stormenes hav. Apollo 13 ble skutt opp i november 1970. Den skulle egentlig ha landet ved krateret Fra Mauro, men en eksplosjon i en oksygentank i serviceseksjonen 56 timer etter oppskytningen førte til at all oppmerksomhet måtte samles om å bringe astronautene Lovell, Haise og Swigert velberget tilbake til Jorden.

Månelandingsfartøet fra Apollo 14 landet i 1971 bare 27 meter fra det utpekte punktet nord for Fra Mauro-krateret. Astronautene Shepard og Mitchell oppholdt seg totalt 33,5 timer på Månen (9 timer og 25 minutter utenfor romfartøyet i to perioder), mens Roosa kretset rundt i ventebane.

Apollo 15, 16 og 17 hadde et noe modifisert månelandingsfartøy, som blant annet tillot lengre oppholdstid på Månen. Det hadde også med det elektrisk drevne kjøretøyet Lunar Roving Vehicle. Apollo 15 ble skutt opp i 1971 med Scott, Irvin og Worden ombord. De to førstnevnte landet ved Hadley-Apenninene. De var utenfor månelandingsfartøyet i tre perioder med en samlet varighet på 18 timer og 33 min. De tilbakela 27,9 km og samlet 76,6 kg prøvemateriale. Young og Duke fra Apollo 16 (skutt opp i 1972) landet ved Descartes, var ute i totalt 20 timer og 14 minutter. De tilbakela 26,7 km og samlet 95,4 kg materiale, mens Mattingly kretset rundt Månen i ventebane. Siste måneferd i Apollo-programmet ble innledet sent 1972, da Apollo 17 startet med Cernan, Schmitt og Evans om bord. Cernan og Schmitt landet ved Taurus-Littrow. De var i arbeid utenfor månelandingsfartøyet i 22 timer og 5 minutter, tilbakela 35 km og samlet 115 kg prøver. Ferden, som varte i 301 timer og 52 minutter, var den lengste i månelandingsprogrammet.

Apollo er det største teknologisk-vitenskapelige prosjekt noen nasjon har gitt seg i kast med. Da utviklings- og produksjonsvirksomheten i 1966 stod på sitt høyeste, var i overkant av 350 000 mennesker fra 20 000 industribedrifter og 200 universiteter involvert. Hver av de senere måneferder kostet rundt 400 millioner dollar, og hele Apollo-programmet er kostnadsberegnet til omkring 25,5 milliarder dollar. Apollo-romfartøyer uten månelandingsfartøy ble benyttet også i Skylab-programmet og under den amerikansk/sovjetiske sammenkoblingsferden ASTP i 1975.

Tidsrom
Apollo 7 11.-22.10 1968 Kommando-/serviceseksjon prøves i jordbane
Apollo 8 21.-27.12 1968 Kommando-/serviceseksjon prøves i månebane
Apollo 9 3.-13.3 1969 Komplett Apollo prøves i jordbane
Apollo 10 18.-26.5 1969 «Generalprøve» på månelanding. Landingsfartøy nær overflaten
Apollo 11 16.-24.7 1969 Menneskehetens første landing på et annet himmellegeme (søndag 20.7 1969, kl. 21.17.42, norsk tid)
Apollo 12 14.-24.11 1969 Landing i Stormenes hav
Apollo 13 11.-17.4 1970 Eksplosjon om bord, landing kansellert
Apollo 14 31.1-9.2 1971 Landing ved Fra Mauro
Apollo 15 26.7-7.8 1971 Første bruk av kjøretøyet Lunar Roving Vehicle
Apollo 16 16.-27.4 1972 Landing ved Descartes
Apollo 17 7.-19.12 1972 Landing ved Taurus Littrow. Den siste og lengste ferd i Apollo-programmet

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.