fallskjerm

Fallskjerm er en innretning som bremser farten til en som hopper fra et fly eller et annet høyt sted. Fallskjermhopping er en rekreasjonssport og en konkurransesport. Forsvaret utdanner fallskjermjegere. Fallskjermer benyttes også når man slipper utstyr fra fly.

Fallskjermen kan være kalottformet og konstruert slik at det ved en passende lav hastighet oppnås balanse mellom tyngdekraft og luftmotstand (konvensjonell fallskjerm), eller utformet som en slags kort ving slik at man med horisontal hastighet utvikler en løftekraft i tillegg til luftmotstanden (vingfallskjerm). Det finnes også en kombinasjon av disse typer slik at man benytter både luftmotstanden og den løftekraft som oppstår når luft strømmer gjennom en rekke åpninger og ut over krumme flater på oversiden av en kalottformet skjerm.

Opprinnelsen til den første fallskjerm er usikker. Det er hevdet at kineserne drev utsprang i forlystelsesøyemed fra «større høyder» ved hjelp av rammer med duk på 1100-tallet. Leonardo da Vinci tegnet en pyramideformet skjerm i 1495. Den ble ikke prøvd, men ville etter senere foretatte beregninger ha fungert.

Det første dokumenterte fallskjermutsprang ble foretatt av franskmannen André Jacques Garnerinfra en varmluftballong i 915 meters høyde ved Paris 22. oktober 1797. I 1808 overlevde polakken Jodaki Kuparento et nødutsprang fra en brennende ballong over Warszawa.

Flyene satte tidlig på 1900-tallet ny fart i utviklingen av fallskjermer, og første utsprang fra et fly skal være foretatt av den amerikanske kaptein Albert Berry fra en høyde 460 m over Jefferson Barracks ved St. Louis 1. mars 1912. 1918 begynte man i USA, med offentlig støtte, utviklingen av en skjerm som kunne utløses manuelt etter et fritt fall, og 19. april 1919 foretok Leslie Leroy Irvin det første frie fall med landing i fallskjerm.

Vingfallskjermen er oppfunnet av amerikaneren Domina Jalbert, som fikk ideen i 1952 og foretok den første vellykte prøve i mars 1964. Moderne vingfallskjermer har et glidetall på ca. 4:1 og horisontal hastighet kan komme opp i omkring 45 km/t. Selve skjermen veier 4–5 kg og er bygd opp av to lag duk forbundet i vertikale dukstykker slik at det dannes «lommer» i flyretningen.

En kalottformet personellfallskjerm har en diameter på 6–11 m og vil gi vertikale landingshastigheter på 5–7 m/s. Skjermen, som nå er av nylon, er pakket i en slags sekk festet til rygg, bryst eller sete. Utløsningen kan skje med line eller manuelt og ofte slik at en mindre hjelpeskjerm frigjøres først og trekker den store kalotten ut. En person som faller fritt, vil normalt ha en største vertikalhastighet på ca. 50 m/s (180 km/h) oppnådd etter omtrent 10 s.

Da den amerikanske flykaptein Joseph W. Kittinger 16. august 1960 foretok et høyderekordhopp fra en ballong i 31 150 meters høyde, nådde han imidlertid en hastighet på 274 m/s (980 km/h) i de øvre luftlag. Det frie fallet varte i 4 min. og 38 s. Kittingers hovedskjerm hadde en diameter på 8,5 m og åpnet seg i en høyde av 5330 m. Hele hoppet varte i 13 min. og 35 s. Største varighet på et fallskjermhopp, 40 min, skal ha vært registrert av den amerikanske marineinfanteri-offiseren William H. Rankin, som måtte forlate sitt fly i en høyde av 14 330 m over North Carolina 26. juli 1959 og gjentatte ganger ble tvunget oppover av vertikale luftstrømmer i tordenværskyer.

Fallskjermer anvendes av først og fremst militære flygere i nødstilfelle (og ofte i sammenheng med katapultseter), av fallskjermtropper, ved flyslipp av utstyr og forsyninger (meget tungt materiell kan kreve flere skjermer), ved redningsaksjoner til lands og til vanns, for å myklande romfartøyer eller instrumentkapsler ikke bare på Jorden, men også på andre planeter, til lysgranater og nødraketter, til bremsing av fly på korte eller glatte landingsbaner, til bremsing av dragsters (se dragracing) og til fallskjermsport.