fallskjerm

Opprinnelsen til den første fallskjerm er usikker. Det er hevdet at kineserne drev utsprang i forlystelsesøyemed fra «større høyder» ved hjelp av rammer med duk på 1100-tallet. Leonardo da Vinci tegnet en pyramideformet skjerm i 1495. Den ble ikke prøvd, men ville etter senere foretatte beregninger ha fungert.

Det første dokumenterte fallskjermutsprang ble foretatt av franskmannen André Jacques Garnerin fra en varmluftballong i 915 meters høyde ved Paris 22. oktober 1797. I 1808 overlevde polakken Jodaki Kuparento et nødutsprang fra en brennende ballong over Warszawa.

Flyene satte tidlig på 1900-tallet ny fart i utviklingen av fallskjermer, og første utsprang fra et fly skal være foretatt av den amerikanske kaptein Albert Berry fra en høyde på 460 meter over Jefferson Barracks ved St. Louis 1. mars 1912. I 1918 begynte man i USA, med offentlig støtte, utviklingen av en skjerm som kunne utløses manuelt etter et fritt fall, og 19. april 1919 foretok Leslie Leroy Irvin det første frie fall med landing i fallskjerm.

Vingfallskjermen er oppfunnet av amerikaneren Domina Jalbert, som fikk ideen i 1952 og foretok den første vellykkede prøven i mars 1964. Moderne vingfallskjermer har et glidetall på cirka 4:1, og horisontal hastighet kan komme opp i omkring 45 kilometer i timen. Selve skjermen veier 4–5 kilogram og er bygd opp av to lag duk forbundet i vertikale dukstykker slik at det dannes «lommer» i flyretningen.

En kalottformet personellfallskjerm har en diameter på 6–11 meter og vil gi vertikale landingshastigheter på 5–7 meter i sekundet. Skjermen, som nå er av nylon, er pakket i en slags sekk festet til rygg, bryst eller sete. Utløsningen kan skje med line eller manuelt og ofte slik at en mindre hjelpeskjerm frigjøres først og trekker den store kalotten ut. En person som faller fritt, vil normalt ha en største vertikalhastighet på cirka 50 meter i sekundet (180 kilometer i timen) oppnådd etter omtrent 10 sekunder.

Da den amerikanske flykaptein Joseph W. Kittinger 16. august 1960 foretok et høyderekordhopp fra en ballong i 31 150 meters høyde, nådde han imidlertid en hastighet på 274 meter i sekundet (980 kilometer i timen) i de øvre luftlag. Det frie fallet varte i 4 minutter og 38 sekunder. Kittingers hovedskjerm hadde en diameter på 8,5 meter og åpnet seg i en høyde av 5330 meter. Hele hoppet varte i 13 minutter og 35 sekunder.

Største varighet på et fallskjermhopp, 40 minutter, skal ha vært registrert av den amerikanske marineinfanterioffiseren William H. Rankin, som måtte forlate flyet sitt i en høyde av 14 330 meter over North Carolina 26. juli 1959, og gjentatte ganger ble tvunget oppover av vertikale luftstrømmer i tordenværskyer.

Fallskjermer anvendes av først og fremst militære flygere i nødstilfelle (og ofte i sammenheng med katapultseter), av fallskjermtropper, ved flyslipp av utstyr og forsyninger (meget tungt materiell kan kreve flere skjermer), ved redningsaksjoner til lands og til vanns, for å myklande romfartøyer eller instrumentkapsler ikke bare på Jorden, men også på andre planeter, til lysgranater og nødraketter, til bremsing av fly på korte eller glatte landingsbaner, til bremsing av dragsters (se dragracing) og til fallskjermsport.

• fallskjermjeger
• fallskjermsport
• luftsport