Ambras (slott i Østerrike)

Eiendommen tilhørte i løpet av middelalderen flere lokale adelsslekter (grevene av Andechs, grevene av Görz) inntil den i 1363 kom i fyrstehuset Habsburgs eie. Det opprinnelige borganlegget fra 900-tallet ble ødelagt i 1133, men en ny borg ble oppført i 1280-årene. Keiser Maximilian 1. brukte denne borgen som jaktslott på slutten av 1400-tallet.

Maximilians sønnesønns sønn, erkehertug Ferdinand 2. (1529–1595), ble hersker i Tirol da faren, keiser Ferdinand 1., døde i 1564. Han begynte straks å bygge ut middelalderborgen til et praktfullt slott i renessansestil. Bygningen er tegnet av arkitekt Giovanni Battista Guarienti.

Slottet, som sto ferdig i 1589, består av to atskilte deler: i nordøst Oberschloss ('det øvre slottet'), et uregelmessig firefløyet, lukket anlegg i tre etasjer med en frittstående salsbygning (Spanischer Saal) i én etasje (begge bygd på høye sokkeletasjer), og i sørvest Unterschloss ('det nedre slottet'), et åpent firefløyet anlegg i to etasjer.

Ferdinand 2. var fra 1559 hemmelig gift med en borgerlig kvinne, Philippine Welser, og han skrev slottet over på henne, men tok det tilbake etter hennes død i 1580. Etter hans død i 1595 fungerte slottet som en av de to hovedresidensene for fyrstegrevene av Tirol (etterkommere etter hans bror, keiser Maximilian 2.) inntil denne slektsgrenen døde ut i 1665. Keiserne overtok deretter selv styret i Tirol, og det ble mindre bruk for Ambras til representasjonsoppgaver. I de neste 190 år ble slottet brukt til ulike militære formål og sto i perioder tomt. Da keiser Franz Josephs yngre bror, erkehertug Karl Ludvig, i årene 1855–1861 var guvernør i Tirol, begynte han straks en omfattende restaurering av slottet i nygotisk stil, med hjelp av arkitektene Ludwig og Heinrich Förster, og i 1880 ble deler av samlingene i slottet åpnet for publikum.

I 1913 ble det øvre slottets nygotiske elementer fjernet og bygningen tatt i bruk som sommerbolig for Karl Ludvigs sønn og keiserens tronfølger erkehertug Franz Ferdinand og hans familie, men da han og hustruen ble drept i Sarajevo året etter, flyttet familien ut. Da Østerrike etter første verdenskrig ble republikk, ble Ambras en av den nye statens eiendommer. Forbundslandet Tirol gjorde krav på slottet og samlingene, men dette ble avvist for å unngå at Italia, som ved freden i St.-Germain i 1919 hadde overtatt Sør-Tyrol, skulle kreve deler av samlingene utlevert. Museet åpnet igjen i 1922, var stengt under andre verdenskrig og gjenåpnet i 1948. Anlegget sorterer nå under det kunsthistoriske museet i Wien.

Til tross for ombyggingen på 1800-tallet og tallrike omdisponeringer av bygningsmassen har Ambras beholdt store deler av sitt renessansepreg. Deler av middelalderborgen er også bevart, blant annet Sankt Nikolaus-kapellet fra omkring 1330, som i 1860-årene ble ble dekorert med vegg- og glassmalerier av Andreas Wörndle etter forbilde av 1500-tallsdekorasjonene som ble fjernet.

Fasadene mot borggården i det øvre slottet har allegoriske utsmykninger i grisailleteknikk fra slutten av 1500-tallet. Den 43 meter lange og 13 meter brede spanske salen har bevart det opprinnelige kassettaket, som ble utført av Ferdinands hoffsnekker Conrad Gottfried i 1572, og 27 samtidige helfigur fantasiportretter av Tirols herskere fra 1200-tallet frem til Ferdinands tid. Salen brukes i dag blant annet til konserter under de årlige Innsbruck-festspillene for tidlig musikk. Et allegorisk takmaleri, Stjernehimmelen, fra 1586 av Giovanni Battista Fontana, ble i 1880 restaurert og flyttet fra sin opprinnelige plass i den gamle spisesalen (som da ble revet) til et av rustkammerrommene i det nedre slottet.

Erkehertug Ferdinand 2. var – i likhet en rekke av sine samtidige fyrstekolleger – en ivrig samler av kunst, religiøse kultobjekter, antikviteter, våpen og annet krigsutstyr, samt alskens underlige gjenstander fra naturen, noe som også gjenspeiles i samtidens betegnelse på samlingene – Kunst- und Wunderkammer (kunst- og forundringskammer).

I motsetning til de andre samlerne var Ferdinand tidlig ute med å ordne sine samlinger etter et encyklopedisk prinsipp. Gjennom å betrakte de enkelte gjenstandene og sette pris på deres iboende estetikk eller fryktinngytende realisme skulle de besøkende få større innsikt i ulike sider ved den verden vi lever i og hvordan disse inngår i et overordnet hele. Hans kolleger nøyde seg som oftest med å skille mellom billedkunst, relikvier, krigsmateriell og en broket restkategori, som nærmest må betraktes som et raritetskabinett. Ferdinand skilte seg dessuten fra konkurrentene ved å reservere en egen bygning i det nye slottsanlegget for disse samlingene, og han lot gjenstandene stille opp i faglig atskilte grupper. Men heller ikke han hadde tanke for at dette kunne ha vært begynnelsen på et revolusjonerende folkeopplysningsprosjekt; besøk i hans og etterfølgernes samlinger var inntil 1880 forbeholdt spesielt inviterte gjester.

• Habsburg
• museum
• renessansen
• Østerrike