Den unge staten hadde dermed fått en tøff politisk start, og de første turbulente årene av Albanias uavhengighet hadde stor innvirkning på nasjonsbyggingsprosessen. Stormaktenes sene anerkjennelse av Albania sammenlignet med nabostatene hadde gjort mange albanere vare for trusler utenfra. I tillegg forelå det i flere år etter krigen en reell territoriell trussel fra Hellas, Serbia og Italia. Mange albanere var også dypt mistroiske mot sentraladministrasjonen.
De første valgene ble avviklet i 1921, men det var ikke utviklet noe egentlig partivesen. De to fremste politiske rivalene var Ahmet Zogu og Fan Noli. Zogu var en innflytelsesrik klanleder fra det nordlige Albania og hadde mye politisk erfaring. Noli hadde sin utdannelse fra USA, hvor han blant annet hadde vært biskop for de ortodokse albanerne der, og var sentral i kampen for å få en selvstyrt albansk-ortodoks kirke som ikke var underlagt gresk kontroll.
Noli hadde en mer liberal politisk innstilling enn sin konkurrent Zogu, som ble stats- og innenriksminister i 1922. På tross av sterk politiinnsats ved valgene i 1923 gjorde Zogu det dårligere enn ventet. Da en populær opposisjonsleder, Avni Rustemi, ble myrdet i 1924, brøt det ut store demonstrasjoner, og Zogu flyktet fra landet. En regjering under ledelse av Fan Noli overtok. Demokratiske programerklæringer kunne ikke skjule en forvirrende innenrikspolitikk. Forventninger om tiltak for større sosial likhet ble ikke oppfylt, løfter om demokratiske valg ble ikke gjennomført, og landet fikk ikke utenlandske kreditter.
Misnøyen økte, og i desember 1924 gjennomførte Zogu et kupp med militær støtte fra «hvite» soldater fra den russiske borgerkrigen som levde i eksil i Jugoslavia. Han hadde også støtte fra den jugoslaviske regjeringen, og oppga ambisjoner om å ta tilbake Kosovo. Zogus styre var diktatorisk, men med konstitusjonelle innslag i fasaden. I 1925 lot han seg velge til president, og i 1928 lot han seg utrope til konge under navnet Zog 1.
De sosiale og økonomiske forholdene på begynnelsen av 1920-tallet var av de svakeste i regionen, og Albania manglet så å si enhver form for infrastruktur for å fungere som stat. Jordbruket var tilbakestående og dominert av snevre godseierinteresser. Da landet omsider oppnådde et større utenlandslån, fikk det raskt problemer med å betale rentene. Samtidig begynte en moderne stat å ta form gjennom lovgivning, utbygging av den offentlige forvaltningen og forbedring av veiene.
På tross av jugoslavisk støtte til kuppet i 1924 innså Zog at det var Italia som var best i stand til å yte finansiell støtte til utbyggingen av landet. Blant annet spilte italiensk kapital en viktig rolle i etableringen av den albanske nasjonalbanken i 1925. Banken fikk hovedsete i Roma. Slik fikk italienske interesser kontroll over albansk økonomi. Italia krevde også politiske motytelser for sitt engasjement, og de to landene inngikk i 1926 og 1927 vennskaps- og sikkerhetsavtaler som gav Italia stor innflytelse, blant annet over den albanske hæren. Italia fikk også konsesjoner for å utnytte landets naturressurser.
Zog ble etter hvert bekymret for at avhengigheten kunne sette hans egen makt i fare, og forsøkte å balansere den italienske innflytelsen. Blant annet fikk britiske offiserer i oppdrag å trene gendarmeriet. Nasjonalistiske utspill i skoleverket i 1933 skulle tjene samme hensikt. Alle skoler som var finansiert fra utlandet, skulle stenges. Det rammet ikke bare Italia, men også den greske minoriteten i Sør-Albania. Hellas fikk dømt Albania i den internasjonale domstolen i Haag. Italia stanset alle kreditter og lot krigsskip demonstrere italiensk flåtemakt utenfor Durrës i 1934. En tid etter kom de økonomiske forbindelsene i gang igjen. Men den italienske diktatoren Benito Mussolini var ikke fornøyd med det. I 1939 fikk Albania et ultimatum om å godta en toll- og pengeunion og militære støttepunkter. Da dette ble avvist, sendte Italia langfredag 1939 en hærstyrke på 100 000 mann støttet av fly og marine for å okkupere Albania.
På mange måter var mellomkrigstiden i Albania preget av ustabilitet, politiske intriger, konsolidering av staten, en stigende følelse av nasjonal enhet, Ahmet Zogus autoritære styre og etter hvert mislykkede forsøk på å stagge nabolandenes interesser. Samtidig hadde albanerne på slutten av Zogs styre i en viss grad begynt å akseptere sentralregjeringen og ikke bare kjempe for regionale og gruppeinteresser. Zogu fikk også satt en stopper for landeveisrøveriene og brakte klanene i nord inn i det økonomiske systemet. I tillegg tok han nasjonal kontroll over de mange utenlandske utdannings- og religionsinstitusjonene som ofte hadde fungert splittende. Fra dette perspektivet kan man derfor si at Zogu i stor grad lyktes i å konsolidere nasjonalstaten ved å styrke sentralregjeringen og statsapparatet, bygge broer over religiøse og regionale motsetninger, og styrke en albansk nasjonal identitet som i stor grad var tuftet på tanken om tverreligiøst samhold mot ytre fiender.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.