Albanias samtidshistorie er Albanias historie etter oppløsningen av diktaturet i 1990-1991. I tiden etter andre verdenskrig var Albania en del av den sovjetisk-kontrollerte østblokken, men brøt med Sovjetunionen i 1960-årene og orienterte seg deretter mot den kinesiske sosialismen (maoismen). I 1990/1991 opphørte Albanias 45-årige epoke som kommunistisk folkerepublikk. Det kommunistiske regimet hadde vært preget av streng planøkonomi, isolasjon og betydelig kontroll av befolkningen.

Overgangen til demokrati og markedsøkonomi har vært vanskelig og til tider turbulent. Landet sliter også med korrupsjon, høy arbeidsledighet og organisert kriminalitet.

De første frie valgene ble holdt i mars 1991. Kommunistpartiet vant med 56 prosent av stemmene. Det demokratiske partiet, som under Sali Berishas ledelse hadde vokst ut av den antikommunistiske studentbevegelsen, fikk 39 prosent. Kommunistene stod sterkest på landsbygda, opposisjonen i byene. Etter nye, store demonstrasjoner og streiker og en forverret økonomisk situasjon gikk regjeringsmakten i juni over til en samlingsregjering. Samtidig kritiserte kommunistpartiet sin tidligere stalinistiske kurs og skiftet navn til Sosialistpartiet. Leveforholdene ble stadig vanskeligere, og tusenvis av albanere prøvde å flykte til Hellas og særlig til Italia. Det forekom også fortvilte hungersopprør.

Ved valgene i mars 1992 ble Det demokratiske partiet størst med 62 prosent av stemmene. I april ble Sali Berisha landets første demokratisk valgte president. Den første rent ikke-kommunistiske regjeringen, ledet av Aleksander Meksi, tiltrådte også i april. Dens fremste mål var å gjenopprette lov og orden og å få i gang økonomien gjennom reformer basert på markedsøkonomi og privatisering.

I november 1992 ble regjeringspartiet splittet. I september var den tidligere kommunistlederen Ramiz Alia blitt arrestert, og i 1994 ble han dømt til flere års fengsel for maktmisbruk. Også en rekke andre politikere ble stilt for retten, særlig for korrupsjon. Den økonomiske situasjonen var blitt stadig vanskeligere i 1990–1992, men perioden 1993–1994 viste forsiktige tegn til bedring.

I 1996 vant Det demokratiske parti valget, og demonstrasjoner fra opposisjonen ble brutalt slått ned. Sali Berisha ble gjenvalgt som president av parlamentet i 1997 til tross for et folkelig opprør etter at manges sparepenger gikk tapt i investeringsfond som hadde vært drevet som pyramidespill. En flernasjonal styrke ledet av Italia startet i april sikkerhetsoperasjoner i landet. I mars kastet Berisha statsminister Meksi og innførte unntakstilstand. Sosialistpartiet vant nyvalget i juli. Berisha gikk av, og sosialisten Rexhep Mejdani overtok som president. Nasjonalforsamlingen vedtok deretter at unntakstilstanden skulle opphøre. Fatos Nano fra sosialistpartiet ble statsminister for en fempartiregjering.

I 1998 stod den politiske opposisjonen bak voldsomme gateopptøyer, og Nano-regjeringen gikk av etter interne konflikter. Pandeli Majko overtok som statsminister i en koalisjonsregjering. I oktober vedtok nasjonalforsamlingen en ny grunnlov. Det ble avholdt en folkeavstemning i november, og om lag 90 prosent stemte for den nye konstitusjonen. Til tross for at OSSE-observatører godkjente avstemningen, nektet Berishas demokratiske parti å anerkjenne den nye grunnloven. Konstitusjonen ble offisielt innført i slutten av november.

Den politiske situasjonen i 1998–1999 var i stor grad preget av konflikten i den jugoslaviske regionen Kosovo. Albania tok sterk avstand fra serbernes overgrep mot kosovoalbanerne. Det albanske grenseområdet mot Kosovo har til dels vært preget av svak administrasjon og lovløshet, og albanske politikere uttrykte bekymring for at konflikten i Kosovo kunne spre seg over grensen. Tilspissingen av konflikten i Kosovo la et foreløpig lokk over de sterke politiske motsetningene i Albania. Opposisjonen, som lenge hadde uteblitt fra parlamentet, begynte å møte igjen våren 1998.

Da situasjonen i Kosovo ble ytterligere forverret i 1999, kom nærmere en halv million kosovoalbanske flyktninger til Albania. Landet hadde store problemer med å ta seg av flyktningene og måtte be det internasjonale samfunn om hjelp. NATO sendte en styrke på nærmere 10 000 soldater til Albania for å bistå med vakthold og organisering av hjelpearbeidet. De albanske myndighetene gav NATO full kontroll over landets luftrom, havner og militære anlegg.

Mot slutten av 1999, da flyktningene hadde forlatt Albania og KFOR-styrkene var på plass i Kosovo, dukket interne politiske spenninger i Albania igjen opp til overflaten. I slutten av oktober 1999 gikk regjeringen av. Sosialisten Ilir Meta ble ny regjeringssjef, og fikk nasjonalforsamlingens støtte i november. Berishas parti boikottet avstemningen.

Ved nasjonalforsamlingsvalgene sommeren 2001 fikk Sosialistpartiet 73 av 140 mandater, og Meta fortsatte som statsminister. Berishas nye allianse – Seiersunionen – fikk 46, men forsøkte å få internasjonal støtte til at valgresultatet skulle avvises. OSSE godkjente imidlertid valget og oppfordret Seiersunionen til å stanse boikotten i nasjonalforsamlingen; i oktober begynte den nye grupperingen å møte i parlamentet. Dette valget ble regnet som en avgjørende prøve for demokratiet og for stabiliteten i Albania. Meta satte sammen en ny regjering og tok til orde for medlemskap i EU. Etter intern uro i Sosialistpartiet gikk Meta av i januar 2002, og Pandeli Majko ble statsminister. Sommeren 2002 ble den tidligere generalen Alfred Moisiu utnevnt til ny president. I juli gikk statsminister Majko av og partifellen, tidligere statsminister Nano, tok over. 

I august 2002 iverksatte albanske, jugoslaviske, greske og italienske myndigheter en hemmelig operasjon for å slå ned på narkotikahandelen og ulovlig immigrasjon i Vlorë. Operasjonen førte til at flere sjefer i politiet ble tiltalt for ulovlig virksomhet. Sjefen for det nasjonale etterretningsbyrået måtte gå av etter beskyldninger om delaktighet i organisert kriminalitet og politiske attentat. Flere offentlige embetsmenn ble arrestert og tiltalt for underslag og maktmisbruk.

Etter 1990 har Albania normalisert sine forbindelser både til enkeltland og internasjonale organisasjoner. Forholdet til Italia har vært viktig, og Albania har mottatt mye økonomisk hjelp derfra. Forholdet til Hellas har flere ganger vært spent, med bakgrunn i uenighet om behandlingen av den albanske minoriteten i Hellas og den greske i Albania. Stor tilstrømning av albanere til Hellas på flukt fra fattigdommen hjemme har skapt negative reaksjoner i Athen. Mange albanere tror Hellas egentlig har ambisjoner om å annektere Sør-Albania (Nord-Epirus). På albansk side er det også bekymringer over at Hellas ikke har opphevet en lov fra andre verdenskrig, slik at Hellas og Albania teknisk sett fortsatt er i krig. Da statsminister Sali Berisha i november 2012 uttalte at deler av det nordøstlige Hellas hadde tilhørt Albania, skapte det negative reaksjoner i Athen.

Situasjonen for albanerne i Kosovo (Serbia) førte til bekymringer i Albania, ikke minst under de voldsomme overgrepene i Kosovo i 1998–1999. Mange albanske familier åpnet sine hjem for det store antallet flyktninger fra Kosovo. I tillegg var forholdet til Jugoslavia spent fordi KLA-geriljaen i Kosovo hadde treningsleirer og baser i Nord-Albania under krisen i 1999. Etter at Slobodan Milošević gikk av i 2001, gjenopprettet Albania og Jugoslavia diplomatiske forbindelser.

Albania har også hatt et anspent forhold til Makedonia på grunn av undertrykkelsen av den albanske befolkningen der. Under uroen i Albania i 1997 ble det rapportert at flere bevæpnede albanske grupperinger krysset grensen; blant annet ble to personer fra den makedonske sikkerhetsstyrken drept av albanere som hadde tatt seg inn i Makedonia ulovlig. Høsten 1997 signerte Albania og Makedonia en avtale som skulle trygge grenseområdet bedre. Konflikten mellom makedonske regjeringsstyrker og den albanske NLA-geriljaen i 2001 førte til ny spenning mellom de to nabostatene, selv om albanske myndigheter stadfestet motstanden mot NLA-geriljaens mål om et Stor-Albania. Under konflikten kom det mange flyktninger fra Makedonia til Albania. Sommeren 2003 ble det arrangert en konferanse mellom presidentene i sju nasjoner i den makedonske byen Ohrid. Målet var å få i stand en dialog mellom makedonere, albanere og serbere etter mange års konflikt.

Albania var det første av de tidligere østblokklandene som søkte om medlemskap i NATO i 1992. I 1994 ble Albania medlem i NATOs samarbeidsprogram Partnerskap for fred. Under krisen i Kosovo i 1999 støttet Albania NATOs militære aksjoner og tillot at alliansen fikk benytte statens luft- og sjøterritorium. Det samme gjentok seg under krisen i Makedonia i 2001. I 2002 utarbeidet Albania, Kroatia og Makedonia en felles strategi for medlemskap i NATO, og i 2009 ble Albania medlem. Siden 1991 har alle regjeringene i Albania hatt medlemskap i EU som prioritert område.

I parlamentsvalget i juni 2013 led statsminister Berishas demokrat-ledede koalisjon et betydelig nederlag for opposisjonsleder Edi Ramas valgkoalisjon under Sosialistpartiets ledelse.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.