Kosovos historie

Slaget på Kosovosletta, 1389

Adam Stefanovic. Falt i det fri (Public domain)

Kosovo har vært bosatt siden steinalderen av forskjellige folkeslag. Området har vært innlemmet i flere forskjellige imperier og statsdannelser, og dets historie er tett forbundet med nabolandenes. Siden antikken har Kosovo vært et omstridt grenseområde, med flytende grenser, og underlagt romersk, bysantinsk, serbisk, osmansk og jugoslavisk styre.

I 1990 utropte Kosovo-parlamentet området til en republikk innenfor Jugoslavia.

I det første århundret vår tid tok Romerriket kontroll i området, som da var befolket av et folkeslag kjent som dardanerne. Disse talte et indoeuropeisk språk, muligens beslektet med trakisk eller illyrisk. På 500-tallet begynte slavere å slå seg ned. Kosovo ble et omstridt grenseområde. Romerne mistet delvis kontrollen, og i senantikken var Kosovo hovedsaklig under bysantinsk herredømme.

Fra 1200-tallet ble Kosovo sentrum for det serbiske riket under Nemanja-dynastiet. Dette har gitt Kosovo tilnavnet «Serbias vugge». Det fantes også en albansk minoritet. En egen serbisk kirke ble grunnlagt av den serbiske prinsen Sava, kongens bror og erkebiskop fra 1219. Kirkesetet ble lagt til Vest-Kosovo, der det fortsatt fins viktige serbisk-ortodokse helligdommer fra 1200-tallet.

Presset fra Det osmanske rikets ekspansjon førte til at det serbiske middelalderriket gradvis ble oppløst. Ved slaget på Kosovosletta (Kosovo Polje) 28. juni 1389 falt både den serbiske fyrsten Lazar og den osmanske sultan Murat. Innen 70 år etter slaget i 1389 hadde hele Kosovo blitt underlagt osmansk styre. Fra 1455 til 1912 var Kosovo en del av Det osmanske riket, og etter 1878, en osmansk yttergrense i Europa.

I denne perioden gikk flertallet av albanerne etter hvert over til islam, mens de fleste serbere forble kristne, tett tilknyttet den serbisk-ortodokse kirken. Peć var fra 1300- til 1700-tallet sete for serbiske patriarker og er et serbisk kulturelt og religiøst senter. Kirken ble en viktig bærer av serbisk kunst og kultur. Under osmansk herredømme fikk Kosovo-slaget en mytisk betydning, og den serbisk-ortodokse kirken fikk stor betydning som bærer av serbiske nasjonale tradisjoner, særlig etter at patriarkatet ble gjenopprettet i 1557.

Befolkningen i Kosovo var stort sett småbønder og leilendinger uten noen politisk eller kulturell overklasse, men i mange områder hadde de et visst lokalt selvstyre. De levde i storfamilier (zadruga) og ble ledet av sine landsbyhøvdinger (knez).

Frem til utbruddet av den første Balkankrigen i 1912 var Kosovo under osmansk herredømme. I oktober det året erklærte Serbia, Bulgaria og Hellas krig mot osmanene, og serbiske styrker tok raskt kontroll over Kosovo. På denne tiden var albanerne blitt majoritet, og omtrent 30–40 prosent av befolkningen var serbere. Beograd anså Kosovo som serbisk eiendom og erobringen som en frigjøring, mens albanerne så det som en okkupasjon. Serbiske styrker brente landsbyer og drev sivile på flukt.

Den nye staten Albania (1912) i sør regnet Kosovo som del av sitt område, men med fredsavtalen av 1913 ble Kosovo delt mellom Montenegro og Serbia. 28. juli 1914 gikk Østerrike-Ungarn til krig mot Serbia, og Bulgaria okkuperte områder i sørøst. Serbiske styrker flyktet over fjellet til Montenegro, men et stort antall soldater døde eller ble tatt til fange av den østerrikske hæren. Kosovo ble delt i en østerriksk og en bulgarsk okkupasjonssone, som i 1918 ble avløst av franske og italienske styrker.

Etter at den serbiske hæren igjen inntok Kosovo høsten 1918, ble Kosovo en del av det nye Kongedømmet av serbere, kroater og slovenere (Jugoslavia fra 1919). Albanerne utgjorde en av de største ikke-slaviske minoritetene i riket, men ble ikke anerkjent som en nasjonal minoritet. Motviljen mot å bli innlemmet i en slavisk og serbiskdominert stat var sterk blant albanerne i provinsen, og væpnet motstand mot Jugoslavia fortsatte til ut på 1920-tallet. Frem til andre verdenskrig var albanskspråklige utdanningsinstitusjoner og bruken av albansk skriftspråk forbudt.

I 1941 ble store deler av Kosovo innlemmet i det italienskkontrollerte Stor-Albania. Ved nyordningen av Jugoslavia etter andre verdenskrig ble Kosovo innlemmet i føderasjonen, mellom 1945 og 1963 som Den autonome regionen Kosovo og Metohija, del av den serbiske republikken i Jugoslavia. Deler av området var nå blitt del av republikkene Makedonia og Montenegro.

I 1968 ble navnet endret til den sosialistiske autonome provinsen Kosovo, og fikk i 1974 økt selvstyre i Serbia. I 1968 ble det uroligheter da albanske demonstranter krevde uavhengighet og gjenforening med Albania. På sekstitallet ble Beograd mer velvillig stemt for autonomi for Kosovo, og den jugoslaviske grunnloven av 1974 anerkjente provinsen som en autonom provins innenfor Serbia. I praksis fikk Kosovo selvstyre, og albanerne fikk økte kulturelle rettigheter.

I begynnelsen av 1980-årene brøt det ut omfattende demonstrasjoner blant albanerne i Kosovo, med blant annet krav om full republikkstatus. Dette førte til motreasksjoner fra Beograd, som slo ned forsøk på separatisme.

Slobodan Milošević var blitt formann i det serbiske kommunistpartiet i 1986 og president i 1987. Ved å mobiliserte serbisk nasjonalisme, ville han konsolidere makten, og begynte en kampanje rettet mot albanerne. Et høydepunkt i den serbiske nasjonale mobiliseringen var Miloševićs tale i Kosovo 28. juni 1989, dagen for slaget mot tyrkerne 600 år tidligere. Serbiske historiske myter og den serbisk-ortodokse kirken ble brukt i en kampanje for å hevde serbernes rettigheter innenfor føderasjonen. Det ble en utbredt oppfatning at Serbia var blitt vingestekket i Josip Titos Jugoslavia, og mange av serberne i Kosovo uttrykte sterk misnøye mot den albanske befolkningen, som da var blitt i flertall. Ved å mobilisere massene fjernet han partiledelsen i Kosovo.

I 1989 forandret Milošević den jugoslaviske grunnloven for å redusere Kosovos selvstyre, som i 1990 ble opphevet i en ny grunnlov. Albanske ledere svarte med å erklære uavhengighet fra Serbia, mens Kosovo var fullt ut underlagt serbisk styre.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

25. april 2011 skrev Goran latkovic

Er Kosovo selvstendig land? Leksikon skal være basert på fakta. Fakta sier at et land er selvstendig når det blir medlem av FN. Kosovo er ikke medlem av FN( kommer ikke til å bli det heller)og er ikke selvstendig land. Selv om Norge anerkjenner Kosovo som eget land, man må bli rettferdig og si: Kosovo er ikke anerkjent som land av store flertallet av verdens nasjoner. Rund 3/4 av verdens land er ikke anerkjent Kosovo som eget land.

25. april 2011 svarte Svein Askheim

I artikkelen står det selvstendighets-prosess. Kosovo regner seg som selvstendige selv om ikke alle anerkjenner dette. Krigene har vært de blodigste noensinne i verdenshistorien og en fred vil være kjærkommen.

15. desember 2011 svarte Mentor Muller

Er ikke Kosova en selvstendig land? Leksikonen er basert på fakta, men det er tankegangen din som er ikke er basert på fakta. Du lever i serbisk fantasi verden.Hva er det som sier deg at det er ikke en selvstendig land? For at serbia ikke har tenkt å anerkjene Kosova som et land?! Dere trenger ikke det heller. Dere tvilte også på om uavhengigheten var i strid med folkeretten. De 22.07.2010 fikk dere bekreftet fra FN- Domstolen i Haag at den ikke var i strid med den generelle folkeretten :)Det er ikke serbia som styrer Kosova historie lenger ;) Den er åpent for hele verden, og det passer desverre dere dårlig :DFakta må frem, det er ikke mye fakta dere har da, bortsett fra det dere har laget selv :D

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.