Innen 70 år etter slaget i Kosovo Polje i 1389 hadde hele Kosovo blitt underlagt Det osmanske riket. Dette varte frem til utbruddet av den første Balkankrigen i 1912. I oktober det året erklærte Serbia, Bulgaria og Hellas krig mot osmanerne, og serbiske styrker tok raskt kontroll over Kosovo. På denne tiden var omtrent 30-40 prosent av befolkningen serbere. Beograd anså Kosovo som serbisk eiendom og erobringen som en frigjøring, mens albanerne så det som en okkupasjon. Serbiske styrker brente landsbyer og drev sivile på flukt. Med fredavtalen av 1913 ble Kosovo delt mellom Montenegro og Serbia. 28. juli 1914 gikk Østerrike-Ungarn til krig mot Serbia, og Bulgaria okkuperte områder i sørøst. Serbiske styrker flyktet over fjellet til Montenegro, men et stort antall soldater døde eler ble tatt til fange av den østerrikske hæren. Kosovo ble delt i en østerriksk og en bulgarsk okkupasjonssone, som i 1918 avløst av franske og italienske styrker.

Etter den serbiske hæren igjen inntok Kosovo høsten 1918, ble Kosovo en del av det nye Kongedømmet av serbere, kroater og slovenere (Jugoslavia fra 1919). Albanerne utgjorde en av de største ikke-slaviske minoritetene i riket, men ble ikke anerkjent som en nasjonal minoritet. Motviljen mot å bli innlemmet i en slavisk og serbiskdominert stat var sterk blant albanerne i provinsen, og væpnet motstand mot Jugoslavia fortsatte derfor til utpå 1920-tallet. 

Ved nyordningen av Jugoslavia 1946 ble provinsen Kosovo (albansk: Kosova) opprettet med tanke på den albanske minoritet. 1974 ble Kosovo en autonom provins innenfor Serbia, og fikk omtrent like utstrakt selvstyre som republikkene.

I begynnelsen av 1980-årene brøt det ut omfattende demonstrasjoner blant albanerne i Kosovo, med blant annet krav om full republikkstatus. Men da Slobodan Milošević ble president i Serbia i 1989 økte den serbiske nasjonalismen. Etter store streiker og demonstrasjoner ble Kosovos parlament omringet av stridsvogner, og forsamlingen ble tvunget til å godta endringer i Kosovos grunnlov slik Serbia krevde. Nasjonalforsamlingen i Kosovo fremmet selvstendighetskrav, og Serbia oppløste nasjonalforsamlingen i Kosovo.

Fra 1990 var Kosovo fullt ut underlagt serbisk styre. Navnet ble endret til Kosovo-Metohija, slik det var i tiden med kommunistisk og anti-albansk styre. I perioden 1990–97 utviklet kosovoalbanerne egne parallell-institusjoner innenfor styringsverk og utdannelsessystem. Innbyggerne boikottet alle serbiske valg og holdt i stedet sine egne.

I 1991 erklærte Kosovo seg som suveren stat og dannet en provisorisk regjering. I 1992 avholdt kosovoalbanerne både parlaments- og presidentvalg, og partiet Kosovos Demokratiske Liga vant en klar seier. Partiets leder Ibrahim Rugova fikk over 99 % av stemmene i presidentvalget. Serbiske politistyrker forsøkte å kontrollere Kosovo, og det kom flere rapporter om overgrep mot sivilbefolkningen.

I 1998 ble konflikten i Kosovo skjerpet. Milošević brukte makt for å kvele den kosovoalbanske opposisjonen, og serbisk politi var i regulære kamper med Kosovos frigjøringshær UCK. Serbiske politifolk og militære ble anklaget for etnisk rensing og massakrer. NATO kom med gjentatte trusler om NATO-angrep mot serbiske styrker i Kosovo. Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid (OSSE) utplasserte en observatørstyrke på 2000 mann som et ledd i et forsøk på å løse konflikten.

I mars 1999 startet NATO luftangrep mot en rekke mål i Jugoslavia. Serbiske styrker svarte med å intensivere angrepene mot sivile kosovoalbanere. Over en million kosovoalbanere ble drevet på flukt til grenseområdene mot Makedonia, Albania og Montenegro. I juni 1999 undertegnet Jugoslavia en avtale om serbisk tilbaketrekking fra Kosovo. NATO avblåste sine bombeangrep, og krigen var offisielt over. FN overtok administrasjonen av området, og FNs sikkerhetsråd vedtok en resolusjon som autoriserte den NATO-ledede fredsstyrken (KFOR-styrken) i Kosovo.

I etterkant av krigen ble det avdekket en rekke massegraver med albanske sivile. Det ble anslått at minst 10 000 albanere var blitt drept av serberne i løpet av NATO-bombingen. Svært raskt begynte de albanske flyktningene å vende tilbake igjen. I Kosovo var ikke KFOR-styrkene i stand til å mestre de politioppgavene, og dette innebar et maktvakuum, som førte til omfattende overgrep mot den serbiske befolkningen.

I november 2001 ble det avholdt valg i provinsen til et nyopprettet regionalt parlament, som ble en stor seier for Ibrahim Rugova og hans moderate nasjonalistiske parti LDK. LDK holdt stillingen ved valget i 2004. Rugova døde 2006 og ble etterfulgt av Fatmir Sejdju.

FN slo 1999 fast at Kosovo er en integrert del av Jugoslavia (nå Serbia), men FN administrerte området fra 1999 i påvente av en definitiv løsning. Kosovoalbanerne ønsket full uavhengighet, mens serberne sa seg villige til å kjempe med våpen i hånd for å beholde provinsen.

Den norske diplomaten Kai Eide var FNs generalsekretærs spesialutsending til Kosovo 2004 og 2005. Etter at Eide la frem sin rapport høsten 2005, vedtok FNs sikkerhetsråd å sette i gang internasjonale forhandlinger for å avgjøre Kosovos fremtid. Ny spesialutsending ble finske Martti Ahtisaari. Sommeren 2006 møttes for første gang offisielt lederne for Serbia (president Boris Tadic og statsminister Vojislav Koštunica) med sine kosovoalbanske kolleger Fatmir Sejdju og Agim Ceku. Begge parter inntok posisjoner som blokkerte for kompromisser.

I 2007 la Ahtisaari frem sin plan som i praksis innebar et selvstendig Kosovo; provinsen skulle få egen grunnlov og statssymboler, egne væpnede styrker og selvstendig plass i internasjonale organisasjoner. Planen slo også fast Kosovos «multi-etniske karakter» og inneholdt garantier for den serbiske minoriteten. Den inneholdt også en tidsplan for uavhengighetsprosessen.

Serbia avviste planen umiddelbart og brakte saken inn for FN. Russland blokkerte vedtak som støttet Ahtisaaris plan, mens Serbias krav ble avvist av de øvrige faste medlemmene av FNs Sikkerhetsråd. Kosovos nasjonalforsamling vedtok å støtte planen, men den serbiske befolkningsgruppen boikottet valgene og deltok ikke i nasjonalforsamlingen.

Etter valget høsten 2007 ble Hashim Thaçi ny statsminister i Kosovo. Han er tidligere leder for kosovoalbanernes frigjøringshær UCK og var i 1999 ansvarlig for samarbeidet med NATO under aksjonene i Kosovo. Thaçi leder Kosovos demokratiske parti PDK.

Under et ekstraordinært møte i Kosovos nasjonalforsamling 17. februar 2008 erklærte provinsen seg selvstendig. Vedtaket var enstemmig. Russland brakte øyeblikkelig saken inn for FNs sikkerhetsråd. Serbia mente uavhengighetserklæringen var ulovlig, og det brøt ut kamper mellom serbere og FN-styrker i Mitrovica. De fleste europeiske land og USA støttet Kosovos uavhengighet.

I april 2008 vedtok folkeforsamlingen i Kosovo en ny grunnlov som overfører makt fra FN til landets regjering, etter ni år med FN-styre. I juni 2008 opprettet serbere i Kosovo en opposisjonsforsamling i Mitrovica.

Kosovos selvstendighet er anerkjent av 111 medlemsland i FN og 23 EU-land (2015).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

25. april 2011 skrev Goran latkovic

Er Kosovo selvstendig land? Leksikon skal være basert på fakta. Fakta sier at et land er selvstendig når det blir medlem av FN. Kosovo er ikke medlem av FN( kommer ikke til å bli det heller)og er ikke selvstendig land. Selv om Norge anerkjenner Kosovo som eget land, man må bli rettferdig og si: Kosovo er ikke anerkjent som land av store flertallet av verdens nasjoner. Rund 3/4 av verdens land er ikke anerkjent Kosovo som eget land.

25. april 2011 svarte Svein Askheim

I artikkelen står det selvstendighets-prosess. Kosovo regner seg som selvstendige selv om ikke alle anerkjenner dette. Krigene har vært de blodigste noensinne i verdenshistorien og en fred vil være kjærkommen.

15. desember 2011 svarte Mentor Muller

Er ikke Kosova en selvstendig land? Leksikonen er basert på fakta, men det er tankegangen din som er ikke er basert på fakta. Du lever i serbisk fantasi verden.

Hva er det som sier deg at det er ikke en selvstendig land? For at serbia ikke har tenkt å anerkjene Kosova som et land?! Dere trenger ikke det heller.

Dere tvilte også på om uavhengigheten var i strid med folkeretten. De 22.07.2010 fikk dere bekreftet fra FN- Domstolen i Haag at den ikke var i strid med den generelle folkeretten :)



Det er ikke serbia som styrer Kosova historie lenger ;) Den er åpent for hele verden, og det passer desverre dere dårlig :D

Fakta må frem, det er ikke mye fakta dere har da, bortsett fra det dere har laget selv :D

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.