åfløy

Åfløyen har lett gjenkjennelige linjer. Den er flatbunnet med flat akterende, og har et markert spring i skroget som føyer seg mest opp i baugen, men også akter. Dette springet er godt synlig på grunn av det lave fribordet i senter av båten, der åfløyen også er forholdsvis bred i forhold til lengden. Dette gir båten det som kalles god primærstabilitet. Den platte akterenden, kalt speilet, skråner akterover, slik at båten får en hekk som likner mye på en akterlott. Et annet typisk trekk ved åfløyen er de utoverhellende sidene midtskips.

Lengden på skroget er om lag 4–8 meter, der det historisk har eksistert to varianter: Den mindre varianten beregnet for fjellvatn, og de lengre typene til større innsjøer og elver. Bunnen er helt flat, og har ikke kjøl, slik prammer bygges. Fra bunnplankene, eller bunnbordene, står krumvokste spant og holder den øvrige bordgangen, det vil si båtens sider. Typisk for norsk tradisjon er bordgangen klinkbygget, og møtes i forstevnen. På enkelte åfløyer kan bordgangen løpe forbi forstevnen, og føyes sammen i forkant av denne. Akterut føyes bordgangen til akterspeilet.

Byggematerialet har store variasjoner, og bærer preg av at farkostene har blitt konstruert med det en hadde for hånd.

Åfløyen har hatt et allsidig bruksområde til både vare- og persontransport, og som fangstfartøy, for eksempel lagesildfiske på Mjøsa. De er kjent for å være stabile elvebåter. Med sin flate bunn og gode oppdrift, er også framkommeligheten til åfløyen betydelig bedre enn hva som er mulig med kjølbåter.

Uttrykket åfløy forekommer også på Vestlandet, og stammer fra en type lastefartøy i middelalderen. I Rogaland knyttes dette blant annet til en færing bygget med flat bunn. Det er ingen kjent sammenheng mellom disse fartøyene og den østnorske åfløyen.

• båt
• pram
• oselver
• klinkbygging
• hvalerskøyte

• Færøyvik, Bernhard; Færøyvik, Øystein; Christensen, Arne Emil (red.) (1979): Inshore Craft of Norway. Oslo: Grøndahl og Søn