land med stor (avgjørende) verdenspolitisk innflytelse.
Etter folkeretten er alle selvstendige stater rettslig likestilt uten hensyn til landområde, folketall eller økonomisk makt. I faktisk henseende har det imidlertid alltid bestått betydelig ulikhet mellom de forskjellige stater. Enkelte har hatt en størrelse og en militær og økonomisk makt som gjorde dem til stormakter. De makter som har hørt til denne krets, har vekslet i tidens løp. Spania, Portugal, Østerrike, Sverige og Nederland har alle i sin tid vært stormakter.
Etter Napoleonskrigene regnet man som stormakter Storbritannia, Russland, Frankrike, Østerrike og Preussen (fra 1871 Det tyske rike), den europeiske konsert. Senere kom USA, Italia og Japan til som stormakter, man regner gjerne fra henholdsvis 1865, 1867 og 1904. De to verdenskriger har ført til store forskyvninger; i 1918 opphørte Østerrike å være stormakt, og fra slutten av den annen verdenskrig ble ikke Tyskland, Japan og Italia lenger ansett som stormakter; også Storbritannias og Frankrikes makt har vært avtagende. De dominerende stater var USA og Sovjetunionen, de såkalte supermakter. Etter jernteppets fall har Russlands posisjon blitt svekket, mens Kina er i ferd med å innta en stormaktposisjon. Tyskland og Japan regnes som økonomiske stormakter.
I tidens løp har det vært gjort forskjellige brudd på prinsippet om statenes rettslige likestilling; ved traktater har det vært gjennomført ordninger som gav stormakter en sterkere stilling enn de små og mellomstore stater også i rettslig henseende. En slik ordning er gjennomført i De forente nasjoners pakt, som gir USA, Russland, Storbritannia, Frankrike og Kina rett til fast representasjon i Sikkerhetsrådet. Disse stater har også vetorett i realitetsspørsmål som avgjøres ved 2/3 flertall. Pakten forutsetter for så vidt at det finnes stormakter i verden, men uttaler like fullt uttrykkelig (art. 2.1) at den bygger på prinsippet om alle medlemmers likhet (sovereign equality).