populær betegnelse på system av apparater som registrerer fysiologiske forandringer ved stress og emosjonelle reaksjoner, nå vanligvis kalt polygraf. Det som måles er gjerne hudens ledningsevne (svetting), hjerteslag, respirasjon og eventuelt blodtrykksendringer hos en person som samtidig må besvare spørsmål knyttet til et bestemt saksforhold, for eksempel en forbrytelse. Reaksjonene på kritiske spørsmål sammenlignes da med reaksjoner på mer nøytrale spørsmål som ikke er relatert til forbrytelsen. Løgndetektortesten måler dermed ikke løgn direkte, men emosjonelle reaksjoner (stress, skyld, angst for å oppdages) som vil kunne ledsage en løgn. Det pågår i flere land debatt om bruken av løgndetektor ved rettsaker. Etter en høyesterettsdom fra 1996 aksepteres ikke resultatet av en løgndetektortest som bevismateriale i norske rettssaler. En begrunnelse for at løgndetektoren ikke er 100 % pålitelig som bevis for skyld/uskyld, er faren for falske positive og falske negative reaksjoner. For eksempel vil en skyldig person med psykopatiske personlighetstrekk ikke føle skyld eller stress ved å lyve, og vil derfor fremstå som «uskyldig» ved polygraftesten.