Stressresponsen er en normal, nødvendig reaksjon som øker våkenhet og beredskap når vi tolker en situasjon som krevende. Slike stressende situasjoner kan for eksempel være å flykte fra en truende situasjon eller å opptre foran en forsamling. Stressresponsen er kroppens måte å mobilisere energi fra energilagrene våre for at vi skal kunne handle, håndtere og komme tilbake i balanse (homeostase). Stressresponsens kroppslige endringer settes i gang og styres på bakgrunn av hjernens filtrering av informasjon og fortolkning. Hjernen regulerer varigheten og styrken på stressresponsen via hormoner og endring av nervesignaler.

Ved en akutt stressrespons blir vi først oppmerksomme på en indre eller ytre stressor. En stressor er noe som forårsaker stress. Indre stressor kan for eksempel være lav temperatur eller infeksjon, mens ytre stressor kan være sosial angst eller rovdyr. Alle de ulike stressorene vi kan oppleve involverer ulike nettverk i hjernen, men alle er innom en nervegruppe som kalles amygdala. Amygdala er sentral i å bedømme om vi synes noe er truende eller farlig.

Fra amygdala sendes signal til hypothalamus, som igjen aktiverer den sympatiske grenen av det autonome nervesystemet. Det sympatiske nervesystemet sender impulser til binyremargen som skiller ut adrenalin og noradrenalin i blodet. Hjernen sender også ut hormonet ACTH (kortikotropin) fra hypofysen via blodbanen til en annen del av binyrene, binyrebarken, som skiller ut kortisol. Adrenalin, noradrenalin og kortisol kalles derfor ofte for «stresshormoner». De fører blant annet til at vi blir mer oppmerksomme, puster raskere og får økt puls. Hormonene gjør også at blodsukkeret stiger, slik at musklene får mer energi, og fokuserer oppmerksomheten vår slik at vi er i stand til å håndtere utfordringen vi står overfor.

Kroppens stressresponser

Det er i hovedsak to hormonsystemer eller hormonakser som aktiveres ved stress:

  • den sympatiske-binyremarg-aksen (SAM-aksen, forkortelse for engelsk sympathetic adreno-medullary axis), som ender med frigjøring av adrenalin og noradrenalin
  • hypothalamus-hypofyse-binyre-aksen (HPA-aksen, hypothalamus-pituitary-adrenal axis) som ender med utskillelse av kortisol

Disse to hormonsystemene kalles for akser fordi de beskriver to ganske klare linjer fra ulike områder i hjernen eller nervesystemet og ned til to kjertler-deler i kroppen: binyremargen og binyrebarken.

SAM-aksen

SAM-aksen er aktiv under den såkalte «fight or flight»-responsen, og aktiverer det sympatiske nervesystemet. Det sympatiske nervesystemet er en del av det autonome nervesystemet som blant annet er med på å styre aktiviteten i de indre organene. Overordnet kan man kalle den sympatiske delen «gassen», mens den parasympatiske delen er «bremsen» i det autonome nervesystemet.

Det sympatiske nervesystemet sender impulser direkte og indirekte til hjertet via frigjøring av hormonet adrenalin fra binyremargen og fra nerveendinger (ganglia) i den sympatiske grensestrengen. Denne kjeden strekker seg fra øverst i nakken ned til halebeinet og kan utskille adrenalin vidt og bredt i kroppen slik at vi produserer den velkjente «fight or flight»-responsen. Hormonet frigjøres hurtig og blir brutt ned etter bare et par minutter.

Fra binyremargen i binyrene, som er et sekundært system, skilles adrenalin ut i pulser, og antallet pulser (og altså mengden adrenalin som frigjøres) er avhengig kroppens stressregulering. I hjernen kan noradrenalin skilles ut av et kjerneområde i hjernestammen kalt locus coeruleus, noe som gir en akutt skjerping av oppmerksomheten. Avhengig av hvor mye adrenalin og noradrenalin som skilles ut, kan pulsfrekvensen variere mye på kort tid. Som et resultat av dette vil blant annet blodet raskere nå muskelcellene og føre med seg en rekke endringer (økt puls, respirasjon, nedsatt fordøyelse, økt muskelkapasitet) som gjør oss klare til umiddelbar handling.

HPA-aksen

Når vi opplever og tolker noe som stressende, aktiveres HPA-aksen. Nerveceller i hypothalamus skiller ut kortikotropinfrigjørende hormon (CRH). Dette fører til utskillelse av kortikotropin (ACTH) fra hypofysen. ACTH transporteres gjennom blodstrømmen til binyrebarken, og fører til utskillelse av kortisol. Kortisol er et steroidhormon som sammen med testosteron og østrogen lages med utgangspunkt i kolesterol. Selv om kortisol er et stresshormon, så er vi avhengig av å ha det tilgjengelig for et fungerende indre miljø (homeostase). Kortisol har en sentral rolle i å regulere stoffskiftet og immunsystemet vårt. For eksempel kan kortisol både dempe og øke betennelsesreaksjoner avhengig av situasjon og stresshåndtering.

Regulering av HPA-aksen

HPA-aksen regulerer seg selv, og den vil reversere stressresponsen når den ikke lenger er nødvendig. Selvregulering foregår ved en såkalt negativ tilbakekoblingssløyfe, hvor kortisol hemmer frigjøring av kortikotropinfrigjørende hormon (CRH).

HPA-akseresponsen når en topp 20–30 minutter etter stresseksponering og halveres først etter cirka en time, med mindre responsen da ikke opprettholdes av hjernen. Gjennom kognitive prosesser som forventninger, bekymring, grubling og aktiv problemløsing kan HPA-aksen opprettholde høye nivåer av sirkulerende kortisol over tid, avhengig av alvorlighetsgraden av stressopplevelsen, dens forutsigbarhet og oppfatningen av kontroll over utfallet.

Når økte nivåer av kortisol holdes i blodstrømmen over tid, på grunn av mangel på kontroll, vil det gi endringer i nervesystemet som bereder grunnen for kronisk stress. En opplevelse av kontroll og mestring er derfor avgjørende for varigheten og styrken på en fysiologisk stressrespons både hos dyr og mennesker. Hvis man utsettes for stress over lengre tid, vil den negative tilbakekoblingssløyfen overstyres av en positiv tilbakekoblingssløyfe. Da oppstår en situasjon hvor stress avler mer stress – en ond sirkel. Mekanismen bak dette er at økte nivåer av kortisol over tid vil øke mengden reseptorer for kortikotropinfrigjørende hormon i hypothalamus slik at vi produserer mer og mer stresshormon. Dette er heldigvis reversibelt, og avhenger ikke bare av håndtering i øyeblikket.

Hvor sårbare vi er for stress avhenger blant annet av genetiske faktorer. I tillegg kan tidlige livshendelser, enten positive eller negative, påvirke HPA-aksen slik at styrken på responsen endres.

Stress og helse

Kortvarig aktivering av stressresponsen er både helsefremmende og en essensiell mekanisme for overlevelse. Det er imidlertid en rekke ulike sykdommer og uønskede helseeffekter som er koblet til langvarig stress i form av forlenget HPA-aktivitet kombinert med en følelse av manglende kontroll og mestring.

Psykisk helse

Stressregulering og regulering av emosjoner henger tett sammen, spesielt via amygdala-aktivering. Hvordan hjernenettverkene i stress og emosjoner samvirker er helt sentralt for de mulige skadevirkningene stress har i kroppen og i hjernen. Både emosjoner og stress er gjerne definert som psykobiologiske responser, altså at det er en kobling mellom psyken (sinnet) og biologien vår.

De psykobiologiske responsene blir differensiert og nyansert gjennom læring og tidligere erfaringer. Dette er spesielt godt dokumentert i dyremodeller som viser at nervegrenene i amygdala blir større når dyr utsettes for vedvarende stress. Studier av posttraumatisk stresslidelse hos mennesker utvider denne forståelsen og tyder på at både smerte og fryktbasert læring kan gjøre amygdala større. Den økte aktiviteten og størrelsen av amygdala hemmer innflytelse fra prefrontale hjerneområder og hippocampus, samtidig som nervegrener i disse områdene krymper. Prefrontale områder og hippocampus er ansvarlige for å regulere stressaktiveringen vår og å aktivere negative tilbakekoblingssløyfer. Derfor er mindre effektiv kommunikasjon i kretsene mellom hypothalamus, hippocampus og prefrontal korteks ofte beskrevet som en gradvis redusert evne til å regulere stress når det får være til stede i hjernen over tid.

Betennelse

Langvarig stress har blitt knyttet til hjerte- og karsykdommer gjennom regulering av hvite blodceller. Ved kortvarig stress vil immunforsvaret dempes, mens det motsatte skjer ved langvarig stress. Da øker en form for lavgradig betennelse i arterieveggen og fører til aterosklerose, som er en stor risikofaktor for blant annet hjerteinfarkt og hjerneslag.

Smerte

Langvarig stress gjør oss også mer følsomme for smerte. Økt smertefølsomhet øker forekomsten og forverrer opplevelsen av akutte smerter, noe som igjen øker risikoen for å utvikle kroniske smerter. Hjerneendringene har også blitt forbundet med sentral sensitivisering, endringer i funksjonelle hjernenettverk, og overdreven fryktbasert læring/atferd. Alle disse faktorene er knyttet til utviklingen av kroniske smerter.

Stress og hukommelse/konsentrasjon

Hukommelses- og konsentrasjonsvansker er en annen viktig helseutfordring knyttet til langvarig stressaktivering. Hos ellers friske vil en akutt stressrespons gi økt fokus, mens en langvarig aktivering vil virke motsatt og svekke hukommelsen, konsentrasjonen og lignende. Forhøyet kortisol over tid påvirker hippocampus, bibliotekaren i hjernen vår, altså området som hjelper oss å sortere all innkommende informasjon. Kortisolet gjør at nervecellene i hippocampus mister forbindelser med andre nerveceller, og dermed evnen til å kommunisere effektivt.

Dysfunksjonell HPA-mønstre

Det er to dysfunksjonelle HPA-mønstre; hypokortisolisme og hyperkortisolisme.

Hypokortisolisme (av gresk hypo-, 'under-') er en redusert frigjøring av kortisol, som kan skyldes redusert produksjon av hormoner (CRH, ACTH eller kortisol), nedregulering av målreseptorer, en sensibilisert negativ tilbakekoblingssløyfe eller kortisolresistens i målvevet.

Hyperkortisolisme (hyper-, 'over-') er en tilstand med høye sirkulerende kortisolnivåer som kan gi seg utslag som økt grunnivå med kortisol i blodet, økt kortisolreaktivitet når de møter stressorer eller en større morgenaktivering (cortisol awakening response, CAR). Mekanismen som driver hyperkortisolisme ser ut til å være økt utskillelse av CRH fra hypofysen, et redusert antall mineral- og glukokortikoidreseptorer tilgjengelig i hjernen, og potensielt økt binyrevekt som skaper en økt kortikosteronrespons på ACTH.

En dysfunksjonell HPA-akse er vist å være til stede ved stressrelaterte sykdommer som depresjon, angst, PTSD og schizofreni. Flere studier har også vist at kronisk smerte er forbundet med dysregulering av HPA-aksen. Utmattelsessyndromer har blitt satt i sammenheng med kortisolutskillelse og det er rapportert om både lavere og høyere nivåer enn normalt av fritt sirkulerende kortisol hos dem med kronisk utmattelsessyndrom.

Sykdom og HPA-aksen

Det har vært en rekke undersøkelser av sammenhengen mellom psykiske lidelser og HPA-aksen. De aller fleste deprimerte pasienter viser vanligvis et hyperresponsmønster av HPA-aksen. Det vil si at de har en økte nivåer gjennom døgnet, økt kortisolreaktivitet når de møter stressorer, eller en forhøyet kortisol oppvåkningsrespons (CAR). Det er likevel en rekke motsetninger i funn når det gjelder sammenhengen mellom depresjon og kortisolnivåer.

Sykdom i binyrene kan også medføre forhøyde kortisolnivåer (Cushings syndrom) eller for lav utskillelse av kortisol (Addisons sykdom).

Stressbiomarkører

Man kan ikke måle stress med en blodprøve, men man kan måle noen såkalte biomarkører for stress. Biomarkører kan være alt fra hormoner til proteiner som skyldes en eller annen prosess i kroppen. Det finnes et bredt spekter av biomarkører for stress. Den mest kjente er kortisol, som er endeproduktet i HPA-aksen. Det vanligste er å måle kortisol fra blod- eller spyttprøver, men det kan også måles i hår og urin.

For å kartlegge hvor reaktiv SAM-aksen er kan man måle konsentrasjonen av noradrenalin og adrenalin i blodet. Fra spyttprøver kan man måle nivået av fordøyelsesenzymet alfa-amylase. Alfa-amylase spalter karbohydrater og stivelse til enklere sukkermolekyler. Studier antyder at aktivering av det sympatiske nervesystemet fører til økt aktivitet av alfa-amylase.

Fra immunsystemet kan man måle nivåer av ulike cytokiner. Cytokiner er signalstoffer immunsystemet bruker blant annet for å aktivere og styre hvite blodceller. Ved akutt stress økes antall hvite blodceller, som kan blant annet bidra til å hele sårskader. Stress stimulerer derfor frigjøring av cytokiner, som produseres av hvite blodceller.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (4)

skrev Ranveig Røtterud

"Fra binyrebarken i binyrene, som er et sekundært system, skilles adrenalin ut" - stemmer dette?

svarte Håvard Ringsevjen

Hei Ranveig,
Takk for din kommentar, du har helt rett i din skepsis. Feilen er rettet opp.
Mvh Håvard, SNL

skrev Ranveig Røtterud

Så bra, Håvard! Da drister jeg meg til å ta opp en ting til som jeg også stusser over: "Fra amygdala sendes signal til hypothalamus VIA hypofysen..."

Jeg trodde jeg hadde lært at det gikk et nervesignal fra amygdala til hypothalamus, som skiller ut CRH og påvirker hypofysen til å frigi ACTH. Er det noen omvei med kaffepause på den signalveien?

svarte Håvard Ringsevjen

Hei igjen, Ranveig.
Du har rett igjen, den upresise formuleringen er rettet opp, takk for at du gjorde oss oppmerksomme!
Mvh Håvard, SNL

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg