født i Oslo, norsk forfatter, sønn av Ejlert Bjerke. Han slo igjennom 1940 med elegante og musikalske vers, Syngende jord, fulgt av Fakkeltog (1942). En personligere tone høres i Regnbuen (1946), Prinsessen spinner i berget (1953) og fremfor alt i Den hemmelige sommer (1951). I 1954 kom Slik frøet bærer skissen til et tre, 1958 En jeger og hans hund, 1960 En kylling under stjernene, 1966 En skrift er rundt oss og 1974 Et strå i vind. Et par samlinger prologer, For anledningen, og Før teppet går opp kom i 1963 og 1973, og et fyldig utvalg av hans dikt, Med alle mine fugler, i 1965.
Bjerkes dikt spenner fra det sentrallyriske til det satiriske, fra det anekdotiske til det filosofiske. Formen er tradisjonell og preget av et suverent herredømme over verskunstens uttrykksmidler. Samlede dikt (2 bd.) kom 1977. Han var en utmerket gjendikter av fremmed poesi, Fremmede toner (1947), Dikt om vin og kjærlighet (1950), Vers på vandring (1952) og Fra Verdenslyrikken (1957). Oversatte også skuespill; bl.a. mange av Shakespeares dramaer, Goethes Faust, Molières Misantropen og andre.
I 1963 kom Enhjørningen, en spennende roman om møtet med det overnaturlige. Bjerke skrev også hørespill, og, sammen med Odd Eidem, Videnskap og lidenskap; to spøkelseskomedier (1951), og med Eidem og Carl Keilhau Den bakvendte familieboken (1951).
Videre utgav han flere samlinger barnevers, et par polemiske essaysamlinger, Fuglen og fiksérbildet (1955), Videnskapen og livet (1958) og Djevelens omgangsfelle (1974). Sitt syn på litterær form gav han uttrykk for i skriftene Hva er god stil? (1955) og Rim og rytme (1956). Skrev også kvasse innlegg i språkstriden, Babels tårn (1959), Sproget som ikke vil dø (1964), Dannet talesprog (1966). Under pseudonymet Bernhard Borge utgav han kriminalromaner som De dødes tjern (1942; filmatisert 1958 av Kåre Bergstrøm med Bjerke selv i en sentral rolle) og Skjult mønster (1950), og må regnes som en av våre fremste forfattere i denne sjangeren. Utvalgte skrifter (4 bind) kom i 1982 og et utvalg essays i 1986. Formann i Forfatterforeningen av 1952 fra 1961 til gjenforeningen med Den Norske Forfatterforening i 1966. Redigerte tidsskriftet Ordet (1950–66).