Vevskje er en benevnelse på to ulike tekstilredskaper, som begge brukes til å slå sammen innslaget i veven.
De eldste vevskjeer som er funnet i Norge, kommer fra graver som kan dateres til de første århundrer av vår tidsregning. De aller fleste arkeologiske funnene av dette redskapet stammer imidlertid fra vikingtiden. Ikke uventet er det flest vevskjeer i kvinnegraver, men forekomsten i mannsgraver er så vidt stor at det kan se ut til at også menn utførte denne type arbeid.
Materialet i vevskjeene var jern, hvalbein eller tre. De fleste vevskjeene av jern hadde en lengde på 60–80 centimeter, mens flesteparten som var laget av hvalbein var over 80 centimeter. Vevskjeene av jern hadde fal eller tange til feste for et treskaft. Blad og håndtak dannet i de fleste tilfeller en butt vinkel. Håndtakene var forholdsvis lange, en indikasjon på at begge hender ble brukt.
Vevskjeen til flatveven er en lang og smal ramme med et stort antall tynne spiler (tinder) som er festet i langsidene. Under veving er skjeen plassert i spalter i slagbommen. Renningen (varpet) passerer mellom tindene i vevskjeen, og det er tindene som slår sammen innslaget. Ettersom antall renningstråder og bredden på det som skal veves varierer, er det behov for flere vevskjeer med ulikt antall tinder per centimeter. Renningstrådene blir tredd mellom tindene ved hjelp av en skjekrok.
De eldste vevskjeene var gjerne laget av tre, etter hvert ble det vanlig å kjøpe vevskjeer med tinder av metall. Noen steder var det lokale vevskjebindere, men ofte ble skjeene kjøpt av omreisende kramkarer.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.