Forvaring, i strafferetten innebærer dette en straffart der hovedformålet er å beskytte allmennheten mot en farlig lovbryter for fremtiden. Forvaring utholdes i fengsel.

Forvaring har fra 2002 avløst det som tidligere het sikring, og reguleres nå av straffeloven §§ 40–47.

En som finnes skyldig i å ha begått et alvorlig voldslovbrudd, seksuallovbrudd, frihetsberøvelse, ildspåsettelse eller et annet alvorlig lovbrudd som krenket andres liv, helse eller frihet, kan idømmes forvaring i stedet for fengselsstraff.

Normalt vil dette bare skje dersom lovbryteren tidligere er dømt til fengselsstraff uten at dette har hjulpet, men hvis gjentagelsesfaren for alvorlige lovbrudd er nærliggende, kan det skje allerede ved første gangs domfellelse. For barn under 18 år kan forvaring  bare ilegges ved helt ekstraordinære omstendigheter.

Den som dømmes til forvaring, vil ikke vite når vedkommende igjen kan løslates. Dette skal vurderes ut fra en fortløpende vurdering av gjentagelsesfaren på løslatelsestidspunktet. Vedkommende skal normalt løslates innen det tidspunkt retten fastsetter som tidsramme i dommen.

Forvaring skal ha samme innhold som fengselsstraff, men det skal gjøres særlige tilretteleggelser for de som er forvaringsdømte for å hjelpe dem tilbake til et normalt samfunnsliv i frihet. De har krav på en særlig og bedre oppfølgning. Gjennomføring av forvaring skal ivareta samfunnets behov for sikkerhet mot ny alvorlig kriminalitet fra den forvaringsdømtes side. Innenfor sikkerhetsmessig forsvarlige rammer skal den forvaringsdømte gis mulighet for å endre sin adferd og tilpasse seg et liv i frihet.

Domstolen skal når forvaring ilegges bestemme en tidsramme for forvaringen. Denne tidsrammen vil normalt tilsvare lengden av den straff vedkommende ville ha fått dersom det ble ilagt en dom på ubetinget fengsel. Dersom den alternative straffen ville vært kortere enn fire til fem år, vil tidsrammen likevel i praksis sjelden være kortere enn dette.

I tillegg skal domstolen bestemme en minstetid for hvor lenge en som dømmes til forvaring skal sitte fengslet. Denne minstetiden skal ikke overstige 2/3 av den fengselsstraff som ellers ville blitt ilagt. Grunnen til dette er at forvaring ikke på noe felt skal være strengere enn fengselsstraff, og at en ordinær domssoner kunne søkt om løslatelse på prøve etter straffegjennomføringsloven etter å ha sonet 2/3 av straffen.

Det innebærer at en forvaringsdømt person etter å ha utholdt minstetiden kan søke om å bli løslatt. Også Kriminalomsorgen kan søke om at vedkommende løslates. En slik begjæring har både den forvaringsdømte og Kriminalomsorgen krav på at behandles av retten dersom påtalemyndigheten avslår den. Behandlingen av slike begjæringer skal påskyndes, og er beskyttet av Menneskerettighetskonvensjonens Artikkel 5 om krav til umiddelbar domstolskontroll, normalt innen noen få uker. Menneskerettsdomstolen felte Norge i sak nr 12/1989/172/228 («Arne-saken») ved at det tok åtte uker fra begjæring var fremsatt til dom forelå.

Den forvaringsdømte og Kriminalomsorgen kan be om ny prøving tidligst ett år etter at den forrige begjæringen er rettskraftig avslått.

Hvis tidsrammen løper ut og påtalemyndigheten fortsatt mener den kan føre bevis for at gjerningsmannen utgjør en nærliggende fare for nye alvorlige lovbrudd, kan den reise ny sak for domstolene og få tidsrammen forlenget med inntil fem år av gangen.

Mens den forvaringsdømte har et rettskrav på å bli løslatt av domstolen ved minstetidens utløp dersom det ikke foreligger konkret påvist gjentakelsesfare, har en ordinær domssoner bare rett til å søke om dette fra Kriminalomsorgen. Her vil spørsmålet om løslatelse være gjenstand for en bredere vurdering, der også hensynet til den alminnelige rettsfølelse og straffens formål vil spille inn.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.