spion

I 1985 ble Arne Treholt dømt til 20 års fengsel for spionasje på vegne av Irak og Sovjetunionen. Treholt var byråsjef i det norske utenriksdepartementet, noe som gjorde det naturlig for ham å møte myndighetspersoner fra andre land. Her møter han russerne Gennadij Titov og Aleksandr Lopatin i Wien i august 1983, i et bilde som ble fremsatt som et viktig bevis i rettssaken mot ham.

Treholt Politiet. CC BY 2.0

Spion er en person som i hemmelighet eller under falske foregivender søker å skaffe seg informasjon som er ment å holdes hemmelig, for å så overlate denne informasjonen til en oppdragsgiver (kalt spionasje).

Faktaboks

Uttale
spiˈon

Spionasje er den eldste formen for etterretningsaktivitet og har vært vanlig i krig så langt tilbake som vi har skriftlige kilder. Spion blir ofte omtalt som verdens eldste yrke, men ble først profesjonalisert på begynnelsen av 1900-tallet med etableringen av de første nasjonale etterretningstjenestene.

Aktører som utøver spionasje består både av et lands egne etterretningsoffiserer samt utenlandske statsborgere som spionerer på eget land på vegne av et annet lands etterretningstjeneste. Grunnen til at utenlandske kilder er villige til å forråde eget land og spionere for en fremmed etterretningstjeneste har tradisjonelt blitt forklart på basis av fire hovedmotiver: penger, ideologi, tvang og ego. Noen av Norges mest kjente spioner er Gunvor Galtung Haavik og Arne Treholt.

Historie

Spionasje har vært kjent i krig så langt tilbake som vi har skriftlige kilder. Nathan Hale var spion for de amerikanske frigjøringsstyrkene under revolusjonsskrigen mot Storbritannia, og ble tatt til fange i New York. 22. september 1776 ble han henrettet ved henging fra et tre på nedre Manhattan. Hale anses i dag som en nasjonal folkehelt i USA.
Henrettelsen av Nathan Hale Library of Congress. Falt i det fri (Public domain)

Menneskelig etterretning i form av spionasje utgjør den eldste formen for etterretningsaktivitet. Spionasje ble praktisert lenge før etterretning ble en formell og organisert virksomhet, og spion blir ofte omtalt som et av verdens eldste yrker. Man kan finne referanser til spionasje helt tilbake i tekster som Det gamle testamentet, i form av for eksempel Moses' spionasjeekspedisjoner inn i nåtidens Israel.

På 400-tallet fvt. la den kinesiske generalen Sunzi (Sun Tzu) frem det som er antatt å være den første skriftlige analysen av spionasje i sin bok Kunsten å krige. Her beskrev han blant annet fem ulike type spioner: lokale beboere som kunne rekrutteres, statstjenestemenn som var villig til å forråde egen regjering, fiendtlige spioner som kunne brukes som dobbeltagenter, agenter som kunne ofres for å spre falsk informasjon til fienden, og egne spioner som kunne infiltrere fienden og rapportere fra innsiden.

Opp gjennom historien har spionasje tradisjonelt blitt utført på en uformell og uorganisert basis, som regel i krigstid. Spionasje ble først profesjonalisert og institusjonalisert på begynnelsen av 1900-tallet da de første nasjonale etterretningstjenestene ble etablert.

Aktører

Jobben til en spion er å utøve spionasje mot en motpart. Spionasje dreier seg i all hovedsak om å få tilgang til hemmeligholdt informasjon uten at den andre parten oppdager det. En spion må derfor kunne komme nær nok et sted hvor informasjonen befinner seg eller en person som har tilgang til informasjonen. Vanligvis er det to type aktører som er involvert i spionasjeoperasjoner: en etterretningsoffiser fra egen etterretningstjeneste og en utenlandsk kilde/informant.

Etterretningsoffiserer

Etterretningsoffiserer er medlemmer av et lands etterretningstjeneste, og etterretningsoffiserer som jobber innenfor menneskelig etterretning er trent i blant annet spionasjeteknikker og bruk av kilder/informanter. Dette vil si at de kan både utøve spionasje selv, men også rekruttere og håndtere kilder som spionerer på deres vegne.

En etterretningsoffiser kan for eksempel plasseres i et fremmed land for å infiltrere en organisasjon over tid. Etterretningsoffiseren vil ha en dekkhistorie som gir en trolig grunn for at han/hun befinner seg i landet. En dekkhistorie kan enten være av offisiell eller ikke-offisiell karakter. En offisiell dekkhistorie innebærer at etterretningsoffiseren har en annen type myndighetsjobb, for eksempel innenfor en ambassade. En ikke-offisiell dekkhistorie unngår enhver tilknytning mellom etterretningsoffiseren og hans/hennes regjering. Dette kan være en jobb som for eksempel journalist eller forsker. Etter å ha bosatt seg i landet kan etterretningsoffiseren over tid jobbe seg opp til en posisjon som gir tilgang til informasjonen som søkes.

En etterretningsoffiser kan være aktiv så fort de kommer til landet eller de kan være såkalte «sleeper-agents» som vil si at de bor i landet over en lengre periode før de engang begynner med etterretningsaktiviteter. I USA i 2010 avdekket og arresterte FBI 10 russiske sleeper-agents. Disse personene hadde bosatt seg rundt på østkysten i USA og jobbet under ikke-offisielle dekkhistorier. Saken er kjent som «The Illegals Program» og denne hendelsen var delvis inspirasjon for den populære TV-serien The Americans.

Kilder/informanter

Den vanligste formen for spionasje innebærer imidlertid å sende etterretningsoffiserer til andre land under dekkhistorier med formål om å rekruttere utenlandske statsborgere til å utøve selve spionasjen. Dette går ut på at etterretningsoffiseren identifiserer individer som har tilgang til den informasjonen som søkes, vurderer personens mottakelighet for rekruttering og selger inn et forhold. I tillegg til rekrutterte kilder har man også de som melder seg frivillig til å spionere på vegne av et annet lands etterretningstjeneste uten å ha blitt tilnærmet (slike personer blir ofte kalt «walk-ins»). Det som er felles for begge scenarier er at den utenlandske kilden er den som utøver selve rollen som spion. Her vil etterretningsoffiserens jobb være å håndtere kilden og rapportere informasjonen tilbake til oppdragsgiver.

Et kjent eksempel på en walk-in-kilde er Oleg Penkovsky, som var oberst i Sovjetunionens hovedadministrasjon for etterretningstjenesten (GRU) under den kalde krigen. I 1961 etablerte Penkovsky selv kontakt med en britisk forretningsmann som jobbet for Storbritannias Secret Intelligence Service (i dag kjent som MI6), og meldte seg frivillig til å spionere på Sovjetunionen for Storbritannia og USA. Penkovsky spionerte for USAs Central Intelligence Agency (CIA) og Storbritannias MI6 i over ett år. Et av de største bidragene hans kom under Cubakrisen da han ga Kennedy-administrasjonen detaljerte planer over lanseringsstedene for Sovjetunionens kjernefysiske raketter på Cuba. Penkovsky ble arrestert av Komiteen for statlig sikkerhet (KGB) i 1962 og henrettet i 1963.

Motiver og kjente spioner

Det kan ligge en rekke ulike faktorer til grunne når det kommer til hvilke motiver en kilde har for å spionere på vegne av et annet lands etterretningstjeneste. Tradisjonelt har motivene for spionasje blitt representert av det engelske akronymet «MICE» som står for money, ideology, coercion og ego: Penger, ideologi, tvang og ego.

Noen eksempler på kjente spioner med ulike motiver:

Penger – Aldrich Ames

Aldrich Ames spionerte for Sovjetunionens KGB (og Russlands SVR) fra 1985 til 1994. Ames jobbet i CIA, men i 1985 oppsøkte han den Sovjetiske ambassaden i Washington for å tilby sine tjenester som spion. I etterkant av hans arrest i 1994 har motivet hans blitt sett som finansielt, og Ames fikk utbetalt 2,7 millioner dollar for sin spionasjeaktivitet.

Ideologi – «Cambridge Five»

«Cambridge Five» (Guy Burgess, Donald MacLean, Kim Philby, Anthony Blunt og John Cairncross) var en gruppe i Storbritannia som spionerte på vegne av Sovjetunionen under andre verdenskrig. De fem mennene var alle medlemmer av et hemmelig marxistisk debattsamfunn på universitetet i Cambridge, og ble rekruttert på 1930-tallet.

Tvang – John Vassall

Vassall jobbet for Storbritannias utenriksdepartement og ble sendt til ambassaden i Moskva i 1952. Under sin tid her ble Vassall offer for en klassisk KGB «honningfelle». Vassall var homofil, noe som fremdeles var forbudt i Storbritannia og Sovjetunionen på denne tiden. Mens han befant seg i Moskva ble han invitert på en fest hvor han ble skjenket og fotografert i avslørende situasjoner med andre menn. KGB brukte så disse bildene for å presse Vassall til å spionere for Sovjetunionen, og truet med å avsløre hans seksuelle legning hvis han ikke spilte med. Vassall ble arrestert i 1962.

Ego – Robert Hanssen

Hanssen spionerte for Sovjetunionens (og deretter Russlands) etterretningstjeneste GRU fra 1979 til 2001. Hanssen jobbet for FBI, men oppsøkte GRU i 1979 for å tilby sine tjenester som spion. Ifølge etterforskere hadde Hanssen et skadet ego og søkte anerkjennelse, og hans arbeid for GRU fikk han til å føle seg viktig.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Hughes-Wilson, John (2016). The Secret State: A History of Intelligence and Espionage. Pegasus Books.
  • Lowenthal, Mark M. (2017). Intelligence: From Secrets to Policy. 7. Utgave. CQ Press.
  • Shulsky, Abram N. & Gary J. Schmitt (2002). Silent Warfare: Understanding the World of Intelligence. 3. Utgave. Potomac Books, Inc.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg