Badstu, ett-roms bygning, vanligvis laftet, opprinnelig til å ta badstubad i. Slik ble den i eldre tid brukt både i by og bygd i Norge. I middelalderen var det badstu i alle byer. Menn og kvinner badet gjerne sammen, av den grunn agiterte kirken sterkt imot badstu. På 1500-tallet begynte skikken med å ta badstubad å avta, men på Østlandet ble badstuen gjeninnført som badehus i forbindelse med innvandringen av finner ca. 1600. I Nord-Norge skjedde en tilsvarende gjeninnføring ved innvandringen av kvener ca. 1700, men på 1800-tallet forekom badstuer bare i avsidesliggende områder som Setesdal og Åseral. I stedet fikk badstuen en ny funksjon som tørkehus for korn og lin. Se kjone.

Badstuen var normalt innredet med en oppmurt røykovn av naturstein midt på gulvet uten røykavtrekk. Langs veggene var det bygd benker, paller/hjeller, til å sitte på. Da badstuen ble omgjort til tørkehus, ble innredningen i hovedsak bevart, men noe endret idet det gjerne ble bygd flere benker over hverandre og benkene ble gjort noe bredere og dessuten utstyrt med karmer.

I Finland holdt tradisjonen med badstubading seg gjennom århundrene, har nå en meget stor utbredelse og må regnes som en del av finsk kultur. I den finske badstuen (sauna) kan temperaturen være 100 °C og mer, man bruker massasje med bjerkeris og avslutter med et kaldt bad. I 1930-årene fikk denne formen for badstubading en renessanse i Norge, ikke minst takket være langrennsløperen og badstu-forkjemperen Trygve Brodahl.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.