Egil Storbekken

Faktaboks

Egil Storbekken
Født
24. mai 1911, Tolga
Død
19. mars 2002, Tolga

Foto 1971. Bilde fra Norsk biografisk leksikon

Egil Storbekken
Av /NTB Scanpix ※.

Artikkelstart

Egil Storbekken var en norsk musiker, dirigent og komponist; særlig kjent for sitt arbeid for å spre kunnskap om norsk folkemusikk og bygdehåndverk, blant annet gjennom utallige foredrag og konsertvirksomhet på instrumenter som lur, bukkehorn, seljefløyte, munnharpe og tussefløyte. Han var dirigent for flere kor og orkestre i Nord-Østerdal, utga flere hefter med folketoner og sto bak produksjon av ulike folkemusikkinstrumenter.

Storbekkens navn er spesielt knyttet til tussefløyta, som han med utgangspunkt i eldre norske fløytetradisjoner lanserte mot slutten av 1950-årene. Han trakk også fram igjen eldre instrumenter som lur, bukkehorn og seljefløyte og gav dem nytt liv gjennom å arrangere egne lur- og lokkestevner og sørget samtidig for lokal produksjon og salg av instrumentene. Han ga også ut flere notehefter, blant annet Tussefløytelåter (1968).

Oppvekst og utdanning

Storbekken vokste opp i et hjem preget av musikk. Faren sang og spilte fele og trøorgel (harmonium), mens bestemoren Marit Storbækken var kjent i bygda for sin vakre sang. Egil fikk tidlig gammelfela til bestefaren og gikk en tid og lærte hos spelemannen Jon Skjølsvold. Dessverre gikk gammelfela med i en brann på gården 1922, og det ble klarinetten som ble hans første egentlige instrument, da han noen år senere ble med i Tolga Janitsjar. Her fikk han samtidig lære noter. Før han var 20 år gammel, var han også blitt et aktivt medlem av Tolga mannskor og av ungdomslaget, og han kom med i kretsen rundt Ivar Sæter, Tolgas store kulturpersonlighet.

I 1932 dro Storbekken til Oslo, hvor han fikk arbeid i Østerdalslagets husflidsutsalg og ble elev ved Wangs handelsskole. Etter fullført eksamen ble han ansatt i et forsikringsselskap på Tolga. Etter noen år borte fra bygda kom han tilbake til Tolga høsten 1947. Snart ble han dirigent for Tolga Janitsjar, for mannskor og damekor og for Nord-Østerdal orkesterlag. I tillegg startet han Tolga spellmannslag.

Etter et par år følte han trang til å lære mer og dro igjen til Oslo. Her ble han hospitant i kordireksjon ved Musikkonservatoriet, samtidig som han tok tegne- og maleundervisning ved Damms malerskole. Tilbake i Tolga begynte han å planlegge et årlig seterstevne, hvor de gamle musikalske tradisjonene knyttet til seterlivet skulle løftes fram i lyset. Det første lur- og lokkestevnet, som ble arrangert i 1949, samlet et par hundre mennesker, men allerede i 1952 økte tallet til bortimot tre tusen. Stevnet ble godt kjent rundt omkring i landet, særlig etter at en del av seterstevnet i 1950 ble sendt i radio.

Tussefløyta og andre instrumenter

I 1950-årene utviklet Storbekken en egen variant av den tradisjonelle trefløyta (bygdefløyte) og gav den navnet tussefløyte, et navn som bygde på eldre betegnelser som tyskfløyte og tyssefløyte og som samtidig gav visse assosiasjoner til folketroens vesener. Han debuterte på tussefløyte i radio i 1952 og mottok i årene som fulgte en rekke henvendelser om instrumentet. Dette førte til at han snart begynte å tenke på produksjon av tussefløyter og andre eldre folkemusikkinstrumenter for salg. Samtidig utviklet han en ny type seljefløyte med rør av hardplast, som et supplement til den tradisjonelle barkfløyta som bare kunne lages og brukes noen få uker om våren. Han knyttet også til seg håndverkeren Torgeir Granmo, som skulle stå for produksjon av lur og bukkehorn.

I flukt med våningshuset sitt bygde Storbekken i 1955 et lite verksted og et atelier, som munner ut i salgsbua Bygdakunst. Her etablerte han sammen med sin kone et utsalg for de gamle folkemusikkinstrumentene og andre former for bygdekunst fra Nord-Østerdal. I årenes løp er det mange lurer, tussefløyter og seljefløyter som er blitt produsert og solgt gjennom utsalget ved riksvei 30.

Musikeren og komponisten

Storbekken gjorde seg også sterkt bemerket som komponist og musiker, og selv om tussefløyta var hans viktigste uttrykksmiddel, behersket han i tillegg flere av våre eldre, tradisjonelle folkemusikkinstrumenter. Han reiste på mange turneer, blant annet for Rikskonsertene og Folkeakademiene, og han medvirket i NRK en rekke ganger. Av stor betydning var hans samarbeid med Hindarkvartetten i 1960- og 1970-årene og etableringen av orkesteret Tolga-tusseladdene (1969–1989), som begge førte til en rekke plateutgivelser. Blant hans unge «tusseladder» var også en som skulle komme til å videreføre og videreutvikle engasjementet for folkemusikken spesielt i Nord-Østerdalen, Tone Hulbækmo.

Storbekken begynte tidlig å lage egne melodier. I 1960 kom Fjelltrall, som ble en stor suksess. Snart fulgte en rekke lignende komposisjoner for tussefløyte, og mye av dette materialet ble etter hvert gitt ut på noter. Storbekken komponerte og arrangerte senere musikk innenfor andre sjangere, men alltid med røtter i den lokale tradisjonsmusikken. Han skrev blant annet kormusikk, kirkemusikk, orkestersuiter og filmmusikk.

Ettermælet

Selv om Egil Storbekken gjorde en stor innsats innenfor flere områder av kulturlivet, blir han først og fremst husket som folkemusiker og komponist, som skaperen av tussefløyta og for pionerarbeidet med å trekke frem igjen musikken knyttet til de gamle setertradisjonene i Nord-Østerdal. Da han døde på Tolga i mars 2002, var det en av 1900-tallets største folkemusikkprofiler som gikk bort.

For å hedre hans store innsats ble det i 2006 etablert en pris, Egil Storbekkens musikkpris, som skal fremme interessen for og utbredelsen av de eldre norske folkemusikkinstrumentene og Egil Storbekkens musikk. Prisen utdeles årlig og var i 2020 på kr. 25.000.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Gynnild, Astrid: Egil Storbekken : bygdekunstner og komponist : bygdekunstner og komponist, 1994, isbn 82-03-26057-8, Finn boken

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg