Tamsauen hører til de eldste husdyrene og ble temmet før det egentlige jordbruket kom i stand. De eldste funnene er fra Nord-Iran ved Kaspiske hav og blir datert til ca. 6000 år f.Kr. Eldste funn i Norge er fra Ruskeneset ved Bergen, tidfestet til 1500–1400 f.Kr.

Tamsauen er fordelt på en mengde raser, som kan grupperes på mange måter. Da verdenshandelen med ull har stor betydning, kan rasene bl.a. grupperes etter ullens kvalitet (fiberdiameter). Av de finullete rasene er merino verdens viktigste, med om lag halvparten av verdens ullproduksjon til bekledning. Merino er opprinnelig en spansk rase som er spredt til mange land, bl.a. Australia og Sør-Afrika. I Europa er det vesentlig Frankrike og den iberiske halvøy som har en større bestand. Mankehøyden er ca. 65 cm, levende vekt 50–60 kg. Fargen er hvit, værene er hornet og søyene kollet. Downrasene med middels fin ull er dannet ved sterk bruk av merino til engelske landraser, bl.a. southdown, suffolk, hampshire og oxforddown. Ullen er hvit, mens de ikke-ullkledte kroppsdelene er grå, brune eller svarte hos de fleste. Begge kjønn er kollete. Rasegruppen er sterkt utbredt.

De grovullete rasene danner en stor og uensartet gruppe, med typer som den langullete leicester og den kortullete sjeviot. Ullen er en sterkt varierende blanding av ullhår og lange dekkhår. Lincoln er størst, væren veier ca. 135 kg, søya ca. 105 kg. Sjeviot er minst, vekten varierer sterkt etter fôring og beite. De fleste norske rasene hører til denne gruppen. Rasene med lange, grove dekkhår (raggsauer) har en grov ull som ikke egner seg for vanlig bekledning, men den nyttes f.eks. til teppeveving. Den skotske blackface og mange primitive landraser hører til gruppen, dessuten karakul, som leverer persianer og breitschwanz (broad tail-skinn). Raser med korte dekkhår (uten vanlig ull) blir holdt for kjøttet, melken og skinnet. Det er flere pelstyper blant disse. Det finnes overganger mellom alle gruppene, og det er stor variasjon også innen disse.

Norsk hvit sau er en samlebetegnelse for avlspopulasjonen av crossbred-typen, dvs. langhalet sau av krysningssau basert på de norske rasene med britisk bakgrunn (dala, steigar, rygja og sjeviot). Norsk hvit sau utgjør ca. 40 prosent av den norske sauen. Rasene holds også i renavl, og dalasauen er den viktigste. Den er dannet i Norge ved krysning av leicester med sjeviot. Den er hvit og kollet, og ullen er som hos sjeviotgruppen. Levendevekt hos væren er ca. 115 kg, hos søya 70–75 kg. Rasen utgjør ca. 25 prosent av den norske sauen. Sjeviot er den engelsk-skotske sjeviot fra grensen mellom England og Skottland, innført til Norge flere ganger. Ved utegang er de små, med god vinterfôring veier væren 80–85 kg og søya 60–65 kg. Ullmengden er 2–3 kg per dyr. Rasen utgjør ca. 2 prosent av den norske sauen.

Steigar er dannet i Steigen, Nordland, vesentlig av nordskotsk sjeviot, og er litt større enn den sørskotske. Rasen utgjør ca. 13 prosent av den norske sauen. Rygja er dannet i Rogaland av det krysningsmaterialet som fantes av ulike raser. Rasen er hvit og kollet, og ullmengden ligger på 2,5–3,0 kg. Ullfibrene mangler marg, men har om lag samme dimensjoner som sjeviot og dala. Rygjasauen utgjør ca. 5 prosent av den norske sauen. Spælsau er opprinnelig en gammel norsk rase, ullpelsen er en blanding av lange, grove dekkhår og kortere ullhår. Halen (spælen) var kort som hos villsau. Innkrysninger og utvalg har gitt en jevnere ullpels og en noe lengre hale. Væren veier 70–75 kg, søya ca. 50 kg. Rasen utgjør ca. 15 prosent av den norske sauen.

Texel er innført fra Nederland etter 1960. Det var en melkerase som er blitt omdannet til kjøttrase. De er hvite og kollete. Brukes oftest som farrase og utgjør 0,5 prosent av den norske sauen. Svartfjes (blackface) er en skotsk rase med lange og grove dekkhår. Dyrene er små, væren veier ca. 55 kg og søya 35–40 kg. Med innefôring blir de gjerne noe større. Ullen er som regel hvit, hode og lemmer svarte med hvite flekker. Merino har vært innført flere ganger, dels til renavl og dels til krysning. Væren har horn, mens søya er kollet, fargen er hvit. Finsk landrase er importert til Norge for å øke fruktbarheten til norske sauer, og 1/2- og 1/4-krysninger med finsk sau gir økt økonomisk resultat. For norsk pelssau drives avlsarbeid med egne værringer, formålet er å produsere pelsskinn av god kvalitet. Rasen utgjør ca. 1 prosent av den norske sauen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.