vaisenhus – Store norske leksikon

Christiania Opfostringshus i Kongens gate 1 ble brukt som vaisenhus i perioden 1779-1918

Christiania Opfostringshus

Av Nemo bis.

Lisens: CC BY SA 3.0

Waisenhuset i Trondheim er landets eldste barnevernsinstitusjon, opprettet i 1635. Dagens bygning er fra 1772. Waisenhusets fasade mot sør. I forgrunnen en del av Ytre Kongsgård.

Knut Rosvold (2012).

Lisens: fri

Vaisenhus var et hjem for foreldreløse barn, og dermed forløperen til moderne tids barnehjem.

Faktaboks

Uttale: v'aisenhuːs
Etymologi: tysk Waisenhaus, av Waise ‘foreldreløst barn’ og Haus ‘hus’
Også kjent som: waisenhus

Vaisenhusene hadde sitt opphav i tysk pietistisk teologi på 1700-tallet, og knyttes særlig til teologen August Hermann Francke (1663–1727). Francke mente at barna først og fremst skulle lære kristent sinnelag, og de viktigste dydene var dermed lydighet, flid og sannhet. Dette skulle bekjempe lediggang, løgn og selvråderett.

Det første vaisenhus ble etablert i tilknytning til Franckes skole for de fattigste barna i den tyske byen Halle på slutten av 1600-tallet, og var en institusjon der barna kunne tas vare på utover skoletiden. Institusjonen ble etter hvert utvidet med flere skoler, og da Francke døde i 1827, var det totalt 130 barn på vaisenhuset, også en tysk borgerskole, latinskole og pedagogisk seminar. I tillegg fant man andre virksomheter som apotek, bokbinderi og boktrykkeri. Vaisenhuset i Halle ble etter hvert en modell for lignende institusjoner andre steder i Europa, og Franckes pedagogikk fikk også stor betydning internasjonalt.

Vaisenhus i Norge

Trondheim

I Norge ble vaisenhusene etablert fra første halvdel av 1700-tallet og fremover. Det trondhjemske Vaisenhus ble grunnlagt i 1732 som en sammenslåing av Blåskolen og Barnehuset. I starten hadde institusjonen lite penger, men dette ble styrket etter at godseier Thomas Albertsen Angell (1692–1767) testamenterte 1/6 av avkastningen fra Thomas Angells Stiftelser til institusjonen etter sin død i 1767.

I 1772–1773 ble en ny bygning tatt i bruk, og i 1780 ble det bestemt at foreldreløse barn i alderen 7–14 år skulle få plass i vaisenhuset. Barna hadde enkle jobber mens de arbeidet på Vaisenhuset. Økonomisk krevende år på starten av 1800-tallet førte til at Vaisenhuset måtte stenges i 1811, og barna som bodde der måtte flyttes over til det ordinære fattigvesenet. Stiftelsen fikk nye bevilgninger fra Thomas Angells Stiftelser på 1820-tallet, og rundt midten av 1800-tallet var over 200 barn tilknyttet Vaisenhuset.

Christiania

Snart kom også lignende institusjoner i andre norske byer. I 1778 ble det opprettet to vaisenhus i Christiania. Det ene, Christiania Opfostringshus, ble etablert på initiativ fra superintendent Christen Schmidt (1727–1804), og skulle huse likt antall gutter og jenter. Det andre, Det Ankerske Vaisenhus, ble etablert av Bernt Anker (1746–1805) og Mathia Anker (1737–1801), og skulle ivareta og oppdra barn i alderen 7–13 år, fram til de fylte 16 år.

Mens Det Ankerske Vaisenhus ble lagt ned i 1960, ble barnehjemmet som utgikk fra Christiania Opfostringshus nedlagt i 1978.

Stavanger

Vaisenhuset i Stavanger, Bethania Vaisenhus, ble åpnet som barnehjem av presten Lars Oftedal i 1877. Dette barnehjemmet opprettholdt driften helt fram til 1986. Mange beboere på Vaisenhuset i Stavanger har hevdet at det ble mishandlet og misbrukt, og har krevd erstatning fra Stavanger kommune.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Blikås, Guro og Sødal, Runa Birgitte (2021): Waisenhuset. Masteroppgave, Fakultet for arkitektur og design ved NTNU
Thorkildsen, Dag (2010–2011): «Lutherdom, vekkelse og de nordiske velferdsstater», i Temp – Tidsskrift for historie 1–2

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Fattigdomshistorie

Merethe Roos

Professor i historie, Universitetet i Sørøst-Norge