Bind er et innlegg i absorberende materiale som brukes til å suge opp og skjule menstruasjonsblod, utflod eller blødninger. Helt tynne bind kalles truseinnlegg. Alternativene til bind er blant annet tamponger og menskopp. Hygieneartikler brukes som fellesbetegnelse på tamponger, bind, bleier med mer.

I dag er engangsbind det vanligste. Disse lages av cellulosemasse, bomull og plastmaterialer, har fuktsperre og klistres fast i underbuksen eller trusen. De fleste bind lages svært tynne for å forhindre at de synes gjennom klærne. Moderne bind inneholder plast og ulike absorberende materialer samt kjemikalier fra produksjonen, i tillegg til at noen også er tilsatt lim, parfyme, lotion, farger og eventuelt luktreduserende midler. Bindenes effekt på helse og miljø diskuteres. Hygieneartikler med miljømerkene Svanen eller Blomsten tar hensyn både til helse og miljø ved at de inneholder minst mulig helse- og miljøskadelige stoffer.

Det finnes også et marked for alternative produkter. Ett eksempel er tøybind som vaskes, i likhet med tøybleier. Disse finnes både som ferdigkjøpte varianter og som oppskrift til egenproduksjon. Bindene kan da være laget i bomull, ull eller viskose. Et alternativ til bind er menskopp, som også synes å ha økende popularitet.

Det er lite kunnskap om bindenes historie. Eilert Sundt (1817–1875), som ellers beskriver rensligheten i Norge i detalj, nevner ingenting om slike tekstiler. Den som mest systematisk har behandlet bind, er den svenske folkloristen Denise Malmberg. Hun skriver at ferdigkjøpte bind, både for en- og flergangs bruk, kom på markedet helt på slutten av 1800-tallet.

Norsk produksjon av bind for salg startet først etter andre verdenskrig. En viktig bedrift var A/S SABA i Tønsberg, som produserte engangsbind som kastes etter bruk. Disse ble vanlige i Norge først i løpet av 1950- og 1960-tallet. Det finnes reklame for tamponger fra 1930-tallet og fremover. En stor endring i bindene kom som en følge av den nye typen undertøy, nemlig trusen. Denne gjorde det mulig med selvsittende bind. På 1970-tallet ble det dermed satt strek for en serie belter, bånd og festeanordninger.

Det finnes en del kunnskap om bind i minnemateriale. Norsk etnologisk granskning (NEG) har hatt en spørreliste nummer 169 om menstruasjon. Svarene, som behandler oppvekst i mellomkrigstiden, kretser først og fremst rundt hemmeligholdelsen og redselen forbundet med den første menstruasjonen. De beskriver også de ubehagelige hjemmelagde bindene som holdt dårlig på blodet. De færreste hadde tilgang på så mange bind at de kunne bytte flere ganger daglig. Det går også fram at jentene ofte vasket og strøk bindene selv.

Vaskelitteraturen fra 1950-tallet og oppover er taus om menstruasjon. Derimot står det en del om hvordan tekstiler med blodsøl skal behandles. Skikk og bruk-litteraturen inkluderer dette temaet. I For oss Kvinner står det om de «kritiske dagene»: «Ta gjerne et bad hver dag, vask underlivet mange ganger om dagen og spar ikke på sanitetsbindene!» (Anderson, 1961)

Materialet fra Norsk etnologisk granskning viser at engangsproduktene bare ble brukt ved spesielle anledninger i mellomkrigstidens Norge. Etter krigen ble de etter hvert en selvfølge.

Fram mot slutten av 1800-tallet var det ikke vanlig blant kvinner på landsbygdene å bruke utstyr til å suge opp menstruasjonsblod. Det fikk renne fritt, ute som inne:

«I 1924, gjekk unge jenter uten bind. (Det var gamal skikk og ikkje ha bind) og blodet rann nedetter leggane. Ho (moren) var vel den som første gong her i denne krinsen sa frå til mødrene at om dei var komme forbi mensen sjølve, så måtte dei få døtrene sine til å bruka bind. Og det vart gjort og det tykte dei som mødre, var stor landevinning for døtrene sine.» (NEG169m25)

Ha på serken, eller hon hadde det på kläderna, er uttrykk som ble brukt om menstruasjon i Sverige. Dette refererer til at klærne var flekkete av blod. På hvilket tidspunkt denne skikken ble avløst av ulike former for filler, kluter og hjemmestrikkede bind, har variert. I sitatet over fortelles det om overgangen til bruk av bind så sent som på 1920-tallet. Ferdigkjøpte bind, også for engangs bruk, hadde da vært på markedet i over 20 år.

  • Anderson, Love Yngve 1961. For oss kvinner. Bind 1 – Sunnhet, skjønnhet, smak. Oslo: Gyldendal norsk forlag.
  • Malmberg, Denise 1991. Skammens röda blomma?: Menstruationen och den menstruerande kvinnan i svensk tradition. Uppsala.: Uppsala universitet.
  • Maartmann, Camilla 1998. Kroppen som sjelens speil. En studie av den rene og kultiverte kroppen i mellomkrigstiden. Oslo: Univeristetet i Oslo.
  • Klepp, Ingun Grimstad 2006. Skittentøyets kulturhistorie hvorfor kvinner vasker klær. Novus forlag.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.