En gammel grindard fra Jemtland av . Gjengitt med tillatelse
Møkkakjøring med hest og slede på Røros 1964 av . CC BY 2.0

Onn er et omfattende arbeid i jordbruket som gjentar seg på omtrent samme tid hvert år. Viktige onner har vår- eller høst- som førsteledd, andre onner spesifiseres nærmere etter type arbeid som utføres. Det kan være plogonn, spaonn, slåttonn, høyonn, torvonn, markonn, lauvonn, skuronn eller potetonn.

Faktaboks

Uttale

ˈånner

Etymologi
norrønt ǫnn 'iver, anstrengelse', i flertall annir 'markarbeidstidene'

Våronn

Radsåmaskinen "Haakon" av . Falt i det fri (Public domain)
Harving med fjærharv i Gausdal ca. 1960 av . CC BY 2.0

Våronna var fra gammelt av først og fremst knyttet til åkerbruket og besto av flere arbeidsoppgaver: Gjødselspredning, pløying eller spaing, såing og setting av potet.

Gjødselspredning

Den begynte allerede om vinteren, da gjødsla ble kjørt ut på slede og lagt i store dunger på åkeren. For å fremskynde bar mark, ble det mange steder kastet sand, jord, aske, sot eller lignende på snøen. Noen steder med vanskelig terreng ble gjødsla fraktet med kløv.Sørlandet og Vestlandet var det ikke uvanlig at man bar gjødsla i kiper på ryggen. De som ikke hadde hest, kunne også benytte seg av trillebår eller bærebår.

Pløying eller spaing

Gjødsla ble håndtert med et gjødselgreip av tre, som etter hvert fikk jernbeslåtte tinder. Det var to hovedtyper av dette redskapet. Den eldste typen, som blant annet er kjent fra Osebergskipet, var laget av ett trestykke med to tinder. Denne typen ble kalt mykestyng på Sør- og Vestlandet, sulroko i Trøndelag. Sørfra kom det så en ny type med tre tinder som var satt sammen av flere deler. De tilsvarende benevnelser her var møkgreip og greiproko.

Selv om åkerarealet var temmelig begrenset, var plogonna arbeidskrevende. De gamle grindplogene eller grindardene endret seg ikke nevneverdig fra vikingtid til midten av 1800-tallet. Stort sett var det bare plogjernet og ristelen som var av jern, og de hadde ikke en effektiv veltefjøl. Hvis man pløyde langsetter bakket terreng, veltet furen nedover. Man måtte derfor med jevne mellomrom kjøre jord fra den nederste åkerreina opp bakken og legge den på toppen av åkeren. Forskjellen på plog og ard er at plogen skjærer løs furer som veltes til siden, mens arden mangler veltefjøl og roter jorden til begge sider. Arden ble kjørt på kryss og tvers i åkeren. Etter pløyingen eller ardingen fulgte harvingen, som i den eldste tiden foregikk med en stokkharv, en treramme med tinder av hard ved. Det ble også brukt leddharver.

På Sør- og Vestlandet holdt folk lenge på den gamle skikken med å spa åkeren. Omkring 1800 ble det opplyst at det bare var tre ploger på Jæren, enda det ble produsert så mye korn at noe kunne selges. Man kan snakke om et intensivt åkerbruk med stor arbeidsinnsats. Med utgangspunkt i det redskapet som ble brukt i ulike deler av landet, kunne man tale om plogonn eller spaonn.

Såing og setting av potet

Når åkeren var gjødslet og klargjort, var det tid for såing, som ble betraktet som en høytidelig handling. Såmannen hadde kornet i en sålaup eller bøtte og sådde for hånd. Noen steder, særlig i Nordland, var det også kvinner som hadde dette oppdraget. I de verste uårene først på 1800-tallet begynte man noen steder å dible, det ville si at man stakk hull i åkeren og plantet ett og ett korn. På slutten av 1700-tallet ble den såkalte «lomske» såmaskin, trukket av hest, utviklet. Slike maskiner ble likevel ikke tatt i bruk på landsbasis. Omkring 1900 vant fabrikk-produserte radsåmaskiner frem. De sådde både passe dypt og jevnt.

Etter at kornet var sådd og ardet eller harvet ned, ble åkeren jevnet med en åkerrull, som de fleste steder ble trukket av en hest. Husmennene måtte ofte være hest selv.

Utover 1800-tallet ble poteten en stadig viktigere næringskilde. Om våren ble den tatt opp fra kjelleren og plassert i kasser for å gro. Til poteten måtte det lages render med grev eller ard. Den ble satt for hånd i passende avstand og dekket til med jord.

Modernisering av våronna

I andre halvpart av 1800-tallet ble det tatt i bruk bedre pløye- og harveredskaper. Den tunge engelskplogen med smidd veltefjøl av jern var mer effektiv enn den gamle grindplogen. Harvene fikk tinder av jern. Mot slutten av 1800-tallet kom så fabrikkproduserte ploger og harver. De nye stålgreipene var mye lettere å arbeide med enn de gamle tregreipene. Etter hvert ble også gjødselsleden byttet ut med bikkvogner, som gjorde det enklere å kvitte seg med gjødsla på åkeren.

De første traktorene kom til landet først på 1900-tallet, men det var først i andre halvpart av 1900-tallet at traktoren erstattet hesten for alvor. Utviklingen har gått i retning av stadig større traktorer som trekker vendeploger med mange skjær. Også harvene har blitt større. I det moderne jordbruket har gjødselbehandlingen endret karakter. Gjødsla pumpes nå opp i gjødselspredere som trekkes av traktorer og sprer gjødsla effektiv ut over åker og eng.

Slåttonn eller høyonn

Hesjing i Hardanger i 1892. De lange raiene er bundet til staurene med vidjer av . CC BY 2.0
Mathias Bogstisveen slår med ljå på Gammelskolla i Ringsaker i mellomkrigstiden av . CC BY 2.0

Slåttonna var en av de viktigste og mest arbeidskrevende onnene. Fra de eldste tider og langt inn i andre halvpart av 1800-tallet ble gresset slått med ljå. Slåtten begynte på hjemmebøen nær gården, men fortsatte utenfor gjerdene i bakker og lier og på myrer og fjell. Av ljåer var det to hovedtyper, det var ljåer med kort eller lang orv. Stuttorv ble helst brukt på Vestlandet, der terrenget gjorde det vanskelig å komme til mellom steiner og andre hindringer. Ljåene måtte være kvasse. Det kunne de bli ved sliping eller tynsling. Den siste metoden innebar at eggen ble banket kvass med en hammer. På større gårder gikk mennene etter hverandre i skårgang. Mennene hadde en brynestrokk med bryne i beltet, slik at ljåen kunne brynes når den ble sløv.

Kvinnene kom så med sine river og vendte og spredte gresset ut på vollen, slik at det skulle tørke lettere. Siden raket de høyet sammen i såter. Det tørre høyet ble kjørt med hest og slede inn i uthus hjemme på gårder eller løer i utmarka. Noen steder ble også høyet stakket og kjørt hjem med slede om vinteren. De som ikke hadde hest, trillet eller bar høyet i hus. Til transport ble det brukt høyslede langt ut på 1800-tallet. Etter hvert ble sleden byttet ut med høyvogner med grinder. Det var barnearbeid å trampe lassene.

Slåttonna ble kraftig endret da det begynte å komme slåmaskiner i andre halvpart av 1800-tallet. De fleste ble importert fra USA. Slåmaskinene hadde knivstenger som gikk frem og tilbake og kunne slå langt større arealer på en dag enn man kunne med ljå. Etter hvert kom det høyriver med lange tinder for å samle sammen gresset. Å tørke gresset på vollen tok slutt, det ble i stedet hengt opp på hesjer. Til å begynne med ble det brukt staurer og lange raier av tre, det ble et stort fremskritt da man fikk galvanisert ståltråd. Hesjingen gikk etter hvert lettere med amerikanske høygafler, som ikke var så tunge som bygdesmedenes produkter.

Etter andre verdenskrig førte et økende antall traktorer til store endringer når det gjaldt den menneskelige arbeidsinnsatsen i slåttonna. En traktor med slåmaskin kunne gjøre mange hesters jobb. Traktoren ble også utstyrt med svanser til å kjøre sammen det nyslåtte gresset og til å kjøre det det tørre høyet i hus. Hesjingen avtok etter hvert, idet mange fikk bygd siloer, der gresset ble blandet med maursyre for å bli næringsrikt fôr. Siden har man har fått skiveslåmaskiner som kan slå store arealer på kort tid. Ved hjelp av en gress-samler blir så gresset samlet i strenger for å tørkes noe før en ballpresse lager rundballer som blir pakket inn i plast.

Torvonn

Torvstikking på Andersbymyrene ved Vadsø under siste krig av . CC BY 2.0

I områder uten skog ble det mange steder skåret torv til brensel. Torva ble først skåret ut av benken med torvspader. Deretter ble den lagt utover marka til tørking og deretter rauket. Noen steder ble torva tørket på hesjer. Den tørre torva ble stakket eller trillet inn i et torvhus.

Torv ble ikke bare brukt til brensel, noe ble også brukt til strø i fjøset. Torv blandet med husdyrgjødsel ble en god gjødsel til åkeren.

Lauvonn

Fra de eldste tider har lauv vært en viktig del av vinterforet. Lauvonna fant stort sett sted mellom slåttonna og skuronna. Arbeidet bestod i at det ble hogd kvister av trær med lauvkniven (snidelen), et eldgammelt redskap som er omtalt i de gamle landskapslovene. Kvistene ble bundet sammen til kjerv. Mange steder hadde man faste trær som ble styvet år etter år og etter hvert fikk et karakteristisk utseende med korte, tykke stammer og tynne skudd. Det ble også samlet lauv i utmarka, gjerne i forbindelse med vedhogging. Lauv kunne også rispes av trærne eller rakes sammen på marka etter lauvfall.

Skuronn

Skurdonn i Malvik i 1936. Mannen til venstre legger av en passe mengde strå til et kornband med jevne mellomrom av . Gjengitt med tillatelse
Rissværingen Einar Sjøli skjærer korn med skyru. Han legger stråene inn mot venstre legg av . Gjengitt med tillatelse

I steinalderen ble kornet skåret med sigd av flint. I bronsealderen fikk man sigder av bronse, men mange måtte nok fortsatt nøye seg med flintsigden. I gravfunn fra jernalderen er det funnet en god del sigder. De er mindre enn sigder fra moderne tid, men formen er ganske lik. I nyere tid ble det brukt to litt forskjellige redskaper til å skjære kornet med, nemlig sigd og skyru. Bladet på sigden var rettere enn det var på skyrua. En annen forskjell var at bladet på sigden var klinket fast til skaftet, mens skyrua hadde en tange som gikk inn i skaftet. I senere tid ble skyrua brukt i store deler av Trøndelag og Østlandet, mens sigden holdt stand på Vestlandet, deler av Sørlandet og i Nordland. Å slå kornet med ljå, var nok ikke så vanlig. For å samle kornet bedre, ble det da satt et seil på ljåen.

Slåmaskinen var et redskap som også ble tatt i bruk i skuren. En person satt da på et sete over hjulet med en fot på en pedal som kunne løfte samlebordet (en grind av trespiler). Ved hjelp av en avleggerrive kunne han med jevne mellomrom legge igjen en mengde kornstrå som svarte til et kornband. Bak maskinen gikk det folk som bandt sammen kornstråene til nek med en bendel av strå. Nekene ble så rauket og deretter satt på staur til tørk. Hesjer kunne også bli brukt. Tørt korn ble kjørt inn på låven for å treskes med sliul i løpet av vinteren.

I mellomkrigstiden fikk man på enkelte større gårder en selvbinder. Det var relativt store maskiner som gjerne ble trukket av tre hester eller traktor. Kornet ble skåret og ført frem over en duk til en mekanisme som bandt en passende mengde sammen med et snøre til et nek, som ble kastet ut på siden.

I andre halvpart av 1900-tallet kom en revolusjon innen innhøstingen av kornet, da skurtreskere ble innført til landet i et stadig større antall. De første ble trukket av en traktor, men de ble etter hvert avløst av de selvgående treskene. Skurtreskene både skjærer, tresker og renser kornet, som samles opp i store beholdere for å pumpes over i vogner. Moderne skurdtreskere har gjerne datateknologi og noen er utstyrt med satelittnavigering.

Potetonn

Potetopptaking på Strinda ved Trondheim i 1939. Potetopptakeren er en stavhaspel av . Gjengitt med tillatelse

Om høsten var det viktig å få poteten i hus før frosten kom. Tradisjonelt ble poteten gravd frem med grev eller greip. Før man fikk potetopptakere, var det også noen som pløyde opp potetene. Potetopptakeren kastet potetene ut på åkeren, slik at det ble enkelt å samle dem i bøtter eller korger. De første opptakerne ble trukket av hester. Moderne potetopptakere gjør det meste av arbeidet selv. Potetene føres på et transportband fra jorden til kasser. Fortsatt kan det være behov for å plukke bort steiner etc.

Etter andre verdenskrig var det vanlig at skolebarn fikk en uke fri fra skolen for å være med på potetplukking. Selv om det etter noen tiår ikke lenger var en aktuell beskjeftigelse, holdt man fast på den skolefri uken, som endret navn fra potetferie til høstferie.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Borgedal, Paul (1966). Norges jordbruk i nyere tid I, Bøndenes Forlag
  • Dybdahl, Audun (1983). Jord- og kornbehandling i eldre tid. Redskaper brukt i Steinkjer-regionen, Steinkjer Museum
  • Dybdahl, Audun (1985). Fôr, fe og melkestell i eldre tid. Arbeidsmåter og redskaper i Steinkjer-regionen, Steinkjer Museum
  • Gjerdåker, Johannes (1990). Arbeidet i bygdene. Årsrytmen på Voss før landbruket vart mekanisert, Vestanbok Forlag
  • Hellemo, Lars (1957). Frå det gamle arbeidslivet. Ord og nemningar frå arbeidslivet i Suldal, Røldal og Sauda. Skrifter fraa Norsk Maalførearkiv XII
  • Hovdhaugen, Einar (1993). Frå det gamle arbeidslivet. Arbeidsmåtar, reiskapar og nemningar, Ringebu Historielag
  • Visted, Kristoffer og Stigum, Hilmar (1975). Vår gamle bondekultur I, J.W. Cappelen

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg