høydemåling

Resultat av høydemåling med Lidar over Fosnavåg, Herøy, Møre og Romsdal.

/©kartverket/hoydedata.no.
Lisens: CC BY 4.0

Artikkelstart

Høydemåling er bestemmelse av et punkts høyde over et visst nivå (for eksempel havets overflate) eller punkters innbyrdes høydeforskjell.

De første høydemålinger med barometer

Før 1820 var det få høydemålinger i Norge, men i 1826 skaffet Norges Geografiske Oppmåling, NGO (idag Kartverket) et kvikksølvbarometer for å måle høyder. De påfølgende tiår målte NGO ved hjelp av barometer høyder på kirker, gårder, veier, elver, vann og fjelltopper. Høydene ble angitt i fot. Snøhetta på Dovre ble målt fem ganger med barometer med høydeverdier mellom 7272 og 7888, og ble i 1860 gitt en «offisiell» høyde lik 7400 fot (2322 meter, 36 meter for høyt). Fot ble benyttet som enhet for høyde helt frem til 1875 da meter ble innført som lengdeenhet i Norge. Barometrisk høydemåling er mindre nøyaktig, men i 1865 ble høydemåling også utført ved hjelp av aneroidbarometer. De mest moderne aneroidbarometre kan i terrenget gi nøyaktigheter på et par meter hvis man også bruker en stasjonær barograf, måler lufttemperatur og foretar korreksjon av barometeravlesningene.

Trigonometrisk høydemåling

I 1846 tok NGO i bruk trigonometrisk høydemåling, hvor høydeforskjellen mellom to punkter framkommer ved å måle vinkelen mellom horisontalplanet og siktelinjen til det annet punkt ved hjelp av en teodolitt. Forutsetningen er at avstanden mellom punktene er kjent, eller at denne måles samtidig. I starten måtte gamle teodolitter bygges om slik at de fikk lagt inn en egen skala for å lese av vertikalretninger, men snart kom det nyere teodolitter med skala for vertikalavlesning. I 1882 kom det en instruks til landmålere at det alltid skulle beregnes vertikalvinkler mellom trigonometriske punkter slik at en også fikk bestemt høyde for disse. Det var imidlertid to problemer med høydebestemmelsene. For det første var det problemer med refraksjonen – at siktelinjen alltid bøyes mot lavere temperaturer. Særlig siktelinjer over lange avstander og i kystnære områder, medførte refraksjon feil i høydebestemmelsene (typisk opp mot ±20 centimeter). Det andre problemet var mangel på nøyaktige utgangshøyder siden disse som oftest var basert på barometrisk bestemte høyder.

Nivellement

I landmåling er nivellering mest nøyaktig. Til dette brukes nivellerstang og nivellerkikkert hvis sikt kan gjøres horisontalt ved hjelp av en libelle. I Norge begynte vi med presisjonsnivellement i 1887. Takket være nivellementsmålinger i Valdres og nye høydemålinger på Nystuen ble den gamle høyden på Galdhøpiggen (2600 meter) nedjustert med om lag 100 meter.

Andre metoder for høydemålinger

Høyde kan også bestemmes ved hjelp av stereoskopisk måling fra flyfoto, ved hjelp av GPS eller andre globale navigasjonssatellittsystemer (GNSS), radarmålinger fra satellitt og laserskanning fra fly ved hjelp av lidar.

Høydebestemmelse ved hjelp av Lidar

I 2016 startet prosjektet Nasjonal Detaljert Høydemodell som skal være ferdig i 2022. Det er til nå det største landkartleggingsprosjektet som er gjennomført i Norge og fikk oppmerksomhet av NRK dagsrevyen. For høydebestemmelse benyttes det skanning med lidar fra fly, og hver kvadratmeter av landet får bestemt høyde. Resultater fra prosjekter er tilgjengelig fra høydedata.no både som digitale høydemodeller og som digitale overlatemodeller (se figur) med en meters oppløsning.

Ortometrisk og ellipsoidisk høyde

Vanligvis oppgis høyder som ortometrisk høyde, det vil si høyde over geoiden. GPS-mottakere gir ellipsoidiske høyder, det vil si høyde over ellipsoiden.

Ved GPS-målinger må geoidehøyden i det aktuelle datumet subtraheres fra den ellipsoidiske høyden.

Les mer i Store norske leksikon

Kilder

  • Harsson, B.G. og Aanrud, R. 2016. Med kart skal landet bygges. Oppmåling og kartlegging av Norge 1773 – 2016. Kartverket.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg